"Keep it simple, stupid!"

Her sitter jeg på hotellet midt på Karl Johan i Oslo, og tenker at jeg burde jo gått ut i sola og leke turist. Men det greier jeg ikke, for om snaut 7 timer er det min tur til å avlegge praktisk eksamen som PT!

Egentlig vet jeg at hvis jeg ikke har lært det jeg skal til nå, så er det for sent, men jeg må bare skumme igjennom øvelser og annet som kan bli aktuelt...

Jeg deler rom med ei vennine fra kurset, og akkuratt nå er hun i ilden. Jeg krysser fingrene for henne, og tror hun kommer til å klare seg bra. Det verste for oss begge, er at alt det vi egentlig vet og har full kontroll på i hverdagen, detter liksom ut av hodet når nervene melder seg, og du har så inderlig lyst å vise hva du kan til sensor.

Nå har jo jeg vært så heldig at jeg har hatt en pedantisk, diktatorisk kontrollfreak av en PT i Dag, som har presset og stillt meg spørsmål helt siden det ble bestemt at jeg skulle bli PT. I starten var det sånn at jeg ikke husket selv de enkleste ting når han spurte. Hvis noen andre spurte kom alt på rams, men jeg ville så gjerne at Dag skulle være stolt av meg, at prestasjonsangsten tok fullstendig overhånd.

Mot slutten før jeg reiste til Oslo var imidlertid dette blitt myyyye bedre. Øvelse gjør mester, og jeg må fortsatt øve på å tenke mindre. For når jeg prøve å tenke for mye, gjør jeg alt for komplisert.

"Keep it simple, stupid!", pleier jeg å tenke når jeg skal fokusere. Og merkelig nok så funker det.

"Vær litt mindre kvinne!" sier Dag innimellom, og selv om det høres ut som ett rart utsagn, så har han helt rett.

Hodet mitt har en tendens til å analysere alt for mye, tenke ut altslags senarioer på hva som kan skje, og mest sannsynlig så skjer jo aldri noe av det. Sånt tar faktisk mye krefter, og er jo temmelig bortkastet. Hvorfor bruke tid på ett problem som ikke finnes og kanskje aldri kommer?

Ett godt eksempel er teorieksamen jeg tok i går. Jeg satt hele tiden ut, og skrev hele tiden. Følte jeg kunne svare på alt, det gikk liksom over all forventning! Så da burde jeg jo sveve litt på det, men neida. Hvorfor la seg rive med av glede og lettelse? Når man heller kan bruke tia på å lure på om jeg har bomma helt. For når det virker for godt til å være sant, så er det jo som oftest det. Eller? Kan det virkelig være at jeg faktisk har lest og pugga så mye at jeg faktisk kunne stoffet? Kan jeg ikke bare tillate meg selv å tro det, og glede meg over følelsen av at det gikk bra? For om jeg skulle ha bomma, så får jeg jo tidsnok vite det, men i mellomtiden kan jeg ikke gjøre noe til eller fra.

Av og til misunner jeg menn deres fabelaktige evne til å leve i nuet, ikke se ting de ikke vil se, og legge ting bak seg uten en tanke. Selvfølgelig vet jeg at alle menn ikke er sånn, men jeg setter det litt på spissen... Vi kvinner har en tendens til å bære verden på våre skuldre, selv når det ikke er noe som helst behov for det. Det henger nok litt sammen med vårt instinkt som mødre, men det er maaaange av oss som hadde hatt veldig godt av å være litt mindre kvinne på det området.

Jeg velger å tro at følelsen av å ha gjort det bra på teorieksamen er korrekt. Jeg var godt forberedt, har pugga masse, følgt med i undervisningen og øvd masse i praksis. I tillegg kommer jeg til å være fullstendig avslappet og rolig på den praktiske eksamen i kveld.  For dette kan jeg!

(Men kunne noen bare lånt meg en dose "mann-på-boks" så mine kvinnelige instinkter holdt litt kjeft?)