Her fikk vi før middagen høre foredrag fra Davy Wathne, og deretter Tom Nordlie, som er den nye treneren til Sandnes Ulf.
For meg som har vært langt på sidelinjen innen alt av idrett og fysisk fostring, så var det en ny opplevelse å sitter der, sammen med over 90 mennesker, som var godt bevandret og informert om tingenes tilstand i fotballverdenen. Men det var faktisk veldig interressant, og overraskende mye av det de snakket om, kan godt relateres til mange situasjoner i både jobbsammenheng og privat.
Det er alltid skremmende å møte opp i ett rom fullt av mennesker du ikke kjenner. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle falle i gamle vaner, og gjemme meg bort i ett hjørne. Selv om jeg heier på Sandnes Ulf, og byen min, så gikk vi jo innpå denne sponse-greia med tanken om at det kunne være til nytte for firmaet vårt. Markedsføring rett og slett, for å være ærlig. Og da hjelper det ikke å være veggpryd!
Det er Bjørn som er daglig leder i firmaet vårt, men jeg er medeier og jobber der deltid jeg også. En av mine oppgaver er nettopp markedsføring og representasjon. Tenk dere hvor kjipt det er å representere noe som helst, når en egentlig skjems av seg selv, og helst vil gjemme seg bort...
Nå skjems jeg ikke av meg selv lengre, noe jeg forøvrig aldri burde gjort i utgangspunktet heller. Så det det var lettere å gå inn i ett rom fullt av fremmede mennesker nå, men jeg må nok øve litt lengre før det faller seg helt naturlig og uanstrengt. Kanskje blir det aldri lett, men bedre vil det uannsett bli...
Da foredragene var over, og middagen ble fortært, hadde jeg hilst på mange hyggelige mennesker. Så kom Tom Nordlie forbi oss, satte seg ned ved siden av meg, og vi var en liten gjeng rundt bordet som hadde en hyggelig samtale. En kar spurte Tom Nordlie om han fortsatt trente, men det gjorde han ikke. Det ble litt snakk om at han hadde gått ned mange kilo her tidligere, men så gått litt opp igjen.
"Si at han kan kjøpe PT-timer av deg!" sier Bjørn til meg, mens jeg tenker at mannen min har blitt gal, hvis han tror jeg tørr sitte der og selge mine tjenester til en mann som har trent ørtenogfjørti fotballag?!?!? Og siden jeg ikke sa noe, får jeg ikke vite hvordan Nordlie hadde reagert på det forslaget... Og det er jo litt teit, for i det minste hadde det vært morsomt å sett hvordan han tok det.
Det er ett ordtak som sier at man angrer mest på de tingene man ikke gjorde. Jeg tror det kan være mye i det, men det får være ett forbedringsområde...
Vi ble sittendes i nesten en time ekstra og prate sammen med gjengen rundt bordet, og da vi skulle gå tenkte jeg at det hadde vært kult med ett bilde sammen med Tom og Davy. Men her på det blyge vestlandet så skal man ikke stikke seg frem. Ikke tro du er noe, ikke vær PR-kåt og ikke gjør for mye av deg.
Jeg som har vært redd for kameraet i åresvis... jeg feiga ut. Selv om andre spurte om å få bli fotografert sammen med dem, så var jeg klar til å rømme lokalet, med "æren" i behold. Nå legger du muligens merke til at det faktisk er ett bilde av nevnte mennesker her på bloggen i dag. Og takket være Bjørn, som forlangte å få ett bilde av kona si sammen med dem, ble en ny terskel brutt!
Jeg er heldig som har en mann som forstår meg, er stolt av meg og ønsker at jeg skal komme frem i rampelyset. Jeg har gjemt meg bak ham lenge, for å skjule meg selv. Vi er begge enige om at den tiden er over, men av og til føler jeg meg som en unge som skal lære å sykle uten støttehjul!
Når det ellers gjelder fotball, så har jeg særdeles liten innsikt. Jeg har vært på flere hjemmekamper for Sandnes Ulf i sommer, og syns det var gøy. Men jeg hadde panikk for å dumme meg ut, og hadde nødstrategien klar. Hvis noen spurte meg om noe konkret innen fotball, som jeg ikke ante svaret på, skulle jeg bare utbryte engasjert: "jobba-jobba-jobba"! (slagordet til Ulf)
Jeg slapp å ty til det, og neste gang vi samles er det nok enda lettere å prate med folk.
Til slutt vil jeg si at tanken som slo meg, er at alle vi tre som sitter på dette bildet, har gått betydelig ned i vekt. Davy Wathne hadde jo ett stort coca-cola problem (jeg ferska ham inne på Coop etterpå, med Cola Zero i hånda, så han har bare bytta ut sukker med aspartam), og jeg husker det var for flere år siden skriverier om vekta hans i den anledning. Hvor mye han har gått ned, vet jeg ikke. Men Tom Nordlie sa til meg at han hadde gått ned over 40 kilo, og da hadde jeg såååååå lyst til å si: "Jeg slo deg!!! For jeg har gått ned over 50 kilo!!!"
Men nok en gang så turde jeg ikke... Sannsynligvis så han på meg, og tenkte som de fleste, at jeg har sikkert altid sett ut som jeg gjør nå...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar