Har du noengang gått på en smell? Møtt veggen? Gått i bakken med dunder og brak og tenkt "Nå gidder jeg ikker mer!" Tenkt at du aldri kommer tilbake dit du var, eller at du aldri kommer til å nå målet ditt?
Artisten Aaliyah hadde en sang som het "Try again" i ca 2009, og den appellerte til meg umiddelbart. Som overskriften min sier: "If at first you dont succeed, dust yourself up and try again..." sang hun, og jeg tenkte at jammen skal jeg børste av meg problemene og motgangen og prøve igjen!
Men av og til blir støvlaget så tjukt at det ikke er like enkelt å komme seg på spor igjen. Og derfor har jeg ikke hatt så mye å si på denne bloggen de siste 9-10 månedene.
Og hvorfor sier jeg noe nå? Har jeg ønske om å bli med på "Bloggerne"? Tjene penger på bloggen min? Være lokalkjendis? Nei, jeg kan love deg at jeg blåser en lang marsj i omtale eller bloggtreff. Men av og til har jeg behov for å rope ut en ting eller to for min egen del. Fordi jeg er oppdratt i en tid og ett sted der man holdt sine problemer for seg selv, og trodde man var jevnt over ganske alene med det meste. Selvterapi kan det kalles, og hvis du føler deg bedre av å lese dette blir jeg glad. Hvis du irriterer deg over det så la være å lese og gjør noe bedre med tiden din.
For å komme til poenget, så har dette vært ett usedvanlig tøft år. Og jeg syns det er vanskelig å innrømme offentlig. Fordi jeg er vandt med å måtte ordne opp i det meste på egenhånd. Jeg børster av meg støvet og prøver igjen selv...
I fjor sommer døde svigermor. Ett stort tap for meg personlig, og dråpen som fikk begeret til å renne over. Svigermor var en fantastisk person. Generøs, omtenksom, morsom, gavmild og engasjert. Hun var fantastisk på matlaging og kakebaking. Hun pyntet som en gal til jul, lo ofte og hadde en herlig galgenhumor.
Hun var også sykelig overvektig. Sykelig.... Hun ble slankeoperert en gang, og var på flere rehab opphold for å få bukt med fedmen. Men allerede fra tidlig barndom ble maten hennes og pappaens felles kosestund, og nemisis. Når de hadde sin kvalitetstid, varmet de opp og tilberedte alle ukens rester og fråtset med glede.
Svigermor disket alltid opp med alles favorittmat og dessert. Det var hennes måte å vise at hun var glad i oss på. Hun husket hva vi likte og hvordan vi ville ha det, og mitt møte med svigerfamilien føltes som en fest hver gang vi møttes.
Etter en mislykket slankeoperasjon, og minst tre avslag på ny operasjon var vekten til svigermor større enn noensinne. Hun slet med å bevege seg, kjøre bil, sove og til slutt ble hun fanget i sin egen kropp.
En natt ringte svigermor fortvilet til min mann Bjørn. Hun hadde falt på gulvet hjemme, og hun klarte ikke å reise seg. Vi kledde på oss og hoppet i bilen umiddelbart for å hjelpe. Vel fremme låste vi oss inn, og fant en fortvilet dame sittendes midt på stuegulvet. Hun var ikke skadet, men vekten var for stor til å beina ville løfte henne opp fra gulvet igjen. Jeg var jo tross alt den sterke PT'en som løftet langt over 100 kilo i markløft, så jeg trodde jeg og Bjørn lett skulle klare å få henne på beina igjen.
Jeg tok feil... Vi hadde ikke sjangs. Vi kunne ikke rive i armer eller skuldre for å få tak, de var skadet og vonde fra før av. Og en levende kropp er helt anderledes enn vekter av stål...
Vi prøvde flere ganger, men innså at vi kom til å skade henne om vi røsket for mye. Bjørn kunne ikke gjøre noe annet enn å tilkalle hjelp.
Hvem ber mann om hjelp i en slik anledning? Det hadde vi aldri tenkt på før, men brannvesenet ble eneste fornuftige løsning.
Brannvesenet faktisk....
Det tok ikke lange stunden før 6-7 røslige og voksne brannmenn var på vei igjennom den trange gangen i svigermors leilighet. Jeg satt i en toseters sofa, som var flyttet inntil svigermors rygg for støtte. Jeg satt der for å være motvekt så hun fikk hvilt ryggen sin litt, der hun satt fanget i sin egen kropp. Med det såreste, mest fortvilte blikk jeg noengang har sett...
