Men før jeg rakk å ha min første PT time, hadde jeg allerede prøvd ut min egen heller svevende plan i noen dager... Med heller lite suksess for å være helt ærlig. Jeg pøvde Jazzercise sammen med en haug spreke, sprettne damer, og endte opp med å føle meg temmelig lite spretten og heller i rettning av melsekk/geleklump. Jeg fant ikke rytmen ,jeg klarte ikke henge med i koregrafien, og fikk ikke utført halvparten av rutinene de viste oss fra scenen. Pusten gikk fløyten, svetten silte og hele kroppen verka. Så dagen etterpå stod jeg heller 20 minutter på denne Elipsemaskinen og svetta. Og jeg begynte å tenke at det kanskje var der jeg burde legge lista mi...
Men når jeg satt og prata med PT-Dag for første gang, noen få dager etterpå, så spurte han hvor mange ganger i uken jeg så for meg at jeg ville trene. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg sagt høyt at jeg ville trene 5 dager i uka! Dag sa at det var ett litt vel hårete mål, at vi burde kanskje starte litt mer forsiktig, men det var for sent.
Jeg kjente på panikken inni meg, for har jeg først sagt noe, så holder jeg ord. Å gå vekk fra det og godta en enklere vei videre, hadde plutselig blitt å skuffe meg selv. Så jeg gikk hjem, med full panikk. Hva har jeg gjort? Hvor kom det utsagnet fra?
Vel, jeg er sta, og jeg holdt ord. Fra den dagen av har jeg vært på trening i snitt 5 dager i uken, og det har nok mye av æren for at resultatene kom fort også. Men for meg var det på ett merkelig vis lettere å gå hver dag, gjøre det til noe hverdagslig som skulle gjøres, for ellers ble det så komplisert å måtte velge hvilke dager som skulle passe, og når jeg skulle ha pause.
Jeg valgt å ha flere av timene i uken med Dag, for jeg måtte jo lære alt fra scratch. Og han fikk en skikkelig utfordring med det vraket jeg var. Jeg kunne ikke løpe på tredemøllen, kom ikke opp i jogg engang. Jeg klarte ikke å ro, for jeg var så svak i ryggen at det var dritvondt. Så jeg fikk ofte lov til å være inne i en av gruppesalene, som heldigvis var tomme på det tidspunktet jeg trente. Der måtte vi begynne på nesten barnehage nivå. Litt sånn bokstavlig talt lære å krype igjen, før jeg kunne gå.
Dag sa aldri til meg at han pøste på med høyforbrennings trening for å få meg ned i vekt, for han hadde skjønt at jeg ikke var klar til å si det høyt. Jeg skjønte forsåvidt hva han gjorde, men på ett merkelig vis var jeg takknemlig for at han var så hensynsfull, og tok styringen og ansvaret av mine skuldre. Det gjorde at jeg senka skuldrene, og bare konsentrerte meg om å yte maks mens jeg gjorde alt jeg fikk beskjed om.
Etter noen måneder spurte Dag om jeg ville være med på å ha det han kalte en "helvetesdag" fast i uken, noe han visstnok ikke gjorde med så mange av kundene sine. Han fortalte at denne treningsdagen skulle handle om å pushe grenser, og få meg ut av komfortsonen. Hvis jeg ble god på en øvelse, plukka han den vekk.
Jeg nølte ikke med å si ja. Jeg hadde jo ikke noe å tape. Disse "helvetesdagene" som stort sett var fredager ble fort favoritten min! Det gav en enorm mestringsfølelse hver eneste gang jeg hadde klart å presse meg selv, og jeg følte etterhvert at jeg fikk tilbake kontrollen på kroppen min. Den hadde liksom levd sitt eget liv og vært skrøpelig så lenge, og jeg følte meg maktesløs ovenfor min egen kropp. Når det skreik av melkesyre i beina mine, klarte jeg å presse meg til å fullføre øvelsene, fordi jeg skjønte at det ikke var hodet mitt, men viljen min som bestemte når jeg skulle gi opp!
Så sakte men sikkert ble jeg sterkere både kroppslig og psykisk. Og mange ganger tenker jeg at det å bli sterk i kroppen hadde jeg forventa, men å bli sterk i "toppen" var en fantastisk bonus, som faktisk betydde enda mer!
Jeg har lært at jeg elsker å løfte vekter. Jeg elsker å hoppe høyt, mestre kompliserte og enkle øvelser. Det er så utrolig mye gøy å gjøre på trening! Men som oftest er alt du er flink til gøy, så da må jeg jobbe med å gjøre mer at de tingene jeg ikke liker. For de trenger jeg å øve på, for å bli bedre. Sterkere. Både i kropp og topp.
På bildet jeg har lagt ved her, er det ei dame jeg ikke kjenner, som utfører ett Olympisk Løft kallt "Snatch" eller "Rykk" på norsk... Det er liksom sånne typer øvelser jeg har forelska meg i. Det er de mest kompliserte øvelsene innen vektløfting, og typisk meg å sikte dit. Men jeg innser at jeg ikke er en normal A4 person. Jeg liker hårete mål. Takket være det fant jeg jo meg selv igjen, inni fett-festningen jeg hadde båret på for lenge.
Så nå er planen min å stille opp på en treningsøkt sammen med Stavanger Vektløfter klubb i nær fremtid. Jeg syns selv jeg er litt sprø som vurderer å melde meg inn i klubben ,for jeg er uannsett alt for gammel til å gjøre noe suksess i konkuranser og sånt om jeg noengang skulle bli frista av det. Men akkuratt nå er det faktisk nok for meg å få lære mer om det jeg syns er gøy. Å få lov å tilbringe tid sammen med andre mennesker som liker det samme som meg!
Så må jeg bare jobbe med janteloven og "jenteloven". Begge er litt imot meg. Janteloven er noe dritt, som de fleste merker på kroppen i ny og ne. Men "jenteloven" er faktisk enda verre! For vi jenter er så harde med oss selv. Vi mister lett fotfestet, undervurderer egen verdi, egne evner og vår påvirkning på andre mennesker. Vi skal liksom ikke skryte av oss selv, og greit nok at vi ikke skal gå rundt og tro vi er guds gave til menneskeheten. Men vi kan vel få lov til å strekke oss litt lenger? Utvikle oss? Tørre å hive oss i noe nytt? Si til oss selv at vi liker det vi gjør, vi liker oss selv, og det er nok!
Vi er nok! Vi er mer! Vi må tørre å sette oss noen "hårete" mål innimellom, og gi oss selv kred for innsatsen uavhengig av om vi når målet hver eneste gang. Så jenter: SETT DEG ETT HÅRETE MÅL! GJØR NOE UTENOM BOKSEN, TØRR Å VÆRE ANDERLEDES! LIK DEG SELV! Går du på trynet? Plukk deg selv opp, fortsett mot målet, ha tro på deg selv, så klarer du alt du vil!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar