Da jeg giftet meg med Bjørn i 1998 (hekkan me har holdt ut lenge!!! <3), var vi så unge og nyetablerte at vi ikke hadde råd til noen fancy bryllupsreise. Vi leide ett 250 år gammelt gårdshus på Hjelmeland, uten telefondekning eller TV, og var fornøyde meg det.
Da vår ti års bryllupsdag nærmet seg, bestemte vi oss for at denne gang skulle vi ta den bryllupsreisen vi hadde drømt om. Dermed booket vi en tur til fantastiske Phuket i Thailand, sammen med våre to barn.
Turen ble imidlertid ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Jeg var mye dårlig, sliten, kvalm og orket ikke å delta så mye som jeg ønsket. Fikk dårlig samvittighet for at Bjørn tok med seg ungene ut alene, mens jeg satt og leste på rommet eller en solseng.
I ettertid ser jeg tegnene. Jeg var syk allerede da. Og det neste året var preget av flere innleggelser på sykehuset hjemme i Norge, uten at noen fant utav hva som feilte meg. Jeg tilbragte blant annet hele romjula på sykehuset, mens jeg kjente på fortvilelsen over å ikke strekke til ovenfor barn og familie. Over den forventede magiske julefeiringen som ikke var i nærheten av hva den burde være. Samt redselen for hva som var galt med meg...
Sommeren etterpå dristet vi oss til å bestille en tur til Tyrkia, sammen med foreldrene mine. Jeg hadde hatt ett par måneder hvor jeg følte meg litt bedre, og jeg var optimistisk. Kanskje jeg var blitt frisk for hva det nå var som feilte meg?
Jeg kom imidlertid ikke lengre enn til Sola flyplass før jeg begynte å føle meg dårlig. Jeg kom meg ombord i flyet, men flyturen og den påfølgende tre timers bussturen til hotellet i Alanya var helt for ferdelig!
Jeg var så kvalm som jeg aldri har vært før i mitt liv. Jeg hadde intense magesmerter, svettet, frøs og kjente at noe var skikkelig galt med kroppen min.
Jeg kom meg såvidt til hotellet, og rett på tyrkisk sykehus. Der ble jeg undersøkt grundig, for heldigvis hadde jeg som turist god reiseforsikring, og privat sykehusene tjener godt på undersøkelser.
Etter noen timer kom legen inn på rommet mitt og lurte på hvor jeg kom fra. Jeg svarte som sant var at jeg kom fra Norge, men det kunne han ikke forstå. Han mente jeg måtte ha reist til andre land før Tyrkia, men det hadde jeg jo ikke (jeg kom ikke på å si at jeg hadde vært i Thailand året før).
Grunnen til legens forskrekkelse var at de hadde gjort testene seks ganger på meg, fordi de var redd for at det var noe feil. Jeg var nemlig smittet med en amøbe parasitt, som heter Entamoeba Histolytica. Dette regnes som en tropesykdom, og er verdens tredje største årsak til dødsfall i uland uten tilgang på antibiotika.
De hadde aldri oppdaget denne parasitten på sykehuset i Tyrkia, så lenge legen hadde jobbet der. Den hørte ikke til i Tyrkia, og ihvertfall ikke i Norge. Men jeg hadde altså klart å få den... Ett eller annet sted i verden, og der kommer nok Thailand turen inn.
Det ble oppdaget i siste liten hva som feilte meg. Problemet med denne parasitten er at den (unnskyld til sarte sjeler) kan spise seg igjennom tarmen og opp til hodet. Da dør du.
Den hadde ikke gjort det hos meg enda, men jeg hadde nok hatt flere angrep igjennom året, som tilfeldigvis ble slått tilbake av antibiotika jeg fikk på norske sykehus fordi de trodde det kanskje var urinveisinfeksjon jeg hadde. Problemet var at amøben slo tilbake hardere for hver gang, og denne gang fikk jeg såkalt amøbedysenteri.
Jeg fikk derfor en helt avsindig runde med forskjellige antibiotika og kjemoterapautikum (svake kreftmedisiner), for å drepe alle stadier av amøben. Og i prossessen drepte de neste meg også...
Jeg var allergisk mot den ene medisinen, fikk sinnsykt høy feber og hallusinerte. Jeg trodde jeg skulle dø den natten på ett utenlands sykehus, omgitt av sykepleiere som ikke snakket engelsk eller skjønte hva jeg prøvde å si...
Jeg overlevde den bøygen, og ble etter hvert utskrevet fra sykehuset. Men resten av ferien husker jeg ingenting av. Og da vi kom oss hjem, ble jeg liggendes i sengen min i kjelleren de neste to årene.
Medisinene tok knekken på amøben, men jeg tror de tok hele imunforsvaret mitt i samme slengen.
Når det er sagt, så ble alt enda verre når jeg etter to måneder ble innkalt til fastlegen for å ta svine influensa vaksinen. Det virket forsåvidt lurt, da jeg var livredd for å bli mer syk, var redd jeg ikke var sterk nok til å overleve noen svineinfluensa, og ikke hadde noe særlig til imunforsvar.
