Jeg hadde ikke sjans å klare to fulle jobber i lengden, så lang historie kort, men jeg prøvde å balansere begge deler frem mot sommeren i fjor. Jeg skulle liksom bare bite tennene sammen til sommerferien, så skulle jeg virkelig ta ferie og hente meg inn igjen.
Men så skjedde det som ofte skjer i livet. En totalt uforutsett utfordring dukket opp som lyn fra klar himmel. På min første feriedag, døde min kjære svigermor brått. Og plutselig var det som om hele verden raste videre, mens jeg ikke klarte å holde følge.
Sommeren gikk i en rar tåkete døs, alt som måtte ordnes ble ordnet. Men sjokket over å få bevist så brutalt hvor skjørt, vakkert og verdifullt livet er, gjorde at jeg måtte ta noen grundige gjennomganger på hvordan jeg ønsket at mitt eget liv skulle være.
Alle kveldene jeg hadde ofret mann og barn hjemme mens jeg løp fra PT kunde til PT kunde... Alle helgene jeg satt og skrev treningsprogrammer mens familien min gjorde andre ting. Alle dagene og ukene jeg ikke fikk besøkt familien min, foreldrene mine, vennene mine...
Jeg innså at jeg ikke hadde tatt vare på hverken meg selv eller mine nærmeste. Jeg måtte ta ett valg. Jeg måtte gjøre en endring. Jeg måtte leve og ikke bare jobbe.
Men hva skulle jeg ofre? Ikke hadde jeg lyst å gi opp hverken den ene eller den andre jobben, men en stor utfordring kunne jeg ikke komme utenom. Sats Elixia er en stor kjede, og som arbeidsgiver selv kan jeg godt forstå at de må velge en firmapolitikk og ett sett regler som må gjelde alle. Dessverre for meg innebar det at den lille linjen i arbeidskontrakten min som krevde at alle PT'er skulle jobbe fulltid, ble satt i fokus hos kjeden samtidig som det var åpenbart at det kunne jeg ikke innfri.
For å ikke ta en beslutning midt i sorgen og kaoset, ba jeg om ulønnet permisjon etter en tids sykemelding. Det fikk jeg innvilget, og planen var at den tiden skulle jeg bruke til å bygge meg opp igjen. Ha fokus på egentrening og finne balansen i hverdagen.
Det burde gått kjempefint! Dette var jo fornuftig og enkelt. Men nok en gang kasta livet en ny vending i fanget på meg.
Jeg mistet alt som het treningsglede og motivasjon. Ble fylt av dårlig samvittighet, og falt litt tilbake til gamle uvaner. Trøstespiste litt. Slang på sofaen og rettferdiggjorde det med at jeg var sliten og måtte hente meg inn igjen.
Til mitt forsvar så endte jeg opp på en langtids pencelin kur midt oppi det hele, for da jeg er født med Reflux (feilkopling på blære/nyrer) så er jeg ekstremt utsatt for urinveisinfeksjoner. Spesielt når jeg er sliten og ikke tar vare på meg selv.
Etter som tiden gikk, kunne jeg ikke lengre usette valget. Jeg kunne ikke jobbe fulltid som PT. Selv om jeg ville, så har jeg helt ærlig ikke helsen til det. Jeg sliter meg ut, gir for mye av meg selv i hver eneste time. Og når det blir "samlebånd" av det, liker jeg ikke lengre jobben. Jeg vil ikke gi ett minimum av meg selv for å klare å presse inn flest mulig kunder. Da mister jeg all motivasjon, og jobben gir meg ikke lengre noe glede eller inspirasjon.
Så hva skulle jeg da gjøre? Gi opp PT yrket? Motivasjonen min til egentrening fikk seg enda en knekk ved den tanken. Men jeg skulle ikke gi opp. Jeg ville finne en løsning. Jeg ville ha treningsgleden og gløden min tilbake!
En tidlig onsdag i årets spede begynnelse, var jeg på våre ukentlige BNI møter i Sandnes. BNI står forøvrig for Buisiness Network International (Vi snakker ikke BMI her) for dere som ikke har hørt om det. Jeg er med i dette nettverket som eneste representant for malerbransjen i min gruppe, for at vi alle i gruppen skal hjelpe hverandre å gjøre butikk via hverandres nettverk.
En herlig dame som heter Cecilie Lohne og er mentaltrener i "Tankesettet.no" (snikreklame, men sjekk hu opp for hu e go!), kom bort til meg og sa at hun hadde med seg en gjest som jeg måtte hilse på. "Jeg tok henne med for at jeg tenkte på deg" sa hun...
Selvfølgelig ville jeg gjerne hilse på, og idet damen begynte å fortelle om treningssenteret hun holdt på å åpne rett borti gata, så kjente jeg bare pulsen gikk i taket! "Jeg vil jobbe hos deg!" Datt det utav meg. Og idet jeg forklarte at jeg ønsket å jobbe med trening, men kunne ikke jobbe fullt, svarte hun bare så enkelt: " Så klart! Det fikser vi! Vi må møtes og snakke!"
Møtes gjorde vi, omvisning fikk jeg, og hjertet mitt sang fra første sekund! I det jeg kom inn i lokalet som enda ikke var helt ferdig, klødde jeg i fingrene etter å sette i gang å trene selv.
Vi pratet oss helt bort, som om vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg spurte og grov om utstyr jeg ville hatt, og hun kunne svare hver eneste gang " Det har vi!" eller "Det er på vei!"
Hvis jeg skulle åpnet ett senter selv, hadde jeg gjort det og tenkt akkurat slik de gjør med dette senteret. Jeg var ikke i tvil. Her vil jeg være.
Noen dager senere låste jeg meg inn for å teste senteret på en aldri så liten egentrening. Nesten to måneder hadde gått siden sist jeg satt min fot på ett treningssenter, og jeg var helt klart litt nervøs. Vil go følelsen komme? Får jeg det til?
Inne på senteret fikk jeg møtt de andre fantastiske jentene som skal jobbe fulltid som PT'er, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dem. Go følelsen kom, gangsperren minner meg på det, og motivasjonen er tilbake for fullt!
Jeg er utrolig takknemlig for fem fine år på Elixia Hana. Jeg har lært så utrolig mye, møtte mange flotte mennesker. Jeg har svettet litervis på den ene tøffe treningen etter den andre, mens jeg tok livet mitt tilbake. Jeg har fått instruere, inspirere og bli glad i mange herlige kunder. Sorgen over å ikke kunne fortsette var tøffere enn jeg noensinne hadde kunnet forutse. Men....
1 mars åpner Reshape Performance Senter i Gravarsveien 30 i Sandnes! Dette blir ett litt anderledes senter, ett senter som passer for folk flest. Ett senter hvor du blir sett og satt pris på. Jeg gleder meg til å få lov til å jobbe og trene sammen med disse flotte jentene!
Og forresten? Skulle du hatt pussa opp litt? Isåfall så kan jeg nå tilby å hjelpe deg å pusse opp både huset ditt og kroppen din... Just saying... hihi ;-)
