Renate Thunem- Personlig Trener

Hvor i all verden skal jeg begynne for å forklare reisen min hit? En av livets reiser som ikke engang er ferdig... 

Vel, først og fremst kan jeg hyle av glede: JEG HAR FÅTT MEG JOBB SOM PERSONLIG TRENER!!! 

Big deal, tenker kanskje du... Men dette er faktisk en big deal! Og for å skjønne det, må jeg kanskje forklare hvor jeg har vært i livet. Så her kommer en liten oppsummering: 

I januar 2013, kom jeg ut fra legekontoret og fastlegen min, med ett skriv i hånden. Det var en ferdig utfyllt søknad om "Parkeringsbevis for forflyttningshemmede". Alt jeg trengte gjøre, var å skrive under og levere den inn til kommunen, så ville jeg fått ett sånt flott kort med bilde av en rullestol på, til å legge i frontruta på bilen, sånn at jeg kunne parkere på alle handikapparkeringene i Europa. 

Jeg satt i bilen og gråt mine modige tårer. Det føltes helt forferdelig, og selv om jeg i flere år hadde vært tidsbegrenset ufør, så var dette ett endelig stempel som sa at jeg var sjuk. Ufør. Handikappet. Mens jeg fortsatt var i midten av tredeveårene... Hvis jeg var kommet dit nå, hvor skulle det ende videre i livet? Jeg klarte ikke levere inn papirene til kommunen. Istedenfor satt jeg hjemme og tenkte så det knaket i flere uker. 

Jeg er forresten gift med Bjørn, og har vært det i 16 år etterhvert. Gode venner er jeg også velsignet med, og da min mann og en av mine beste venniner ville begynne å trene, begynte jeg å tenke at jeg burde blitt med dem. 

Jeg visste ikke på det tidspunkt, at dette var en liten sammensvergelse for å få meg opp av sofaen og på trening. Hensynsfulle som de var, sa ingen til meg at jeg rett og slett var blitt så stor, at mine fysiske plager hadde tatt helt av. 

Jeg har en arvelig nerve- muskelsykdom som fint hadde fått skylda for alle mine vondter og problemer, ingen lege eller spesialist hadde turt å si til meg at alt ble verre av størrelsen min. Kanskje de ikke så det? Neppe... Men jeg var ihvertfall ikke klar til å se det. 

Jeg hadde blitt en mester i å ikke se meg i speilet. Inderst inne må jeg jo ha sett det, men vi beskytter oss selv med å fornekte ting vi ikke takler. Og jeg takla ikke meg selv. Jeg var jo ikke meg selv engang! 

Jeg har ikke alltid vært stor, men etter lengre tids sengeleie og sykdom, etter en Thailands tur, gikk alt skeisen. Jeg ble smitta av en amøbe som rett og slett er tredje største årsak til dødsfall, i uland uten tilgang til antibiotika. Heldigvis har vi antibiotika her... Men det tok lang tid å finne ut hva som hva galt, og for å drepe denne amøben, så brukte de så sterke medisiner at de nesten drepte meg i samme slengen. 

Etterpå var jeg sengeliggende i nesten to år, mens jeg ble stein tynn og måtte leve på næringsdrikker fra apoteket. Jeg var konstant kvalm, klarte ikke spise, og hadde det rett og slett jævlig. 

Da jeg endelig begynte å kunne spise igjen, og kvalmen forsvant, tok jeg helt av. Jeg trodde jeg måtte velge mellom å ligge i senga uten livsglede og mat, eller å spise, leve og legge på meg... 

Jeg raste opp i vekt. På tre år la jeg på meg ca 60 kilo... Så der satt jeg i stua mi. Med en vekt som var altfor høy, og som ødela helsa mi enda mere... Og av en eller annen grunn meldte jeg meg inn på Elixia, istedenfor å få handikapparkeringsbevis. 

Jeg fikk time med en personlig trener på senteret, og takket være en mann som elsker meg, gode venner og en fantastisk PT, så fant jeg veien til livet igjen! 

Jeg har trent hardt 5 dager i uken i snitt, siden januar i fjor. Jeg har hatt en fantastisk reise. Over 50 kilo er borte fra kroppen min, og jeg har funnet en livsglede jeg ikke ante fantes! 

Jeg har fullført kurs som Personlig Trener (3 uker til eksamen) og i dag signerte jeg kontrakten med Elixia senteret jeg har trent på... 

Jeg har gått fra ufør til arbeidsfør! Jeg skal få lov til å jobbe med noe jeg elsker, og som har reddet livet mitt! 

Jeg skal få lov til å hjelpe andre mennesker til å nå sine mål, bli friskere, sterkere og den beste utgaven enhver kan bli av seg selv. 

I am truly blessed! Tusen takk til alle dere som har trodd på meg, støttet meg, elsket meg (selv når jeg ikke kunne fordra meg selv) og som fortsatt er der for meg! 

Jeg er ikke ferdig, men jeg er på rett vei!