Jeg tillot meg selv tre sammenhengende uker med treningsfri i sommer. Det var egentlig ikke planen, jeg hadde jo laget meg en lang liste med øvelser jeg kunne gjøre, uten noe behov for utstyr eller lokaler. Men når det kom til stykket, ble terskelen for høy. Vi befant oss på en campingplass i Telemark, og det var få egnede steder der jeg kunne gjemt meg bort for å trene. Jeg var rett og slett for sliten til å orke å takle trening i alles påsyn. Denne følelsen sloss jeg med i noen dager, før jeg bestemte meg for å legge dårlig samvittighet til side, og bare leve...
 |
| Geirangerfjorden var flott! |
På mange måter tror jeg faktisk kroppen min trengte den pausen. Jeg har presset meg selv hardt de siste tre årene, og på vårparten i år kjente jeg at motivasjonen vaklet. Det var tungt å trene, og jeg hadde mye smerter. Jeg hadde skader som hindret meg i å trene de tingene jeg likte best, og det var hardt å finne glede med treningen. Jeg begynte å bli redd for at jeg skulle miste treningsgleden for alltid...
Prisen for en tøff periode med skader, smerter og dårlig motivasjon, lot ikke vente på seg. Uten at jeg var det helt bevisst, begynte jeg å trøstespise litt, for å bøte på det som treningen ikke gav meg lengre. Og dermed krøp det 7-8 kilo på igjen, og selvfølelsen sank som ett blylodd.
 |
| Love is in the air still <3 |
Det verste med å legge på seg, var at jeg har kun gått nedover vektmessig i snart tre år... Jeg vet bedre, jeg burde fulgt bedre med, jeg burde vært sterkere, flinkere osv.... Nå måtte jeg liksom gjøre jobben på ny. Få bort kiloene enda en gang, og selv om jeg er langt i fra tilbake til starten for over 50 kilo siden, så ble jeg redd for at jeg ikke skulle lykkes. For at jeg ikke var viljesterk nok, at jeg ikke skulle orke og ta de grepene som jeg vet må til.
Jeg var sint på meg selv, skuffet og oppgitt. Jeg begynte å se tråden i det hele, at det hang sammen med at jeg kuttet ut sterke smertestillende medikamenter, som jeg har gått på i mange år. Uten paralgin forte, må jeg stadig bite tennene sammen mer enn før. Smertene er der døgnet rundt, jeg klarer å leve med dem, men det koster energi og viljestyrke. Noe som igjen gjorde at jeg trøstespiste litt mer, for kroppen kan belønnes eller lindres med mat også...
Kanskje jeg ikke burde kuttet ut alle B-preparater slik jeg gjorde. Men for hver dag jeg kunne telle uten sånt i kroppen, ble jeg stolt! Stolt og følte jeg hadde kontroll. Jeg har nemlig fått beholde førerkortet mitt på ett års dispensasjoner fra fylkeslegen de siste årene, og redselen for at de hvert år ikke skulle innvilge for ett nytt år, satt dypt. Dispensasjonen måtte jeg ha på grunn av medisinbruk, så uten medisinene ville kravet om dispensasjon bortfalle, og jeg trenger ikke lengre dispensasjon, ingen kan ta "lappen" fra meg... Så lenge jeg kjører etter loven vel å merke ;-)
Så da biter jeg heller i meg smertene. Jeg skulle ønske det kostet meg litt mindre krefter, men jeg blir stadig bedre kjent med meg selv, lærer å kjenne mine grenser, og har troen på at dette er riktig vei å gå.
Ellers har vi hatt en flott sommer. Vi har kjørt Norge på langs (til Trondheim ihvertfall) med bil og campingvogn. Vi har fått oppleve Atlanterhavsveien, Lærdalstunnelen, Trollstigen (med vogna på slep!!!), Geirangerfjorden og mye mer.
Deretter måtte vi kjøre flyttelass for sønnen min, som skulle begynne på videregående skole, og valgte en flott internatskole som heter Tyrifjord Videregående Skole på Røyse utenfor Hønefoss. Det var rart, og tomt å dra ifra ham der. Hjemme i stua ligger ingen sure sokker å slenger, ingen øver i timesvis på gitar, og bikkja gikk rundt og hang med hodet i dagevis...
Jeg savner ham masse, men prøver å tenke at min jobb som mamma er faktisk å la ham få prøve vingene sine. Jeg må gi ham friheten til å skape sitt liv, og tøyle behovet mitt for å ha ham rundt meg hele tiden. Også slipper jeg jo de sure sokkene da... ;-)
Jeg er glad for at på vei hjem fra ferie, kunne jeg ringe min gode venn og kollega Dag, og be om en treningstime med ham første dagen jeg var hjemme. Jeg er heldig som har hjelp til å komme igang igjen med både treningen og kostholdet. Og jeg har fått troen tilbake på at dette fikser jeg.
Livet er jo en berg og dal-bane, hvis vi bare holder oss i vogna så går det på skinner likevel...