"Jeg beklager at jeg ikke reiser meg og hilser på, for jeg må støtte opp svigermor" sa jeg til brannmennene. De stod forfjamset og kikket på situasjonen i den lille stua, lurte på hvordan de skulle løse denne saken.
Brannmennene var blide, morsomme og veldig hensynsfulle. Prøvde å lette på situasjonen. Svigermor fleipet og lo, sørget for masse latter. Som alltid, men jeg så det såre blikket og det knuste hjertet mitt.
Fem røslige karer måtte til for å få henne på beina. Så fort hun var oppe kunne hun bevege seg bort til en stol fra Hjelpemiddelsentralen med hjul på, og klare seg selv. Brannmennene takket for seg, og dro derfra. Vi forsikret oss om at hun hadde det så bra som mulig, og ble sendt hjem igjen.
Men jeg klarte aldri å glemme blikket som lynte rett inn i hjertet mitt, og fortalte meg hvordan det var å være fanget i sin egen kropp. Noe måtte gjøres, og det fort.
Vi fikk sendt svigermor til privatsykehus for utredning av en andre slankeoperasjon, men de konkluderte med at de ikke turde. Det var for mye sammenvoksninger i mage fra før, og for mye risiko. Jeg nektet å gi opp! Vi ble enige med svigermor om at dette skulle vi klare selv. Vi kjøpte en vekt som kunne veie henne (en vanlig gikk ikke høyt nok opp), og jeg skulle hjelpe henne med treningsprogram og mat. Vi skulle fikse dette på den harde måten, og jeg var ikke i tvil om at vi kom til å greie det.
Jeg dro fra svigermor med visshet om at vi hadde en plan, og om at hun visste at hun ikke var alene. Jeg hadde jo selv kvittet meg med sykelig overvekt og blitt Personlig Trener pluss kostholdsveileder, så min erfaring og kompetanse samt familiens kjærlighet ville få henne ut av dette!
Jeg så aldri svigermor igjen. Hun døde av en massiv blodpropp som gikk fra lungen og rett inn i hjertet en ukes tid senere. Idet hun reiste seg fra stolen sin, for å overraske meg og lage kaker til 40 års dagen min...
Bjørn fant henne på stuegulvet, dagen før min store feiring. Ingrediensene til kakene stod fortsatt på kjøkkenbenken....
Jeg var knust. Hun døde med omtanke for sine kjære, og til hensikt å overraske og glede.
Jeg burde blitt så preget av at noen som betydde så mye for meg, døde av overvekt og overbelastning på kroppen. Jeg burde løpt til gymmen som en labrotte med abstinenser! Jeg burde sørget for å redde hele verden fra overvekt og inmobilitet...
Men jeg kræsjet. Sakte men sikkert orket jeg ikke lengre kappløpet med å kombinere PT jobben med jobben som daglig leder i malerfirmaet vårt. Jeg klarte ikke jobbe fullt som PT. Jeg måtte derfor slutte som PT. Jeg kan ikke klandre store konsern med rigide regler, men kanskje gjør jeg det likevel. "Jobb fulltid eller forsvinn!" var budskapet...
Jeg forsvant....
Jeg fant ett nytt treningsenter, jeg prøvde å komme på spor igjen, men jeg traff veggen. Jeg la på meg igjen, heldigvis ikke så mye som jeg har gått ned, men likevel... Jeg orket ikke inspirere alle andre lengre. Jeg var ikke inspirert selv...
Nå har jeg ikke trent en eneste økt siden sommerferien i år. Men i dag har jeg avtalt at det er på tide å børste støvet av og prøve igjen. Og det skremmer vettet av meg! Orker ikke sloss mere, mislykkes mere, presse meg mere... Samtidig som jeg ikke kan gi opp. Kroppen min hyler av smerte for tiden. Jeg er trøtt, sover dårlig og syns igrunnen livet er en utfordring.
Nok er nok! Jeg biter i støvet og ber om hjelp. Jeg skal komme meg på trening igjen, finne gleden med det. Spise sunnere, velge riktigere. Tro på meg selv, ta meg tid til meg selv. Til ære for en fantastisk svigermor som hadde blitt uendelig skuffa om hun hadde visst at hun ble årsaken til at jeg havna i grøfta...
