Dette er ikke første gangen jeg har gått ned i vekt- dessverre. Jeg har vært en jojo siden jeg flytta hjemmefra, og har flere ganger gått ganske mye opp, for å klare å slanke meg igjen.
Fellesnevneren her er jo at jeg har gått opp mer en jeg tok av hver eneste gang, dog ikke så ekstremt mye som denne siste gangen. Og jeg sier SISTE gangen!!! Jeg kan ikke la meg selv gå på trynet igjen, jeg har lært! Basta!
Så derfor setter jeg meg ned for å evaluere; hva er det jeg har lært? Jo... Det er forholdsvis "enkelt" å gå ned i vekt. Det har jeg gjort mange ganger. Jeg vet at jeg må kutte ut snop, is (Ben & Jerrys stod sikkert for 25 av kiloene!!!) og usunn mat. Det gjorde jeg denne gang som før, forskjellen var at jeg la til trening i tillegg, som virkelig akselererte vektnedgangen. Problemet er at jeg ville jo ikke bare ned i vekt, jeg vil BLI DER!!!
Så hva gjør jeg da? Jeg har jo alltid gått opp igjen? Mer enn før... Tenk å gå opp over 50 kilo?!?!?! Grøss... Aldri! Så jeg har måttet ta ett oppgjør med meg selv, for å finne ut hva det er jeg gjør, som ødelegger for meg selv. En slankekur er grei nok den, men problemet mitt er at jeg klarer å holde fokus for den perioden jeg har bestemt meg, men når jeg er i mål, så går jeg jo rett tilbake til gamle uvaner, som jo var de som gjorde meg stor i utgangspunktet! Da er jeg jo dømt til å mislykkes. Så slankekur funker ikke.
Men denne gang kommer det til å funke, for jeg har faktisk gjort en livstilsendring istedenfor! Nå har jeg jo sett hva som funker, og kan ikke tillate meg å gå i gamle spor igjen. Så hva er mine feilskjær? Mine tuer som velter lasset? Mine svake sider?
Jeg elsker snop... Og is... Og god mat... osv osv... Og det er lov det, trenger ikke være fanatisk og aldri unne seg noe godt. Men jeg må tilstå at jeg ikke eier selvkontroll. Hvis jeg har snop eller noe annet jeg ikke burde spise i hus, så går det ned. Og jeg klarer aldri ta bare en liten bit, jeg tar hele chipsposen, eller hele skåla med smågodt. Jeg spiser tre Japp eller andre sjokolader per dag, om jeg har.
Jeg har en mann som elsker å ha skapet fullt av godsaker, for han sparer på det og trenger bare en pitteliten bit i ny og ne... Skulle ønske jeg var sånn. Og siden jeg ikke er det, så innser jeg også at vektproblemene mine begynte når jeg flytta i hop med ham, som fyllte opp skapene våre. Selv om han ikke har ment det vondt, tvert imot så vil han gjerne gi meg ting jeg liker, for å gjøre meg glad.
Men jeg har innsett at jeg må være klar og tydelig på at han ikke skal komme hjem med favorittisen min, for å glede meg. Gi meg heller en klem. Si du er glad i meg. Stolt av meg. Ta meg med på trening. For å besøke noen. Lufte bikkja. La oss spille ett spill sammen med ungene... Whatever, men ikke gi meg noe å putte i magen, som jeg ikke burde!
Så stakkars mann... Alle snope lagrene her i huset er borte. Mulig jeg vet han har ett lite gjemt, og jeg har veldig lyst til å lete det opp innimellom. Det er jo rett og slett tåpelig flaut! Tenk å være så hekta, at en vurderer å lete etter hemmelige snopeposer... Og det teiteste er at vi bor ca 100 meter fra en Rema1000 butikk, som er full av fy-fy saker. Det gjør meg ingenting. Jeg er ikke frista til å gå og kjøpe noe som helst, der har jeg hatt selvkontroll i alle år. Jeg er nemlig en "mottaker" og ikke en "kjøper". Klarer ikke si nei når jeg blir tilbudt, eller det bare ligger her og slenger... Da spiser jeg selv snop jeg egentlig ikke er så glad i, sånn type i nøden spiser fanden fluer! Tåpelig! Men jeg klarer la være å kjøpe.
Så da vet jeg jo hva jeg må gjøre. Her i huset kan det fortsatt nytes god mat og drikke. Og desserter og snop med. Men vi må handle inn det vi skal ha, til anledningen det skal brukes. Ingen lagre. Ingen skåler å tømme... Og jeg må være sterk nok til å minne familien min på å hjelpe meg.
Det hjelper selvfølgelig også på at jeg faktisk har treningen. Jeg blir glad og føler meg superbra av å trene, så behovet for trøstespising forsvinner (minker ihvertfall...) Også føler jeg behov for å forklare at jeg ikke alltid har vært sånn ekstrem og trør inn på sjokolade etter sjokolade... For det første så kom utviklingen i mengde veldig gradvis, slik at jeg ikke var klar over selv hvor mye jeg egentlig spiste. Men faktum var at noe skjedde etter jeg var så syk.
Lang historie kort, så var vi på 10 års bryllupsreise i Thailand, en fantastisk tur med to herlige unger på slep. Men jeg var uheldig å bli smitta av en amøbe parasitt mens vi var der, så i løpet av året som fulgte var jeg mye inn og ut av sykehus. Jeg hadde mye mageproblemer (naturlig nok) og var mye kvalm. Problemet var at norske sykehus ikke kom på å sjekke meg for noe som regnes som en tropesykdom, så dette ble ikke oppdaga før jeg fikk ett skikkelig anfall og ble syk på flyet på vei til ferie i Tyrkia. Jeg ble lagt rett inn på sykehus ved ankomst i Alanya, og legene der ble temmelig sjokka over at jeg klarte komme rett fra Norge med en tropesykdom de ikke hadde der engang.
