Artisten Aaliyah hadde en sang som het "Try again" i ca 2009, og den appellerte til meg umiddelbart. Som overskriften min sier: "If at first you dont succeed, dust yourself up and try again..." sang hun, og jeg tenkte at jammen skal jeg børste av meg problemene og motgangen og prøve igjen!
Men av og til blir støvlaget så tjukt at det ikke er like enkelt å komme seg på spor igjen. Og derfor har jeg ikke hatt så mye å si på denne bloggen de siste 9-10 månedene.
Og hvorfor sier jeg noe nå? Har jeg ønske om å bli med på "Bloggerne"? Tjene penger på bloggen min? Være lokalkjendis? Nei, jeg kan love deg at jeg blåser en lang marsj i omtale eller bloggtreff. Men av og til har jeg behov for å rope ut en ting eller to for min egen del. Fordi jeg er oppdratt i en tid og ett sted der man holdt sine problemer for seg selv, og trodde man var jevnt over ganske alene med det meste. Selvterapi kan det kalles, og hvis du føler deg bedre av å lese dette blir jeg glad. Hvis du irriterer deg over det så la være å lese og gjør noe bedre med tiden din.
For å komme til poenget, så har dette vært ett usedvanlig tøft år. Og jeg syns det er vanskelig å innrømme offentlig. Fordi jeg er vandt med å måtte ordne opp i det meste på egenhånd. Jeg børster av meg støvet og prøver igjen selv...
I fjor sommer døde svigermor. Ett stort tap for meg personlig, og dråpen som fikk begeret til å renne over. Svigermor var en fantastisk person. Generøs, omtenksom, morsom, gavmild og engasjert. Hun var fantastisk på matlaging og kakebaking. Hun pyntet som en gal til jul, lo ofte og hadde en herlig galgenhumor.
Hun var også sykelig overvektig. Sykelig.... Hun ble slankeoperert en gang, og var på flere rehab opphold for å få bukt med fedmen. Men allerede fra tidlig barndom ble maten hennes og pappaens felles kosestund, og nemisis. Når de hadde sin kvalitetstid, varmet de opp og tilberedte alle ukens rester og fråtset med glede.
Svigermor disket alltid opp med alles favorittmat og dessert. Det var hennes måte å vise at hun var glad i oss på. Hun husket hva vi likte og hvordan vi ville ha det, og mitt møte med svigerfamilien føltes som en fest hver gang vi møttes.
Etter en mislykket slankeoperasjon, og minst tre avslag på ny operasjon var vekten til svigermor større enn noensinne. Hun slet med å bevege seg, kjøre bil, sove og til slutt ble hun fanget i sin egen kropp.
En natt ringte svigermor fortvilet til min mann Bjørn. Hun hadde falt på gulvet hjemme, og hun klarte ikke å reise seg. Vi kledde på oss og hoppet i bilen umiddelbart for å hjelpe. Vel fremme låste vi oss inn, og fant en fortvilet dame sittendes midt på stuegulvet. Hun var ikke skadet, men vekten var for stor til å beina ville løfte henne opp fra gulvet igjen. Jeg var jo tross alt den sterke PT'en som løftet langt over 100 kilo i markløft, så jeg trodde jeg og Bjørn lett skulle klare å få henne på beina igjen.
Jeg tok feil... Vi hadde ikke sjangs. Vi kunne ikke rive i armer eller skuldre for å få tak, de var skadet og vonde fra før av. Og en levende kropp er helt anderledes enn vekter av stål...
Vi prøvde flere ganger, men innså at vi kom til å skade henne om vi røsket for mye. Bjørn kunne ikke gjøre noe annet enn å tilkalle hjelp.
Hvem ber mann om hjelp i en slik anledning? Det hadde vi aldri tenkt på før, men brannvesenet ble eneste fornuftige løsning.
Brannvesenet faktisk....
Det tok ikke lange stunden før 6-7 røslige og voksne brannmenn var på vei igjennom den trange gangen i svigermors leilighet. Jeg satt i en toseters sofa, som var flyttet inntil svigermors rygg for støtte. Jeg satt der for å være motvekt så hun fikk hvilt ryggen sin litt, der hun satt fanget i sin egen kropp. Med det såreste, mest fortvilte blikk jeg noengang har sett...