Men har jeg sagt at jeg gruer meg? #følermeglitenogsliten
Det siste året har vært usedvanlig tøft på flere måter. Høsten 2015 ble det klart at med utfordrende tider i byggebransjen, så måtte jeg hoppe inn som Daglig Leder i malerfirmaet vårt, RMB Malerservice AS (Litt snikreklame er vel lov?). På det tidspunktet jobbet jeg ca 30% der, mens hovedjobben min var som Personlig Trener på ett Sats Elixia senter.
Jeg hadde ikke sjans å klare to fulle jobber i lengden, så lang historie kort, men jeg prøvde å balansere begge deler frem mot sommeren i fjor. Jeg skulle liksom bare bite tennene sammen til sommerferien, så skulle jeg virkelig ta ferie og hente meg inn igjen.
Men så skjedde det som ofte skjer i livet. En totalt uforutsett utfordring dukket opp som lyn fra klar himmel. På min første feriedag, døde min kjære svigermor brått. Og plutselig var det som om hele verden raste videre, mens jeg ikke klarte å holde følge.
Sommeren gikk i en rar tåkete døs, alt som måtte ordnes ble ordnet. Men sjokket over å få bevist så brutalt hvor skjørt, vakkert og verdifullt livet er, gjorde at jeg måtte ta noen grundige gjennomganger på hvordan jeg ønsket at mitt eget liv skulle være.
Alle kveldene jeg hadde ofret mann og barn hjemme mens jeg løp fra PT kunde til PT kunde... Alle helgene jeg satt og skrev treningsprogrammer mens familien min gjorde andre ting. Alle dagene og ukene jeg ikke fikk besøkt familien min, foreldrene mine, vennene mine...
Jeg innså at jeg ikke hadde tatt vare på hverken meg selv eller mine nærmeste. Jeg måtte ta ett valg. Jeg måtte gjøre en endring. Jeg måtte leve og ikke bare jobbe.
Men hva skulle jeg ofre? Ikke hadde jeg lyst å gi opp hverken den ene eller den andre jobben, men en stor utfordring kunne jeg ikke komme utenom. Sats Elixia er en stor kjede, og som arbeidsgiver selv kan jeg godt forstå at de må velge en firmapolitikk og ett sett regler som må gjelde alle. Dessverre for meg innebar det at den lille linjen i arbeidskontrakten min som krevde at alle PT'er skulle jobbe fulltid, ble satt i fokus hos kjeden samtidig som det var åpenbart at det kunne jeg ikke innfri.
For å ikke ta en beslutning midt i sorgen og kaoset, ba jeg om ulønnet permisjon etter en tids sykemelding. Det fikk jeg innvilget, og planen var at den tiden skulle jeg bruke til å bygge meg opp igjen. Ha fokus på egentrening og finne balansen i hverdagen.
Det burde gått kjempefint! Dette var jo fornuftig og enkelt. Men nok en gang kasta livet en ny vending i fanget på meg.
Jeg mistet alt som het treningsglede og motivasjon. Ble fylt av dårlig samvittighet, og falt litt tilbake til gamle uvaner. Trøstespiste litt. Slang på sofaen og rettferdiggjorde det med at jeg var sliten og måtte hente meg inn igjen.
Til mitt forsvar så endte jeg opp på en langtids pencelin kur midt oppi det hele, for da jeg er født med Reflux (feilkopling på blære/nyrer) så er jeg ekstremt utsatt for urinveisinfeksjoner. Spesielt når jeg er sliten og ikke tar vare på meg selv.
Etter som tiden gikk, kunne jeg ikke lengre usette valget. Jeg kunne ikke jobbe fulltid som PT. Selv om jeg ville, så har jeg helt ærlig ikke helsen til det. Jeg sliter meg ut, gir for mye av meg selv i hver eneste time. Og når det blir "samlebånd" av det, liker jeg ikke lengre jobben. Jeg vil ikke gi ett minimum av meg selv for å klare å presse inn flest mulig kunder. Da mister jeg all motivasjon, og jobben gir meg ikke lengre noe glede eller inspirasjon.
Så hva skulle jeg da gjøre? Gi opp PT yrket? Motivasjonen min til egentrening fikk seg enda en knekk ved den tanken. Men jeg skulle ikke gi opp. Jeg ville finne en løsning. Jeg ville ha treningsgleden og gløden min tilbake!