Heldigvis fant de utav det, og det redda livet mitt. Jeg hadde fått amøbedysenteri, dvs det hadde utvikla seg til å angripe imunforsvaret og kroppen min så hardt at jeg fikk skikkelig feber og følte selv at kroppen min var iferd med å gi opp. Så de kjørte på med kraftige medisiner, sånn som de bare kan i syden... De måtte det for å ta knekken på alle stadier av denne amøbegreia, men de tok nesten knekken på meg i samme slengen.
Så etter det husker jeg veldig lite av de neste to årene. Jeg var kronisk kvalm. Kunne ikke lukke øynene uten at verden snurra, klarte ikke sitte isengen en gang. Orket ikke spise, klarte ikke svelge. Naturlig nok raste jeg ned i vekt. Jeg ble steintynn til meg å være. Men det føltes ikke bra i det hele tatt. Det var som om jeg fortsatt hadde amøber inni meg som spiste meg opp fra innsiden.
Jeg hadde sjelden besøk, tror ikke folk rundt meg virkelig visste hvor syk jeg var eller hvor fælt jeg hadde det. Og når jeg endelig innimellom orket å treffe folk, brukte jeg nok mye krefter på å smile og prøve å virke positiv, for jeg var redd ingen ville orke være med meg hvis de fikk del i hvor mørkt det var inni meg.
Jeg var ute av huset og sengen ca 1 gang i uken i løpet av de neste to årene. Så brukte jeg resten av tiden og uken på å samle krefter til neste gang. Jeg fikk etterhvert næringsdrikker fra apoteket på blå respet, for å stoppe vektnedgangen, og sakte men sikkert så ble jeg litt bedre.
Også en dag klarte jeg endelig å spise vanlig mat igjen! Jeg var ikke kvalm lengre, og det smakte fantastisk! Livsgnisten ble tent igjen, og jeg ville ut og leve. Ta igjen det tapte! Møte mennesker, oppleve noe. Jeg hadde dårlig samvittighet for å ikke ha kunnet lage mat til familien min på lenge, så jeg begynte å bake kanelboller, boller, skoleboller osv...
Og på ett eller annet vis, fikk jeg det for meg at jeg måtte velge. Enten var jeg syk, deprimert, tynn, sengeliggendes, ulykkelig og levde på næringsdrikker. Eller så kunne jeg spise, leve, oppleve og legge på meg. Jeg valgte å lukke øynene for kroppens utseende, og kjente kun etter på hvordan det føltes å leve. Og det gikk strålende. En stund. Helt til jeg hadde begynt å legge så mye på meg, at kroppen begynte å bli sliten av det istedenfor.
Men da var det liksom gått for langt allerede. Jeg hadde så mye vondt, at jeg orket ikke bevege meg så mye. Bare det å reise seg for å hente ett glass vann eller gå på do var ett ork. Hvis vi skulle ut på noe, måtte jeg planlegge og legge inn stoppesteder hvor jeg kunne sette meg og hvile. Som oftest ble jeg sittendes, mens mannen min måtte hente bilen.
Jeg fikk spesialsko med støpte innleggsåler for å hjelpe på smertene i beina. Og jeg som elska høyhælte blingete damesko, satt fast i ortopedisko av verste klumpete sort. Jeg svetta konstant, var gjennomvåt før jeg fikk tørka meg etter en dusj. Og lårene gnissa sånn at jeg kunne ikke gå i skjørt eller kjole uten å ha tights under. Det var jo ekstra herlig når en holdt på å daue av varme fra før av.
Og jeg ble en mester i å ikke veie meg, ikke se meg i speilet og kle meg for å skjule meg selv. Jeg begynte å gå i 50-talls kjoler med skikkelig strutteskjørt under. Jeg har alltid hatt litt smal midje, og vekten min la seg jevnt over alt, men mest på rumpa og lårene. Så da var sirkelskårne 50-talls skjørt perfekt! Kunne jo gjemt tre flatskjermer under der, uten at noen hadde sett dem! De ekstra kiloene forsvant innimellom alle lagene... Dessuten var kjolene så "flashy" at folk så liksom kjolen først, og ikke meg inni den. Det føltes greit, for da kunne jeg lure meg selv en stund til.
Men det ble bare verre og verre... og etterhvert begynte den livsgleden jeg opplevde da jeg kom meg ut av senga som syk, å svinne hen...
Jeg har ikke mange bilder av meg selv fra denne perioden, for hvis noen tok frem ett kamera, ble jeg sur. Og de få bildene som finnes, så står jeg bak andre folk, eller ting for å gjemme meg.
Men noen få snikfoto har jeg fått tak i. Som for eksempel det fæle bildet som ligger her på dette innlegget, som er fra sommeren 2012. Jeg ble nok godt 15-20 kilo større etter dette bildet ble tatt (galskap!!!), men det verste med bildene jeg har funnet, er faktisk ikke størrelsen min. Det er utrykket i ansiktet og øynene mine. Jeg kan se selv at jeg hadde mye vondt, både fysisk og psykisk. Og jeg husker hvordan jeg følte meg i situasjonen når bildet ble tatt.
Jeg velger å dele bildene her litt etter litt, både for å minne meg selv på at dit hen skal jeg aldri mere, men også fordi jeg vet at jeg har ikke vært alene om å være i en sånn situasjon. Og det som er mest fantastisk, er at jeg er ikke der lengre!
Det finnes veier ut av mørket for oss alle, og denne bloggen er både litt egenterapi, men mest fordi jeg føler så sterkt for å rope ut til verden: Ikke gi opp!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar