Derfor er det stille fra min side i perioder. Ikke fordi jeg ikke opplever noe, eller kunne funnet noe å skrive om, men fordi jeg venter på at det jeg skriver om finner meg.
Da jeg startet denne bloggen handlet den mest om at jeg sloss meg fra sengeliggende og ufør, til å bli Personlig Trener og fullt arbeidsfør. "Shout it from the mountains!" er ett godt uttrykk. Jeg trengte nemlig å rope høyt på mitt vis, for å bearbeide og forstå alle følelsene og inntrykkene som bombanderte meg når livet mitt ble snudd på hodet.
Men siden det har livet mitt snudd seg enda mer på hodet. Det har oppstått forandringer jeg aldri hadde forutsett, men når de likevel kom, var det som verdens mest naturlige ting.
Jeg jobber fortsatt som PT på Elixia Hana. Men jeg jobber ikke lengre full tid der. Det har seg nemlig slik at før jul i fjor vurderte min kjære mann og forretningspartner Bjørn, å begi seg inn på nye eventyr. Han fikk tilbud om å drive ett annet firma enn vårt eget malerfirma, og var fristet av tanken. Jeg var i utgangspunktet sjokkert over at han vurderte noe slikt, og mente at han ikke kunne har fullt fokus på RMB Malerservice samtidig.
Men når jeg tenkte etter, kunne jeg ikke nekte ham å prøve seg på noe nytt, når jeg selv hoppet i det for å følge drømmen min om å bli PT, mens jeg overlot hovedansvaret for vårt eget firma til ham.
Resultatet var at vi ble enige om at jeg skulle mer på banen i RMB Malerservice, og jeg gikk derfor inn som daglig leder etter nyttår i år. Akuratt idet endringen var bestemt, ble det ikke noe av Bjørn sin nye jobb. Han skulle aldri forlate vårt eget firma helt, men nå satt vi plutselig der og lurte på om det var arbeid nok til begge og om vi hadde tatt riktig avgjørelse...
Avgjørelsen viste seg å være mer enn riktig. I løpet av det året jeg hadde hovedfokus på å jobbe som PT, så har Bjørn slitt med å rekke over alt. Vi innså at hvis vi ønsker å vokse oss større, så kan vi ikke slite med å rekke over det vi allerede gjør. Men den største oppdagelsen gjorde vi når det ble åpenbart at vi faktisk jobber best når vi har felles fokus. Vi utfyller hverandre, kompenserer for hverandres svakheter og forsterker hverandres sterke sider mer enn jeg ante. RMB Malerservice trenger oss begge to!
Men selv om jeg har vokst opp i byggebransjen, med en far som var selvstendig næringsdrivende som gulvlegger, så er det en mannsdominert bransje. Jeg har aldri før tenkt over at jeg på sett og vis dyttet Bjørn inn i rollen som daglig leder da vi startet, fordi det var tryggere som jente å jobbe litt i skyggen av ham. Fordi han var mann...
De fleste aner nok ikke at jeg faktisk er dritflink på å male og tapetsere. Jeg kan sparkle også, men da jeg gjør det for sjelden for tiden er jeg altfor treig. Jeg kan smøre lim, legge tepper og har vært borti både epoxy, sports-gulv, flyte-sparkling av gulv, sveising av belegg osv...
Mitt første barndomsminne er faktisk at jeg sitter på ett spann med lim, mens jeg ser på pappaen min som smører lim og skal legge teppe. Jeg bruker fortsatt tytt (smokk), så jeg kan ikke ha vært mange år...
Jeg hadde nemlig en pappa som drev eget firma, og siden han jobbet mye og lenge, tok han meg ofte med på jobb. Jeg rakk ikke bli skolejente før jeg deltok i grovjobbene med kosting av gulv og hiving av søppel. Og når pappa fikk store jobber, så var det alle mann til pumpene. Hele familien deltok. Tanker, onkler, koner og unger. Vi jobbet alle sammen.
Da jeg gikk på barneskolen fikk pappa jobben med å legge alle gulvene i noen terrasse blokker i Sandnes. I tillegg skulle det males utvendig, og den jobben fikk mine to eldre søsken. Vi var jo selvfølgelig løsningsorienterte, så da trappehusene på tre etasjer skulle males innvendig, var jeg den minste og letteste så jeg ble heist opp tre etasjer, med tau rundt livet mens jeg malte for harde livet, og søsknene mine bandt tauet i rekkverket på trappa.
Hadde dette skjedd i dag, hadde vi fått forsiden i avisene, mens barnevernet og arbeidstilsynet hadde kappet om å være mest sjokkert og indignert. Men det var helt normalt for oss. Den gang.
Jeg er takknemlig for at min pappa lærte meg å jobbe. Det var aldri noe alternativ å bli arbeidssky i min familie. Heldigvis! For det har jammen kommet til nytte senere i livet mitt.
Men jeg tenkte aldri jeg selv skulle jobbe i byggebransjen. Jeg var jo jente. Jeg liker høye hæler, har langt hår og gikk aldri noen fagskole eller i lære. Ikke annet enn hos min pappa...
Jeg ville helst bli "Høyesterettsjustistisarius". Mest fordi det hørtes kult ut og ingen andre klarte å uttale det riktig. Men da jeg traff Bjørn og han trengte jobb, var det lett å dytte ham i retning byggebransjen, da jeg hadde mest kunnskap og kontakter der.
Det er kanskje ikke alle som vet at vi har drevet egne firma i byggebransjen i over 12 år nå. Og vi har alltid drevet dem sammen. Bjørn har vært ute i felten, mens jeg har "gjemt" meg bak skjermen og tatt meg av alt det administrative.
Nå i 2016 ble vi enige om at det var på tide at jeg tok skrittet frem fra skyggen, og tok rollen som daglig leder fullt ut. Jeg trodde jeg måtte, for å gi Bjørn fri til å teste vingene sine litt. Men jeg ante virkelig ikke hvilken retning dette skulle ta.
Hvordan ville det bli å være "hun blonde dama" blandt gutta i byggebransjen? Ville jeg få respekt? Troverdighet? Tørr jeg tro på meg selv og min erfaring og kompetanse når jeg ble møtt med skepsis fordi jeg trosser kjønnsrollene?
Jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg, men jeg kjente at det føltes riktig å komme på banen. Jeg er "R"en i RMB. Jeg hører til. Dette er meg. Jeg kan. Jeg vil. Jeg skal...
Til min store glede oppdager jeg stadig at dette var riktig avgjørelse. Jeg er på rett sted. Jeg kan dette. Alle fag jeg har tatt på BI, alle jobbene jeg har hatt, alle veggene jeg har møtt og alle slagene jeg har fått i livet har forberedt meg på dette. Og jeg er stolt. Jeg er ingen uforstandig jentunge. Jeg er en kvinne. Jeg er sterk. Jeg er daglig leder av RMB Malerservice AS, fordi jeg er dyktig og fordi jeg har den kompetansen som skal til.
For til syvende og sist så handler det ikke om hvilket kjønn du er. Det handler om å tørre å tro på seg selv, og om å følge sin drøm.
Jeg drømmer om å få i både pose og sekk. Jeg vil være den beste og foretrukne leverandøren av malertjenester i mitt distrikt, samtidig som jeg vil hjelpe andre mennesker å få den beste livskvaliteten de kan få igjennom trening og jobben min som Personlig Trener...
Er det for mye å be om?