En tidlig onsdag i årets spede begynnelse, var jeg på våre ukentlige BNI møter i Sandnes. BNI står forøvrig for Buisiness Network International (Vi snakker ikke BMI her) for dere som ikke har hørt om det. Jeg er med i dette nettverket som eneste representant for malerbransjen i min gruppe, for at vi alle i gruppen skal hjelpe hverandre å gjøre butikk via hverandres nettverk.
En herlig dame som heter Cecilie Lohne og er mentaltrener i "Tankesettet.no" (snikreklame, men sjekk hu opp for hu e go!), kom bort til meg og sa at hun hadde med seg en gjest som jeg måtte hilse på. "Jeg tok henne med for at jeg tenkte på deg" sa hun...
Selvfølgelig ville jeg gjerne hilse på, og idet damen begynte å fortelle om treningssenteret hun holdt på å åpne rett borti gata, så kjente jeg bare pulsen gikk i taket! "Jeg vil jobbe hos deg!" Datt det utav meg. Og idet jeg forklarte at jeg ønsket å jobbe med trening, men kunne ikke jobbe fullt, svarte hun bare så enkelt: " Så klart! Det fikser vi! Vi må møtes og snakke!"
Møtes gjorde vi, omvisning fikk jeg, og hjertet mitt sang fra første sekund! I det jeg kom inn i lokalet som enda ikke var helt ferdig, klødde jeg i fingrene etter å sette i gang å trene selv.
Vi pratet oss helt bort, som om vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg spurte og grov om utstyr jeg ville hatt, og hun kunne svare hver eneste gang " Det har vi!" eller "Det er på vei!"
Hvis jeg skulle åpnet ett senter selv, hadde jeg gjort det og tenkt akkurat slik de gjør med dette senteret. Jeg var ikke i tvil. Her vil jeg være.
Noen dager senere låste jeg meg inn for å teste senteret på en aldri så liten egentrening. Nesten to måneder hadde gått siden sist jeg satt min fot på ett treningssenter, og jeg var helt klart litt nervøs. Vil go følelsen komme? Får jeg det til?
Inne på senteret fikk jeg møtt de andre fantastiske jentene som skal jobbe fulltid som PT'er, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dem. Go følelsen kom, gangsperren minner meg på det, og motivasjonen er tilbake for fullt!
Jeg er utrolig takknemlig for fem fine år på Elixia Hana. Jeg har lært så utrolig mye, møtte mange flotte mennesker. Jeg har svettet litervis på den ene tøffe treningen etter den andre, mens jeg tok livet mitt tilbake. Jeg har fått instruere, inspirere og bli glad i mange herlige kunder. Sorgen over å ikke kunne fortsette var tøffere enn jeg noensinne hadde kunnet forutse. Men....
1 mars åpner Reshape Performance Senter i Gravarsveien 30 i Sandnes! Dette blir ett litt anderledes senter, ett senter som passer for folk flest. Ett senter hvor du blir sett og satt pris på. Jeg gleder meg til å få lov til å jobbe og trene sammen med disse flotte jentene!
Og forresten? Skulle du hatt pussa opp litt? Isåfall så kan jeg nå tilby å hjelpe deg å pusse opp både huset ditt og kroppen din... Just saying... hihi ;-)
Da jeg startet denne bloggen, handlet mye om livsstils endringen jeg hadde gjennomgått i årene forut. Det var enkelt å la hovedfokuset ligge på å overvinne sykdom samt vektnedgangen min. Det var uansett det som liksom "skrek høyest" i livet mitt, og en blogg ble for meg en fantastisk egen terapi. Det var noe befriende med å bare si det som det er, når jeg tross alt hadde gjemt meg bort i flere år.
Dessuten er mange interesserte i å lese om trening, slanking og kropp generelt. Jeg fikk ufattelig mange flotte tilbakemeldinger som gjorde det enkelt å holde motivasjonen på topp. Jeg følte meg spesiell og sterk som klarte å komme meg utav sykesenga, og inn i arbeidslivet.
På toppen av det hele så har jeg aldri vært flink til sånn midt i mellom ting, så jeg gikk like godt ifra å være sengeliggende og syk i flere år, til å utdanne meg og jobbe som Personlig Trener.
Hvilken overgang! Det var fantastisk å kunne inspirere andre mennesker til å ta tak i livet sitt, jeg brant for å hjelpe mine kunder til å få det bedre både fysisk og psykisk. Jeg gikk fra å være ett ubrukelig menneskevrak, til å bli ett bevis på hvordan livet kunne endres...
