Noen av dere har sikkert fått med seg når jeg og Bjørn havna på forsiden av Stavanger Aftenblad under tittelen: «Folk med ADHD er ikke et problem». Bakgrunnen for dette var at Bjørn fikk seg personlig bilskilt på sin kule lille grønne Toyota IQ, hvor det rett og slett stod «ADHD».
Opprinnelig prøvde han å bestille skiltet allerede ifjor før sommeren når det ble åpnet for personlige bilskilt. Men da var det allerede bestilt av noen andre. Så leste jeg i avisen at når vi nærma oss jul var mange tusen skilt igjen frigitt fordi de aldri var blitt betalt for eller henta. I beste ADHD stil må en impulsiv sjel ha vært kjapp med bestillingen men fullførte ikke prosjektet sitt, så nå var skiltet ledig.
Jeg måtte tenke litt over saken før jeg lot Bjørn bestille skiltet. Det er dessverre fortsatt mange fordommer der ute, og ved å putte ett slikt skilt på en firmabil så kunne vi risikere å miste kunder eller at noen ble provoserte. Jeg trengte ikke tenke lenge før jeg konkluderte med at hvis noen ikke vil bruke oss på grunn av dette, så er de jammen meg ikke gode nok til å være våre kunder!
Bjørn er fylkesleder i ADHD Norge Rogaland, i tillegg til at han er nestleder i FFO Rogaland (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon). Vi bruker begge mye tid på frivillig arbeid for å bedre situasjonen til folk med både ADHD og andre utfordringer, og noe av det som alltid forundrer meg er skammen som forbindes med å ha enkelte diagnoser.
Da jeg traff Bjørn i romjula i 1996 var jeg på jobb i en klesbutikk i Sandnes. Jeg var ferdig med videregående men ante ikke hva jeg ville bli, så løsningen ble den første og beste jobben jeg fikk. Bjørn gjorde ikke all verdens inntrykk på meg første gang jeg så ham, men heldigvis gjorde jeg inntrykk på ham (var visst litt treig der... ulikt meg hihi).
Neste gang vi traff hverandre kom han på besøk til meg hjemme i leiligheten min sammen med vår felles kompis. Kompisen vår slengte seg ned i sofaen og satte på en fotballkamp på tv, mens Bjørn så at jeg holdt på å male veggene i stuen. Han spurte om jeg hadde en ekstra kost, hev av seg skinnjakken (den var obligatorisk på 90 tallet) og hjalp meg å male ferdig. Stuen ble lavendelgrønn husker jeg, og den fargen er nok straks på vei inn igjen... 😂
Fra da av var vi bestevenner, og plutselig en dag innså jeg at jeg faktisk var stormforelsket. Året etterpå var vi gift, hadde kjøpt eget hus og hadde første barn på vei. Ingen skal si at vi var treige på noe som helst vis. Og det var noe av det som gjorde at jeg følte meg så harmonisk sammen med Bjørn. Endelig en person som tenkte like raskt som meg, som fikk ting gjort og hadde en tilsynelatende ustoppelig arbeidsinnsats. Vi eksisterte i samme takt, og visste enda ikke helt at vår egen takt ikke helt stemte med resten av verden.
Da vi hadde passert 30 begge to hadde vi møtt mange nederlag og problemer både jobbmessig og helsemessig. Jeg fikk en aha opplevelse når ett familiemedlem fikk en ADHD diagnose, og jeg innså at jeg kjente meg skremmende mye igjen med problemstillingen. Og for å gjøre en lang historie kort så endte det opp med at vi ble utredet begge to, med det resultat at jeg fikk en ADD diagnose og Bjørn fikk ADHD.
Plutselig innså jeg at vi var litt sånn like barn leker best. Kanskje det vi kjente igjen i hverandre var nettopp at vi fungerte litt anderledes enn mange andre. Samtidig så betydde det enormt mye å bli tatt imot av flotte mennesker som jobbet uendelig mange timer frivillig for ADHD foreningen. Det var da vi begynte å delta på aktiviteter i Gjesdal lokallag at vi møtte mennesker som aksepterte oss og som vi kjente oss igjen i.
Etter noen år bestemte vi oss for å bidra i foreningen selv. Å få en diagnose på plass som hjalp oss å fungere og forstå oss selv var ett stort vendepunkt i livet. Før den tid slet jeg mye med utbrenthet og tidvis depresjon. Forstod aldri helt hvorfor jeg slet meg ut, og var redd det alltid skulle være sånn.
