2015 er snart over, og jeg sitter her og titter på Michael Buble's julekonsert. Så klarer jeg ikke helt å la være å foreta en liten statusoppdatering i hodet mitt...
Dette har vært ett flott år for meg, og mine aller nærmeste. Jeg har reist mye rent fysisk, men den største reisen har vært inni meg selv. Jeg har vokst, blitt sterkere, fått en klarere visjon av hvem jeg er og hvordan jeg ønsker å leve. Jeg har levd... virkelig levd dette året... Og jeg er ydmykt takknemlig...
Men selv om jeg ikke har planer om å lage noen nyttårsforsett, så vet jeg at treningsbransjen venter på en boom i januar. Det er mange der ute som i disse timer bestemmer seg for at nå skal de gjøre en endring i livet sitt. Nå skal de leve sunt, begynne å trene, slanke seg, få helsa og livet på skinner.
Så melder de seg inn hos oss på SatsElixia, eller hos noen av våre konkurrenter. De hiver seg i gang med skyhøye forventninger og iver. Og jeg står der og betrakter dem, mens jeg vet bedre enn de fleste hva det vil si å være i deres sko.
Mange av de nye ansiktene jeg kommer til å se den neste måneden, kommer jeg til å legge merke til. Jeg kommer til å se etter dem selv om de ikke trener med meg, og jeg kommer til å heie på hver eneste en. Mange vil jeg ikke legge merke til, uten at jeg vet hva som gjør at noen fester seg, mens andre sklir under radaren min. Men jeg ønsker oppriktig og inderlig at de lykkes med sine mål og forventninger alle sammen.
Så kommer flere og flere til å forsvinne... Det går lengre mellom hver gang de dukker opp på trening, jeg tar meg selv i å lure på hvor de blir av, hvordan de har det. Tilslutt er de borte både fra medlemslistene våre, og fra minnene mine...
Mange har spurt meg hva som gjorde at jeg lykkes, hvorfor jeg ikke ble en av statistikken som gav opp... Og jeg har alltid svart at det er fordi jeg ikke begav meg inn på noen slankekur, jeg bestemte meg for en livstilsendring! Det stemmer fortsatt at jeg foretok en livstilsendring, men i det siste har jeg oppdaget en helt ny fase som jeg ikke helt var forberedt på. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener, men det er ikke helt lett å finne de rette ordene.
Det var på mange måter lett å beholde motivasjonen de første to årene av min personlige reise. I det jeg selv meldte meg inn og begynte å trene på Elixia Hana i januar 2013, var jeg ufør, hadde mye vondt og var temmelig på bunn psykisk. Jeg var kommet til det punkt at jeg følte livet kunne ikke bli så mye verre, og jeg hadde ingenting å tape på å bite tennene sammen og trene.
Det vil si, ingen har noe å tape på å trene. Men jeg var i den situasjon at kroppen min hadde forrådt meg og forfalt i flere år. Jeg var sint på min egen kropp, den motarbeidet meg og gjorde meg ulykkelig. Så jeg presset meg igjennom trening etter trening, og når det var som tyngst hylte jeg inni hodet mitt at kroppen min hadde bare med å gjøre som jeg bestemte! Jeg var sjef! Jeg følte mange ganger at jeg hevnet meg på min egen kropp, med å presse den til å utføre øvelser som var så tunge at alt inni meg hylte: "jeg orker ikke! Jeg klarer ikke!"
Og jeg gjennomførte hver eneste økt. Noe jeg kunne gjøre fordi jeg etterpå kunne krype sammen hjemme på sofaen, mens kroppen min hylte av smerte og tårene strømmet. Jeg hadde tid til å krype sammen i fosterstilling, nettopp fordi jeg var ufør. Og på en merkelig måte føltes det bedre å krype sammen av smerte etter å ha brukt kroppen, enn å måtte bite tennene sammen hele dagen på grunn av kramper og smerter som aldri slapp tak, og som skyldes både sykdom og dårlig form.
Det var lett fordi jeg hadde tid. Fordi fremgangen var enorm. Fordi resultatene var så synlige hos alle rundt meg, at jeg ble heiet på, klappet for og sett opp til. Etter som kiloene forsvant, møtte jeg stadig mennesker som ikke kjente meg igjen, og som uttrykte sin beundring for hva jeg hadde utrettet. Klærne ble stadig for store, selv de gamle klærne som hang i skapet i fra tidligere "storhetstider". Milepælene treningsmessig kom tett, og var store.