Men etter en tid er nyhetens interesse forbi. Verden og media fylles av nye mennesker og nye historier. Min historie ble gammel. Jeg var ferdig med transformasjonen min. Jeg var ikke lengre ufør, sengeliggende, syk, ubrukelig, ulykkelig eller ensom. Jeg hadde fullført reisen min. Jeg trente minst 5 dager i uken, med fokus på de mest kompliserte og utfordrende styrketreningsøvelser jeg kunne finne. Jeg vurderte å konkurrere i Olympiske Løft, og på ett tidspunkt så kvalifiserte jeg faktisk til å kunne delta i NM (om jeg hadde stillt opp).
Jeg trodde fortsatt at jeg var på vei opp. Himmelen var målet. Jeg sammenlignet meg med mine kollegaer på treningssenteret, og mine kursveiledere i Olympiske Løft (som forøvrig var på landslaget). Jeg hadde jo nettopp mestret disse øvelsene, alt jeg trengte var å trene enda mer. Løfte enda tyngre. Løfte enda oftere...
For en idiot jeg er....
Midt i min entusiasme så glemte jeg at jeg sammenlignet meg med 20 åringer, når jeg selv nærmet meg 40 år med stormskritt. Jeg glemt at selv om alle har sine skader og vondter innimellom, så var jeg allerede erklært "Ung ufør" av NAV. Jeg glemte at jeg er født med arvelig polynevropati (muskel og nervesykdom), ureteral reflux (feilkoplet blære/urinrør), en haug andre "greier" jeg fant ut underveis i livet samt ADHD...
Kanskje var det sistnevnte diagnose (som jeg forøvrig ikke visste jeg hadde "vunnet" før jeg nesten nådde 30 årene) som sørget for at overmotet og selvinnsikten sloss om plassen...
Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne konkurrere med friske 20 åringer? Hvorfor glemte jeg å legge merke til at jeg begynte å konkurrere i det hele tatt?
Styrken som løftet meg igjennom sykdom og utfordringer over normale menneskers fatteevne, visste ikke når målet var nådd. Styrken som besto av en ekstrem stahet og evne til å sloss, var ikke like lett å slå av som den var å slå på.
Når du er på bunn, når livet skviser deg i alle bauger og kanter... Når du lurer på hvordan og hvorfor du skal leve? Da har du ikke så mange valg. Du kan bukke under, eller du kan sloss.
Jeg valgte å sloss. Jeg er en overlever. Jeg sloss. Jeg hadde ingen valg. Jeg sloss.
Jeg tvang meg selv på trening fra dag en. Jeg kvittet meg med 50 kilo overvekt, usikkerhet og depresjoner på veien. Jeg vant! Jeg var sterk! Jeg følte meg uovervinnelig!
Men så kom jeg til ett punkt der nyhetens interesse var over. Vekten var overvunnet. Eksamen bestått. Jobben og kundene sikret. Heiaropene stilnet. Nå hadde jeg klart det så lenge at det var forventet at målet var nådd. Hverdagen var på plass.
Før jeg rakk å skjønne at jeg var på topp, kom den første smellen. Kroppen sa stopp. Jeg var i tipp topp form. Jeg var i bedre form enn det burde være mulig å være i, med mine diagnoser og "vondter". Men istedenfor å nyte seierspallen, så strebet jeg videre etter ett mål jeg ikke skjønte var for høyt. Jeg glemte at jeg var menneske. Jeg glemte mine arr, operasjoner og bakdeler. Jeg ville så inderlig gjerne ha blanke ark, og tro at alt som trengtes var viljestyrke. Viljestyrke skulle gjøre meg bedre, sterkere og tøffere enn jeg skjønte var fysisk mulig for meg å oppnå med mine forutsetninger.
Jeg ble syk. Fikk feber og vondt overalt. Jeg som hadde vært nærmest fri for urinveisinfeksjoner i noen år, endte opp med antibiotikakurer for både det og luftveisinfeksjoner om hverandre.
Tommelen min ble ekstrem smertefull. Albuen likeså. Skuldrene skrek av smerter ved hvert olympiske løft. Hoften min var stiv og vond. Migreneanfallene kom tilbake. Pulsen var skyhøy, og pusten elendig.
Min tolkning? Renate! Skjerp deg! Du er elendig! Du er i sååååå dårlig form! Din taper!
Løsning? Tren hardere!!!