Livet har vært så uendelig mye bedre etter at vi ble bedre kjent med oss selv. Og etter alt vi har vært igjennom innså vi at ADHD kan være en enorm ressurs hvis det brukes riktig. Vi er uredde, løsningsorienterte, energiske, fantasifulle og mye mye mer. Det følger helt klart noen ulemper med også, men de kan kompenseres for med kunnskap og forståelse om seg selv.
Så derfor skjems hverken jeg eller Bjørn over å ha ADHD. Bjørn er en sprellemann som liker ablegøyer, og skiltet passer ham perfekt!
De siste årene har vært utfordrende på jobbfronten. Jeg og Bjørn eier og driver ett malerfirma sammen som heter RMB Malerservice, og byggebransjen har virkelig slitt i Rogaland under oljenedturen.
Før jeg fikk min diagnose og forstod hvordan jeg fungerte hadde jeg sannsynligvis hoppet av jobben som daglig leder i RMB når det ble så tøft. Lettere å finne noe nytt enn å sloss der du er. Men jeg er uendelig stolt av at selv om det tok flere år så gav jeg ikke opp. Ingen av oss gav opp. Og tilslutt så snudde heldigvis markedet og ting så lysere ut igjen.
Da vi startet firmaet i 2009 var jeg sengeliggende etter å ha vært smittet av en amøbe i utlandet og kombinert med svineinfluensa vaksinen så tok det knekken på hele immunforsvaret mitt. Jeg hadde hjemmekontor i pysjamasen på sofaen eller i senga. Bjørn bar inn laptopen om morgenen og la på fanget mitt, før han dro ut på jakt etter kunder og arbeid. Vi hadde lager i garasjen og var begge heldige å fikk beholde lønn fra nav hele det første året vi drev firma. Uten hjelpen fra dem hadde vi ikke kommet igang, og etterhvert vokste vi ut av garasje og hjemmekontor. Jeg ble friskere, og jeg er overbevist om at det å ha en jobb var årsaken til at jeg klarte å sloss meg utav den verste sykdommen.
Nå har vi hatt kontorer og lager i flere år sentralt i Sandnes. Vi har vokst og lært oss å takle alle utfordringer underveis. Jeg tror faktisk at ADHD har vært eller ihvertfall blitt en fordel for oss. Men i alle år har jeg vært redd for å fortelle hvor vi startet. Redd for å fortelle om diagnoser og utfordringer. Redd for at noen skulle vite at jeg satt i pysjen og svarte på mailer. At nav bidro til å hjelpe oss igang...
Men etter at jeg begynte så smått å skrive denne bloggen har ting forandret seg. Der jeg var redd for at det ville være uprofesjonelt å fortelle om hvordan vi startet eller hva vi har slitt med i livet, har all forventa negativ respons uteblitt.
Det har faktisk heller vært motsatt enn forventa. Alle kjenner noen som sliter, og de fleste har slitt med noe selv. Det er jo ikke flaut å ha overvunnet problemer! Det er ikke uprofesjonelt å ha starta ett firma istedenfor å ta imot nav sitt tilbud om full uføretrygd til begge to!
Det kunne ha gått galt... men om så var så hadde vi ihvertfall prøvd. Og istedenfor å være uføre er vi begge to i full jobb. Ikke bare vi to forresten. Vi har per dags dato faktisk over 30 mennesker som har sitt levebrød igjennom oss... Det er ett enormt stort ansvar som kanskje burde skremme meg mer enn det gjør. Men jeg er ikke skremt, jeg er bare ufattelig stolt! Stolt av at vi to faktisk har bygget opp noe som betyr noe. Vi driver med sparkling, maling, tapetsering og gulvlegging ifølge alle offentlige registre. Men det dreier seg om mer...
Mest av alt så driver vi med mennesker!
Noen av de som jobber med oss er helt normale arbeidstakere. Og noen har forskjellige utfordringer og problemer som vi sammen prøver å jobbe rundt. Noen hadde neppe vært i jobb i det hele tatt hvis ikke vi hadde tatt dem inn. Og skal jeg være helt ærlig så er de den største motivasjonen min.
Å se en person vokse, mestre og finne balansen i livet. Se øyne som før gikk ned i gulvet, heves og møte blikket med stolthet og glede. DET er gøy det!!!
So what om du har ADHD eller hva som helst annet. Bli den beste personen du kan bli, finn din egen vei og ikke la fordommer stoppe deg. Hverken andres eller dine egne....