Jeg startet med over 50 kilo overvekt. Jeg kunne knapt gå, jeg brukte store mengder medisiner for å komme meg igjennom dagen, og nettene... På litt over ett år var mesteparten av overvekten borte, og jeg lekte meg på trening med å lære meg olympiske løft. Som forøvrig er det mest kompliserte du kan gjøre innen styrketrening. Jeg stod på min plattform, med 65 kilo jern på strake armer over hodet og var en vinner hver eneste gang jeg greide løftet.Jeg bestemte meg for å melde meg på kurs hos AFPT (Akademiet for Personlig Trening) og bli PT selv, fordi jeg skjønte at hemmeligheten bak å lykkes var livstilsendring. Ingen kur. Ingen tidsbegrensning. Men å finne veien til ett sunnere liv som jeg kunne holde fast ved for ever og alltid. Jeg kunne ikke tenke meg en større livstilsendring enn å gå fra ufør og overvektig til å bli PT, og jeg visste at det ville bli vanskeligere å falle av vogna hvis jeg omgav meg og jobbet med trening, helse og livsstil.
Men på ett eller annet tidspunkt måtte jeg nå bunnen. Ikke den psykiske bunnen jeg hadde krøpet rundt i tidligere, men det vektmessige bunnpunktet mitt. Det tok meg to år å komme dit. Da hadde jeg trent 5 dager i uken i to år, voktet matinntaket mitt og vunnet milepæl etter milepæl. Jeg var begynt å bli vant med kommentarer om hvor flink jeg hadde vært, hvor slank jeg var blitt. Jeg øvde meg på olympiske løft hver dag, meldte meg på kurs, og drømte pittelitt om å være istand til å konkurrere i det en dag.
En dag oppdaget jeg at jeg faktisk ikke følte meg så fin lengre. Jeg hadde mistet så mye vekt, at selv formene mine begynte å bli temmelig flate. Puppene forsvant, magen ble nesten innhult, og mammaen min begynte å mase om at jeg måtte spise mere.
Jeg likte ikke at jeg ble "flat", men jeg likte at mammaen min syntes jeg burde spise mere. Da ble jeg litt stolt. Fordi jeg hadde så god kontroll på kroppen min. Fordi jeg trodde jeg var flinkere enn mange andre når jeg så tydelig ikke var ett svakt menneske som fråtset i mat... Jeg var sterk!
En liten stund fikk jeg lov å tro det. Men så sa kroppen stopp. Etter to år med konstant kaloriunderskudd, og hard trening, ble jeg rammet av den ene "sjuka" etter den andre. Jeg fikk halsbetennelse (og jeg har ikke mandler engang!), lungebetennelse, bronkitt, urinveisinfeksjon, influensa osv... Så fikk jeg vondt i skulderen, i albuen, håndleddet og hofta...
Det var på tide å revurdere hva jeg holdt på med...
Og da begynte den verste fasen i grunnen. Ingen kan leve med konstant kaloriunderskudd, og kroppen min var sliten. Jeg skulle ikke lengre ned i vekt, og måtte finne balansen i hverdagen. Finne det som er den egentlige livsstilsendringen. Spise nok mat til å være vektstabil. Trene, men akseptere at milepælene blir lengre imellom jo bedre trent du er. Beholde motivasjonen når alle rundt meg hadde blitt vant med forandringen min, og heiaropene stilnet.
Året 2015 har dreid seg om det. Å finne balansen. Jeg har gått litt opp igjen i vekt i forhold til bunnpunktet mitt, kanskje til og med noen få kilo mere enn jeg egentlig ville (pokkers jul! haha) Jobben med å få hodet og psyken til å henge sammen med vekt og kropp pågår fortsatt, og enkelte dager er det lett å miste motet og tro at nå kommer jeg til å rykke helt tilbake til start. Men da må jeg minne meg selv på at jeg spiller ikke Monopol med livet mitt. Tilbakeskrittene nå er en brøkdel bunnpunktet, men jeg må ikke miste motet. Jeg må ikke gi opp.
Ingen kan forvente eller forlange at hele verden heier på deg hele tiden, men på mange måter var i hvertfall min reise litt enklere når fremgangen ikke kunne oversees.
Så jeg reflekterer. Jeg finner balansen og veien mens den blir til. Jeg er takknemlig for gode venner og familie som elsker meg og tror på meg. Og midt oppi det hele, vet jeg at jeg er neppe den første her i verden som har møtt utfordringer med å finne balansen når livet snus på hodet.
Og derfor heier jeg ekstra på alle dere der ute, som sitter her i årets siste dager og kjenner på behovet for å gjøre en endring i livet. Om du ønsker å begynne å trene, spise sunnere, slutte å røyke/snuse/drikke eller har den ene store drømmen du ikke har turt å sette ut i livet...
Hvis du ser at jeg ser på deg, så husk at jeg sannsynligvis akkurat da står og ønsker deg alt vel. Ønsker at du blir ett av ansiktene som går igjen på Elixia. At du lander drømmejobben din, får barn eller hund, vinner i lotto eller finner løsningen på ditt medisinske problem. Jeg ønsker at akkurat DU blir en av dem som lykkes, at 2016 blir ett godt år for deg og de du elsker...