Så de neste månedene trente jeg hardere. Svetten silte i litervis på trening, og jeg var takknemlig. Takknemlig for at svetten skjulte tårene som strømmet under hver eneste treningsøkt. Godfølelsen jeg var vant til under og etter trening uteble helt.
Når jeg kom hjem krøllet jeg meg sammen på sofaen og gråt. Smertene var enorme. Gofølelsen kom aldri. Selvfølelsen kræsjet. For en taper jeg var... Så svak jeg var...
Så ville livet det slik, at jeg ble tvunget til å tenke annerledes. Det har tatt en del måneder å evaluere hva som var viktigst for meg, hva jeg ville gjøre og hva som var riktig for MEG!
På tide å slutte å sammenligne seg med andre. På tide å finne balansen igjen...
Familie firmaet vårt trengte meg. Nedgangstidene i Rogaland hadde omsider nådd oss i byggebransjen. Jeg måtte brette opp ermene, finne frem kunnskapen fra BI og bidra til at vi ikke ble historie.
Jeg så ingen annen utvei enn å be om ulønnet permisjon i fra jobben som Personlig Trener. På denne måten håpet jeg å redde meg selv, ved å være egoistisk. Ved å kun bruke kreftene på min egen trening, og resten på familiefirmaet.
Det skulle være midlertidig. For hvis jeg slutter som PT er jeg jo en taper... Ikke sant?
Så går månedene... Og jeg oppdager at byggebransjen, nærmere bestemt malerbransjen er enda mer presset enn jeg ante. Jeg graver frem kunnskap om forretningsjus, markedsføringsøkonomi, bedriftøkonomisk analyse og annet jeg ikke visste jeg hadde glemt. Jeg bretter opp ermene sammen med min mann Bjørn, og sloss for å overleve i ett tøft marked.
Dette er bare midlertidig, for jeg skal jo tilbake til treningsbransjen. Det er der jeg har mitt kall! Eller? Har jeg det? Skal jeg det?
Kanskje jeg hadde trodd at mine "holdepunkter" i treningsbransjen ville ta tak i meg. Høre hvordan jeg hadde det når jeg var fraværende, taue meg inn igjen. Gi meg følelsen av å høre til, være savnet, ønsket, viktig og unik.
Men nei... La meg konstantere det jeg ofte har sagt til mine PT-kunder; "Å trene er egoistisk! Du må gjøre det for deg selv, på dine premisser og ikke vente på andre." Det er den eneste måten å lykkes på, for å til syvende og sist være en bedre person for dem rundt deg.
Kjipt men sant... ingen kommer for å plukke meg opp fra grøfta eller sofaen. Jeg må gjøre det selv.
I dag er jeg daglig leder i RMB Malerservice AS. Min mann Bjørn og jeg startet dette firmaet for 7 år siden, mens vi begge var syke og NAV tilbydde oss uføretrygt. Han med en arvelig nyresykdom som før eller siden vil medføre behov for nyretransplantasjon (Reservedeler mottas med takk når de trengs ;-), og jeg med min polynevropati blandt annet (jeg kjenner ikke normal smerte/tempratur osv).
Vi var to vrak som ikke var klare til å gi opp. Så vi samlet våre krefter og vår kunnskap, og dermed ble RMB født.
Med fare for å skuffe alle treningsentusiastiske mennesker der ute... Jeg innrømmer at malerfirmaet vårt er viktigst for meg.
Det har vært ekstremt tøffe år. Vi har investert hvert ledige øyeblikk, og all energi på å overleve når så mange vi kjenner til ender opp i skifteretten og konkursene hagler rundt oss...
Men etter å ha skrapt bunnen lenge ser det endelig ut til å løsne... Rogaland tør omsider å satse. Det bygges, det utvikles. Seige rogalendinger forgår ikke så lett, og vi sloss oss opp og frem.
2016 var ett mildt sagt utfordrendre og tøfft år. Jeg har stresset, rast, fortvilet og grått mine modige tårer utallige anledninger. Men jeg har landet med beina godt plantet på jorden, og jeg har funnet ut hva som er viktigst for meg her og nå.
Hva som er viktig i fremtiden, trenger jeg heldigvis ikke bekymre meg om enda. Men moralen er at vi aldri, aldri må gi opp! Selv om retningen kanskje skifter underveis, vet vi aldri hvor vi ender. Så jeg setter meg tilbake på det punktet, og lar livet styre veien og tempoet....
La 2017 bli ett velsignet år for oss alle sammen, uansett hvor våre drømmer leder oss...