"Jeg beklager at jeg ikke reiser meg og hilser på, for jeg må støtte opp svigermor" sa jeg til brannmennene. De stod forfjamset og kikket på situasjonen i den lille stua, lurte på hvordan de skulle løse denne saken.
Brannmennene var blide, morsomme og veldig hensynsfulle. Prøvde å lette på situasjonen. Svigermor fleipet og lo, sørget for masse latter. Som alltid, men jeg så det såre blikket og det knuste hjertet mitt.
Fem røslige karer måtte til for å få henne på beina. Så fort hun var oppe kunne hun bevege seg bort til en stol fra Hjelpemiddelsentralen med hjul på, og klare seg selv. Brannmennene takket for seg, og dro derfra. Vi forsikret oss om at hun hadde det så bra som mulig, og ble sendt hjem igjen.
Men jeg klarte aldri å glemme blikket som lynte rett inn i hjertet mitt, og fortalte meg hvordan det var å være fanget i sin egen kropp. Noe måtte gjøres, og det fort.
Vi fikk sendt svigermor til privatsykehus for utredning av en andre slankeoperasjon, men de konkluderte med at de ikke turde. Det var for mye sammenvoksninger i mage fra før, og for mye risiko. Jeg nektet å gi opp! Vi ble enige med svigermor om at dette skulle vi klare selv. Vi kjøpte en vekt som kunne veie henne (en vanlig gikk ikke høyt nok opp), og jeg skulle hjelpe henne med treningsprogram og mat. Vi skulle fikse dette på den harde måten, og jeg var ikke i tvil om at vi kom til å greie det.
Jeg dro fra svigermor med visshet om at vi hadde en plan, og om at hun visste at hun ikke var alene. Jeg hadde jo selv kvittet meg med sykelig overvekt og blitt Personlig Trener pluss kostholdsveileder, så min erfaring og kompetanse samt familiens kjærlighet ville få henne ut av dette!
Jeg så aldri svigermor igjen. Hun døde av en massiv blodpropp som gikk fra lungen og rett inn i hjertet en ukes tid senere. Idet hun reiste seg fra stolen sin, for å overraske meg og lage kaker til 40 års dagen min...
Bjørn fant henne på stuegulvet, dagen før min store feiring. Ingrediensene til kakene stod fortsatt på kjøkkenbenken....
Jeg var knust. Hun døde med omtanke for sine kjære, og til hensikt å overraske og glede.
Jeg burde blitt så preget av at noen som betydde så mye for meg, døde av overvekt og overbelastning på kroppen. Jeg burde løpt til gymmen som en labrotte med abstinenser! Jeg burde sørget for å redde hele verden fra overvekt og inmobilitet...
Men jeg kræsjet. Sakte men sikkert orket jeg ikke lengre kappløpet med å kombinere PT jobben med jobben som daglig leder i malerfirmaet vårt. Jeg klarte ikke jobbe fullt som PT. Jeg måtte derfor slutte som PT. Jeg kan ikke klandre store konsern med rigide regler, men kanskje gjør jeg det likevel. "Jobb fulltid eller forsvinn!" var budskapet...
Jeg forsvant....
Jeg fant ett nytt treningsenter, jeg prøvde å komme på spor igjen, men jeg traff veggen. Jeg la på meg igjen, heldigvis ikke så mye som jeg har gått ned, men likevel... Jeg orket ikke inspirere alle andre lengre. Jeg var ikke inspirert selv...
Nå har jeg ikke trent en eneste økt siden sommerferien i år. Men i dag har jeg avtalt at det er på tide å børste støvet av og prøve igjen. Og det skremmer vettet av meg! Orker ikke sloss mere, mislykkes mere, presse meg mere... Samtidig som jeg ikke kan gi opp. Kroppen min hyler av smerte for tiden. Jeg er trøtt, sover dårlig og syns igrunnen livet er en utfordring.
Nok er nok! Jeg biter i støvet og ber om hjelp. Jeg skal komme meg på trening igjen, finne gleden med det. Spise sunnere, velge riktigere. Tro på meg selv, ta meg tid til meg selv. Til ære for en fantastisk svigermor som hadde blitt uendelig skuffa om hun hadde visst at hun ble årsaken til at jeg havna i grøfta...
Men har jeg sagt at jeg gruer meg? #følermeglitenogsliten
