For noen år siden reiste jeg og mannen min Bjørn, på en liten svermetur til Egypt uten ungene. Jeg hadde nylig begynnt å komme meg noenlunde ovenpå etter lang tids sykdom og sengeleie, og var full av reise-angst. Denne frykten kom av at jeg ett par år før hadde blitt innlagt på sykehus i Tyrkia, og holdt på å miste livet der. Kort oppsummert så gruet jeg meg en del til turen, men ønsket å gjennomføre den for min manns skyld.
Da vi hadde landet trygt i Egypt, ble vi plassert i en liten minibuss som skulle frakte oss til hotellet. Der satt vi to først alene, før det dukket opp to blonde damer, med samme dialekt som oss. Jeg var ikke særlig innstillt på å bli kjent med noen, og syntes disse to damene ikke hadde trengt å sitte i samme buss som oss.
Men da de først hadde satt seg, spurte en av dem om det var greit å åpne vinduet litt, da det var veldig varmt i bussen. Mer skulle det ikke til. Noe magisk skjedde! Før bussjåføren hadde kommet, var praten i gang. Innen vi nådde hotellet, trodde de i resepsjonen at vi reiste sammen alle fire.
Da vi hadde landet trygt i Egypt, ble vi plassert i en liten minibuss som skulle frakte oss til hotellet. Der satt vi to først alene, før det dukket opp to blonde damer, med samme dialekt som oss. Jeg var ikke særlig innstillt på å bli kjent med noen, og syntes disse to damene ikke hadde trengt å sitte i samme buss som oss.
Men da de først hadde satt seg, spurte en av dem om det var greit å åpne vinduet litt, da det var veldig varmt i bussen. Mer skulle det ikke til. Noe magisk skjedde! Før bussjåføren hadde kommet, var praten i gang. Innen vi nådde hotellet, trodde de i resepsjonen at vi reiste sammen alle fire.
De to flotte damene jeg tenkte så negativt om, var Helén og hennes mamma, som var på tur sammen. De var fra Sandnes, og jeg og Helén var nesten jevngamle. Jeg har aldri opplevd en kjemi som kan klaffe så fort med noen mennesker! Vi endte opp med å tilbringe mesteparten av vår felles uke på hotellet i Egypt, i selskap med dem. Bjørn var tidlig oppe og sikret oss alle solsenger sammen, og praten gikk uten stans!
Hver gang vi kom ned til stranden, var strandguttene litt mer avslappet enn inne på hotellområdet. Og da Helén og moren var stort sett de eneste damene uten menn inne på denne lukkede "couples-resorten", turde de rope "HABIBI!!!!" hver eneste gang vi nærmet oss. "Habibi" er arabisk for "elskling" eller noe sånt, og det gikk ikke lenge før vi syntes det var morsomt å komme dem i forkjøpet, så vi ropte "Habibi" til dem.
Siden har Helén og jeg vært "Habibier" for hverandre. Vi har "Habibitime" jevnlig, er utmerkede hobbypsykologer for hverandre, slik det skal være.
Habibi-Helén var den som allierte seg med min mann Bjørn, bak min rygg noen år senere, da de innså hvor stor jeg var blitt, og at noe måtte gjøres.
Hun satt i ukesvis og snakket med meg om at hun trengte å trene, om jeg ikke ville være med henne. Det ville jeg overhodet ikke. Trene?!?!? Never!!! Snakk om å ville seg selv så vondt?!?!? Men samtidig snek tanken seg inn, om at kanskje jeg kunne trene litt? Få litt mindre vondt bare?
Jeg gikk omsider med på å begynne å trene på ett senter som hadde mest rehabillitering av skade og overvekt, for der hadde ei vennine av meg gått før. Helén ville imidlertid ikke gi seg på at hun ville til Elixia, for der hadde de gruppetimer og mye bredere tilbud. Jeg ville ikke på noe kommersielt senter som Elixia, men da Bjørn også ville dit, gav jeg etter. Heldigvis!
Siden har Helén og Bjørn vært min største heia-gjeng. De har stillt opp for meg, vært stolte av meg og ikke viket fra min side. De har fulgt meg gjennom min forvandling fra overvektig og ufør, til frisk og sterk.
Da jeg nevnte at jeg ville bli PT, og selv syntes det hørtes sprøtt ut, hoppet Helén opp og heiv seg om halsen på meg, mens hun ropte "JAAA!!!!"
Så her sitter jeg, med glede i hjertet. Jeg er virkelig velsignet! Om det bare var de to som støttet meg, hadde det vært enormt. Men jeg har faktisk enda flere med på laget. Jeg skulle gjerne ha navngitt dem og plastret bloggen med bilder av mine fantastiske venner og familie, men de får dukke opp litt etterhvert, hvis de vil selv...
Når det gjelder dagens bilde, så er det tatt tidligere i sommer, da vi to Habibier feiret at jeg hadde fått jobben på Elixia. Det er faktisk ett av de første bildene som er tatt av oss to sammen noensinne. Nok ett bevis på hvor grundig jeg har unngått å bli fotografert, og som nesten får meg til å føle at jeg har manglet i mitt eget liv...
Så da hadde vi en "Habibi-photoshoot", for å feire og markere at vi ikke skal gjemme oss mere noensinne!
Kjære Helén: ingen ord kan beskrive hvor mye jeg setter pris på deg og ditt vennskap! Uten magien som oppstod i den lille bussen i Egypt, har jeg vanskelig for å forestille meg at livet mitt kunne ha blitt så bra. Jeg er så utrolig masse glad i deg! Takk for at du er min venn, og min "Habibi-4ever!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar