Tør jeg si hvor lenge det er siden vi ble forlovet???

I dag er det 17 år siden vi forlovet oss! Det er helt utrolig at det har gått så mange år, og hadde det ikke vært for at sønnen vår på 15 år sitter her i stua, som ett bevis på tiden, så hadde jeg nesten begynt å lure på om jeg har tellt feil.

Jeg var 20 år da jeg traff Bjørn. Jeg var ikke på leting etter noen kjæreste, mest fordi jeg var en feiging. Jeg var så redd for å bli såret, at noen skulle avvise meg, at jeg heller ville være alene. Det fantes ingen god grunn til at jeg tenkte sånn, annet enn usikkerhet og dårlig selvbilde. Til tross for at jeg utad virket veldig selvsikker, utadvendt og sterk.

Jeg var på jobb i en klesbutikk i langgata i Sandnes, da jeg traff Bjørn første gang. Vi hadde en felles kamerat, som skulle ha seg ny dress til nyttårsaften, så de tok turen til meg for å få hjelp til det. Jeg stod alene på jobb i romjula, med nattåpent og ansvar for å levere kassaoppgjør i nattsafe. Ikke hadde jeg bil, og ikke gikk det buss så sent, så jeg spurte dem fint om de hadde giddet å hente meg etter jobb, og kjøre meg hjem. 

Da jeg skulle stenge butikken, ventet jeg en stund på at de skulle dukke opp. Men klokka ble halv ett på natta, og jeg innså at de hadde dumpa meg. Så det var ikke annet å gjøre enn å jogge igjennom langgata for å levere pengene trygt i nattsafen, og ta fatt på turen opp til Austrått til fots. 

Jeg hadde ikke så høye tanker om hverken Bjørn eller kameraten vår, mens jeg traska avgårde. Jeg var trøtt, ble møtt av fulle folk som burde ha lagt seg for lenge siden, og jeg hadde vondt i beina av å stå i butikken hele dagen...

Historien kunne lett endt der, men etter nyttår ringte det på døra mi, mens jeg holdt på å male i stua. Ute på trappa stod Bjørn og vår felles venn. Kompisen vår slengte seg ned i sofaen som var trukket ut fra veggen på grunn av malingen, satte på fotballkamp på tven, slengte beina på bordet og fant seg godt tilrette. 

Jeg hadde forventet at Bjørn ville gjøre det samme, men han tok istedenfor av seg skinnjakken sin, og spurte om jeg hadde en ekstra malerkost, så han kunne hjelpe meg.

Der redda han seg elegant inn fra den første fadesen, der de ikke gadd hente meg. Jeg har alltid likt mennesker som er hjelpsomme og kan ta i ett tak, og i løpet av de neste månedene ble vi bestevenner. Vi møttes nesten hver dag, og ble bedre og bedre kjent.

Det tok ikke lenge før jeg oppdaget at Bjørn hadde ett lite spill på gang. Han lot som om han var helt uinterressert i meg hvis vi var ute sammen, og han danset med alle andre jenter enn meg. En dag gikk han forbi butikken, når han visste at jeg var på jobb, minst 5 ganger sammen med en annen jente. Han kom ikke inn og sa hei, han ville bare at jeg skulle se at han gikk forbi. Så ringte han en vennine av meg midt på natta, for å fortelle at han trodde han holdt på å bli forelsket i ei anna jente... For han visste jo at hun ville si det til meg med en gang! 

Snakk om sleiping! Men hva kan jeg si? Det facinerte meg at han gadd legge så mye i å ikke vise sin interresse, og da han til slutt foreslo at vi skulle late som om vi var forelsket, for å lure vår felles kamerat (som hadde mast om at vi var perfekt for hverandre i månedsvis), så ble jeg med. Men jeg tror ikke det var kameraten vår som ble lurt, for å si det sånn.

Før jeg visste ordet av det, så jeg på Bjørn, og det kilte i magen! Han satt med en Diesel dongri bukse på seg, en lilla fleecegenser og  beina på bordet, mens han lo av noe de snakka om. Jeg innså at jeg var hodestups forelsket, og sikkert hadde vært det lenge.

Bjørn har siden fortalt meg at han syntes jeg var den flotteste dama han hadde sett noengang, allerede ved første møte i butikken. Det var derfor han ikke henta meg etter jobb, for han tenkte at jeg sikkert var vant med å få det som jeg ville, så da skulle han sørge for å gjøre seg bemerket ved å ikke gjøre som jeg forventa. 

Så ble det oss to, og alle disse årene senere, er det fortsatt oss. Vi har virkelig fått kjenne på både gode og onde dager, men uannsett hvor syk jeg har vært, hvor mye jeg har lagt på meg eller tatt av og uannsett hvilke andre hindre vi har møtt, så har jeg aldri tvilt på kjærligheten vi har for hverandre. 

Det er en herlig luksus å kjenne at kjærligheten lever, når livet er godt. Og ett halmstrå å gripe fast ved, når livet slenger deg i bakken. Jeg er ufattelig heldig som har en mann som har elsket meg uannsett størrelse og fase i livet. Men det må være lov å være ærlig å si, at det er mye kjekkere å være sammen, når livet er lettere og jeg føler meg som meg selv. Vi ønsker alle at blikket til den vi elsker, skal lyse opp når vi entrer rommet, og det er faktisk mulig, selv etter 17 år... 

Kjære Bjørn, jeg elsker deg høyeren enn himmelen, dypere enn havet, klarere enn stjernene og varmere enn i ......!!! (hihi)