Jeg ble veid, og funnet for lett... Eller???

I dag satt jeg her og titta litt igjennom bildene mine, og nok en gang blir jeg forundret over at jeg har mange tusen bilder av familien min, men jeg finner stort sett ingen jeg er med på selv. 

På en forunderlig måte er det som å se på livet og hendelsene som familien min har opplevd, men jeg har liksom ikke vært tilstede. Og det som slår meg, er at jeg har gjemt meg bak kameraet, for å slippe å møte bildebevis på mitt eget kroppslige forfall. 

De få bildene jeg finner, inneholder stort sett bare ansiktet mitt, for jeg var nøye med å stå bak noen andre. Jeg husker at jeg ble sint og stressa når andre tok frem kamera, og både søsteren min og foreldrene mine har kunnet fortelle i ettertid at de sluttet å fotografere når jeg var i nærheten, nettopp fordi jeg ble så hissig. Det var vondt å høre. For jeg var virkelig ikke bevisst på at jeg var sånn. 

Nå som jeg er blitt meg selv igjen når det gjelder størrelse, tør den ene etter den andre rundt meg å fortelle om hvordan de har oppfattet meg da jeg var på det største. Jeg var mye sur, "kjeftete" og ville ikke være med på så mye. Jeg har nærmest skjelt ut mine nærmeste, uten at jeg engang kan huske det! Og jeg skjems... 

Hvorfor lot jeg det bli slik? Hvorfor så jeg ikke hva som skjedde med meg, og stoppet det før? Bildet som jeg har lagt ved denne gang, har jeg fått tilsendt fra min svoger. Han turde aldri vise meg bildet da han hadde tatt det, men da jeg etterlyste dokumentasjon på hvordan jeg hadde vært, så kom det (det til venste altså). Det verste med dette bildet, er at jeg kjenner igjen klærne, håret og stedet det ble tatt. Derfor vet jeg sånn cirka når det er tatt, og jeg trodde virkelig ikke at jeg hadde lagt på meg noe særlig på det tidspunktet. 
Så jeg fikk meg ett lite sjokk. I tillegg ser jeg utrykket i ansiktet mitt. Jeg husker at jeg hadde vondt, at jeg virkelig prøvde å ta meg isammen for å være sammen med ungene mine, og fiske ifra en brygge på Bømlo. Jeg aner ikke hva jeg veide på den tiden, men jeg ser jo at jeg allerede da hadde begynt å lure meg selv. 

Jeg har aldri hatt noen vane for å veie meg, for da jeg vokste opp var jeg alltid lang og tynn. Var ingen vits i å bry seg om vekta, og innen det ble vits i, så ville jeg ikke vite. På mitt største som høygravid, ble jeg veid til 106 kilo på legekontoret. Da gråt jeg i flere dager, for jeg syns det var så fælt å bryte 100 kilos grensen. 

Men jeg var faktisk mye mindre da, enn jeg ble på mitt største for snaut to år siden. Jeg har innsett det i ettertid, men selv da jeg begynte å trene, orket jeg ikke veie meg. Kanskje jeg visste inderst inne at det ville bli ett stort nederlag? Da jeg hadde trent i over 10 måneder, og hadde gått ned flere klesstørrelser, gikk jeg endelig på vekta. Og selv da var det verre enn jeg fryktet... Jeg veide mer enn jeg trodde jeg hadde veid på det største, og var såvidt kommet meg under 100 kilos grensen. Jeg ble knust, jeg gråt mine modige tårer og måtte innse at jeg hadde vært mye større enn jeg noensinne hadde trodd var mulig!

Så hvordan skulle jeg finne utav det? Hvordan skulle jeg kunne vite hvor stor jobb jeg hadde gjort? Da angra jeg på at jeg ikke veide meg, eller tok skikkelige mål av meg selv da jeg begynte å trene. Men så kom jeg på ett vagt minne fra rett før julen 2012. Jeg opererte foten min, og ble spurt av legen før jeg skulle få narkose, om hvor mye jeg veide. Jeg svarte 90 kilo, lettere flau, og trodde selv at jeg løy litt, men maks 6-7 kilo. Legen trodde meg tydeligvis ikke, for han ba meg om å stille meg på vekta. Og jeg reagerte med å si at det var greit, men at jeg ikke ville vite hva resultatet ble. 

Derfor sa de heller aldri noe, men det ble notert i journalen min. Så etter å ha grubla noen dager, ringte jeg sykehuset, og ba dem om å gå inn på journalen min. Dere kan sikkert forestille dere den rare samtalen det ble, da de ikke skjønte hvorfor jeg ville vite hvor mye jeg veide da jeg ble operert. Men jeg fikk svar... Og jeg må vel annse meg som heldig da legen ikke trodde meg, for med tanke på narkose og smertestillende er det jo litt viktig å beregne etter vekt. 

Jeg kunne ha våkna under narkosen, om de hadde trodd meg. Jeg veide nemlig nesten 40 kilo mer enn jeg hadde sagt!!! Når du lyver for deg selv så grundig, så sier det vel litt om hvor flinke vi er til å unngå å se de sannhetene som smerter oss.

Jeg vil aldri gjøre den tabben igjen, og mye derfor har jeg startet med denne bloggingen. Jeg vil ikke gjemme meg mer. Jeg vil være med på familiebildene, feriebildene og alle andre bilder. Jeg vil smile, være stolt og ha øyne som glitrer av livsglede og kjærlighet. Jeg vil ikke skjems mere, jeg vil ikke være blyg. Jeg har gått på trynet så det synger, men jeg reiste meg opp av dritten, sloss meg tilbake til livet, og nå slipper jeg aldri mere taket fra lykken og livet!