Innen to dager sluttet kroppen min å fungere helt. Jeg kunne ikke spise, kunne ikke sove, kunne ikke lukke øynene engang fordi jeg var så kvalm og svimmel. Jeg lå i sengen i mørket dag ut og dag inn... Måneder gikk... Jeg begynte å gi opp. Jeg ønsket ikke å ta livet mitt, men jeg visste at jeg hadde samlet nok medisiner i skuffen min til at jeg kunne om jeg ville. Og jeg ønsket at livet mitt bare sluttet av seg selv... Selv om jeg hadde en mann som elsket meg og stillte opp. Selv om jeg hadde to fantastiske barn... Jeg var bare så trøtt, dagene var ulidelig lange, og ukene beveget seg ikke.
Etter ett års tid klarte jeg å bevege meg ut av huset i snitt en gang i uken. Da startet jeg ett prosjekt i kirken jeg har vokst opp i, hvor jeg laget mat til alle som ønsket å bli igjen i kirken etter gudstjenestene var over. Jeg laget ikke all maten, mange var flinke å ta med seg matretter som jeg varmet opp, men jeg organiserte det hele.
Etter slike lørdager, ble jeg liggende utslitt hele uken hjemme. Men det gav meg likevel håp. Jeg hadde opplevd noe. Betydd noe. Vært med familien min, fått på fyll i livet mitt. Og sakte men sikkert ble jeg bedre.
I løpet av disse to årene, raste jeg ned i vekt. Det føltes som om kroppen min ble spist opp fra innsiden, men vendepunktet kom da jeg fikk næringsdrikker fra apoteket på blå resept, slik at jeg fikk stoppet vekttapet og fikk i meg næring.
En dag oppdaget jeg at jeg klarte å spise normal mat igjen. Jeg hadde ikke kjent smaken av mat på to år, og alt smakte himmelsk! Jeg begynte å bake kanellboller og lage middager til familien min. Det gjorde underverk for en mammas samvittighet, men jeg klarte ikke å finne balansen.
Jeg trodde jeg måtte velge mellom å ligge halvdød uten livsgnist, spist opp fra innsiden, eller å spise, leve og akseptere at jeg la på meg.
Jeg valgte å ville leve. Og jeg la på meg. På to år spiste jeg meg opp over 60 kilo, og dermed begynte jeg igjen å miste den livsgleden jeg hadde vunnet etter sykeperioden.
Jeg ble så tung at jeg ikke klarte gå uten store smerter. Ble isolert, hissig, sov dårlig og hadde det ikke bra i det hele tatt. I tillegg blusset angsten opp. Angsten for å bli syk igjen, og ikke minst slet jeg med en kraftig reiseangst.
Og hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg ble smittet av amøben enten i Thailand eller Kina (var der to år før), og jeg døde nesten i Tyrkia. Jeg ville holde meg hjemme, der det var trygt å spise, jeg ikke satt fast på fly eller buss mens jeg var dårlig, og der sykehuspersonellet snakket samme språk som meg.
Mitt nye liv begynte den dagen jeg bestemte meg for å slutte å være redd. Jeg ville ikke ha angst for unødvendige ting. Nok en gang måtte jeg bestemme meg for at jeg ikke bare ville leve, men jeg ville leve godt!
Først adresserte jeg reiseangsten med å tvinge meg selv på tur til Egypt sammen med mannen min. Det var drittøft, og jeg kjempet mot tårene både på flyplassen og på flyet. Men gjett om det var verd det!!! I Egypt traff jeg nemlig Habibi, alias Helen, som er blitt min beste venninne!!! I shuttlebussen til hotellet, kom vi i snakk, og resten av uka stoppet vi aldri å snakke.
Siden har vi snakket, ledd, grått og hjulpet hverandre til å holde fokus på å komme oss videre i livet. Ingenting skal få stoppe oss, og takket være Habibi-Helen kom jeg meg igang med å trene på Elixia i Sandnes.
Habibi betyr forresten elskling på arabisk, og siden vi møttes i Egypt kaller vi hverandre for det...Aldri hadde jeg forestillt meg at jeg skulle kunne bli så frisk at jeg til og med fant mitt kall i livet, igjennom treningen! Å gå fra å ikke orke å leve, sengeliggendes og knust, til å drive eget malerfirma sammen med Bjørn, samt få lov til å hjelpe andre både psykisk og fysisk som Personlig Trener, er helt fantastisk!!!
Og reiseangsten? Den skal jeg love deg at jeg har kurert! Jeg har aldri reist så mye som det siste året, men etter livet i mørket, har jeg nok hatt ett stort behov for å sprenge den grensen totalt.
Beviset? Jeg har nok det "tacky-este" kjøleskapet i gata... For jeg samler på kjøleskapsmagneter fra stedene jeg har vært, slik at de daglig minner meg på hvor langt jeg har kommet i livet, både psykisk og fysisk....
