Sitter her med panikk opp etter ørene, skallebank, vondt i magen og ikke god for resten. Jeg har tilogmed sunket ned i stolen, og latt tårene renne, mens jeg prøver å finne ut hvorfor jeg ikke syns livet er så topp akkuratt nå.
Plutselig er all selvtillit borte, og hodet fullt av tanker om at jeg ikke er god nok, ikke kan nok. Jeg prater med mannen min, prøver å sortere litt følelser, og irriterer meg over at kvinner alltid skal være så mye mer kompliserte enn menn. Jeg vil være enkel! Jeg vil ikke tenke så himla mye. Bekymre meg. Planlegge... Jeg blir sprø av meg selv avogtil!
Men av erfaring vet jeg at den eneste veien ut av denne dumpa, er å være ærlig med meg selv, og finne ut hvor skoen trykker. For om oftest er det en årsak til at jeg blir nedfor. Så hva er det nå da? Jeg har vært flink jente i dag. Burde være fornøyd med det jeg har fått utrettet. Jeg har vært på morgenmøte med jobben (i tillegg til å skulle jobbe som personlig trener, så driver jeg og mannen min ett malerfirma sammen), truffet igjen masse kjekke mennesker som jeg ikke har sett siden før sommerferien, og tatt med datteren min på Kvadrat for å kjøpe første skoledagsklær.
Så var jeg på trening, og der gikk det også bra. Jeg klarte tilomed å nå en ny milepæl, med å fullføre en full "Snatch" (rykk på norsk) fra bakken. Dette er en øvelse jeg har jobbet meg mot kjempelenge, siden før jul i fjor, hvor jeg skal løfte en vektstang med vektskiver på, fra bakken og rett opp over hodet. Det er en kjempevanskelig øvelse, og jeg burde vært superduper stolt for å ha klart det!
Men... istedenfor sitter jeg og er redd for at det ikke er nok. Og plutselig innser jeg hvorfor jeg er lei meg. Jeg har gått langt utenfor min komfortsone, og mitt vante liv, med å ville jobbe som personlig trener. Og ikke minst med å velge meg ut olympisk vektløfting som min "greie". Det er ikke mange mennesker som driver med det, og slettes ikke mange jenter. Ihvertfall ikke som begynner med det i midten av tredeveårene!
Men jeg vil ikke la det begrense meg. Jeg har lyst å lære mer om vektløfting. Og jeg har lyst å være en del av ett miljø som liker det samme som meg. En gjeng av likesinnede. På det området ihvertfall. Så der kommer angsten inn... Jeg har nemlig avtalt med Stavanger Vektløftings klubb, at jeg skal trene sammen med dem for første gang i morgen! Og jeg aner ikke hva som venter meg der.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å melde meg inn i klubben, eller å trene med dem flere ganger. Jeg har lyst å møte dem, prøve og se hvordan det er. Få tips og råd om hvordan jeg kan forbedre teknikken min, dele interesse og erfaring med likesinnede. Men jeg har aldri opplevd å være del av en klubb av noe slag. Ikke innen noe fysisk fostring ihvertfall.
Og jeg er redd for å komme dit, stå utforbi lokalet og kjenne på følelsen av å være usikker. Føle meg utenfor, dum, uerfaren og teit. Enda verre er det å komme innenfor og fortsatt kjenne det samme... Men om jeg skulle føle det sånn i morgen, så er det jo meg selv som er problemet. Det er meg som står i veien for meg. Og det er ikke greit.
Så jeg skal finne motet til å gjennomføre avtalen i morgen, og jeg vet at uansett hvor veien går videre, så vil jeg vinne og vokse av å ikke gi opp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar