Er ADHD uprofesjonelt?

Noen av dere har sikkert fått med seg når jeg og Bjørn havna på forsiden av Stavanger Aftenblad  under tittelen: «Folk med ADHD er ikke et problem». Bakgrunnen for dette var at Bjørn fikk seg personlig bilskilt på sin kule lille grønne Toyota IQ, hvor det rett og slett stod «ADHD». 

Opprinnelig prøvde han å bestille skiltet allerede ifjor før sommeren når det ble åpnet for personlige bilskilt. Men da var det allerede bestilt av noen andre. Så leste jeg i avisen at når vi nærma oss jul var mange tusen skilt igjen frigitt fordi de aldri var blitt betalt for eller henta. I beste ADHD stil må en impulsiv sjel ha vært kjapp med bestillingen men fullførte ikke prosjektet sitt, så nå var skiltet ledig. 

Jeg måtte tenke litt over saken før jeg lot Bjørn bestille skiltet. Det er dessverre fortsatt mange fordommer der ute, og ved å putte ett slikt skilt på en firmabil så kunne vi risikere å miste kunder eller at noen ble provoserte. Jeg trengte ikke tenke lenge før jeg konkluderte med at hvis noen ikke vil bruke oss på grunn av dette, så er de jammen meg ikke gode nok til å være våre kunder!

Bjørn er fylkesleder i ADHD Norge Rogaland, i tillegg til at han er nestleder i FFO Rogaland (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon). Vi bruker begge mye tid på frivillig arbeid for å bedre situasjonen til folk med både ADHD og andre utfordringer, og noe av det som alltid forundrer meg er skammen som forbindes med å ha enkelte diagnoser. 

Da jeg traff Bjørn i romjula i 1996 var jeg på jobb i en klesbutikk i Sandnes. Jeg var ferdig med videregående men ante ikke hva jeg ville bli, så løsningen ble den første og beste jobben jeg fikk. Bjørn gjorde ikke all verdens inntrykk på meg første gang jeg så ham, men heldigvis gjorde jeg inntrykk på ham (var visst litt treig der... ulikt meg hihi).

Neste gang vi traff hverandre kom han på besøk til meg hjemme i leiligheten min sammen med vår felles kompis. Kompisen vår slengte seg ned i sofaen og satte på en fotballkamp på tv, mens Bjørn så at jeg holdt på å male veggene i stuen. Han spurte om jeg hadde en ekstra kost, hev av seg skinnjakken (den var obligatorisk på 90 tallet) og hjalp meg å male ferdig. Stuen ble lavendelgrønn husker jeg, og den fargen er nok straks på vei inn igjen... 😂

Fra da av var vi bestevenner, og plutselig en dag innså jeg at jeg faktisk var stormforelsket. Året etterpå var vi gift, hadde kjøpt eget hus og hadde første barn på vei. Ingen skal si at vi var treige på noe som helst vis. Og det var noe av det som gjorde at jeg følte meg så harmonisk sammen med Bjørn. Endelig en person som tenkte like raskt som meg, som fikk ting gjort og hadde en tilsynelatende ustoppelig arbeidsinnsats. Vi eksisterte i samme takt, og visste enda ikke helt at vår egen takt ikke helt stemte med resten av verden.

Da vi hadde passert 30 begge to hadde vi møtt mange nederlag og problemer både jobbmessig og helsemessig. Jeg fikk en aha opplevelse når ett familiemedlem fikk en ADHD diagnose, og jeg innså at jeg kjente meg skremmende mye igjen med problemstillingen. Og for å gjøre en lang historie kort så endte det opp med at vi ble utredet begge to, med det resultat at jeg fikk en ADD diagnose og Bjørn fikk ADHD. 

Plutselig innså jeg at vi var litt sånn like barn leker best. Kanskje det vi kjente igjen i hverandre var nettopp at vi fungerte litt anderledes enn mange andre. Samtidig så betydde det enormt mye å bli tatt imot av flotte mennesker som jobbet uendelig mange timer frivillig for ADHD foreningen. Det var da vi begynte å delta på aktiviteter i Gjesdal lokallag at vi møtte mennesker som aksepterte oss og som vi kjente oss igjen i. 

Etter noen år bestemte vi oss for å bidra i foreningen selv. Å få en diagnose på plass som hjalp oss å fungere og forstå oss selv var ett stort vendepunkt i livet. Før den tid slet jeg mye med utbrenthet og tidvis depresjon. Forstod aldri helt hvorfor jeg slet meg ut, og var redd det alltid skulle være sånn. 

Livet har vært så uendelig mye bedre etter at vi ble bedre kjent med oss selv. Og etter alt vi har vært igjennom innså vi at ADHD kan være en enorm ressurs hvis det brukes riktig. Vi er uredde, løsningsorienterte, energiske, fantasifulle og mye mye mer. Det følger helt klart noen ulemper med også, men de kan kompenseres for med kunnskap og forståelse om seg selv. 

Så derfor skjems hverken jeg eller Bjørn over å ha ADHD. Bjørn er en sprellemann som liker ablegøyer, og skiltet passer ham perfekt! 

De siste årene har vært utfordrende på jobbfronten. Jeg og Bjørn eier og driver ett malerfirma sammen som heter RMB Malerservice, og byggebransjen har virkelig slitt i Rogaland under oljenedturen. 

Før jeg fikk min diagnose og forstod hvordan jeg fungerte hadde jeg sannsynligvis hoppet av jobben som daglig leder i RMB når det ble så tøft. Lettere å finne noe nytt enn å sloss der du er. Men jeg er uendelig stolt av at selv om det tok flere år så gav jeg ikke opp. Ingen av oss gav opp. Og tilslutt så snudde heldigvis markedet og ting så lysere ut igjen.

Da vi startet firmaet i 2009 var jeg sengeliggende etter å ha vært smittet av en amøbe i utlandet og kombinert med svineinfluensa vaksinen så tok det knekken på hele immunforsvaret mitt. Jeg hadde hjemmekontor i pysjamasen på sofaen eller i senga. Bjørn bar inn laptopen om morgenen og la på fanget mitt, før han dro ut på jakt etter kunder og arbeid. Vi hadde lager i garasjen og var begge heldige å fikk beholde lønn fra nav hele det første året vi drev firma. Uten hjelpen fra dem hadde vi ikke kommet igang, og etterhvert vokste vi ut av garasje og hjemmekontor. Jeg ble friskere, og jeg er overbevist om at det å ha en jobb var årsaken til at jeg klarte å sloss meg utav den verste sykdommen. 

Nå har vi hatt kontorer og lager i flere år sentralt i Sandnes. Vi har vokst og lært oss å takle alle utfordringer underveis. Jeg tror faktisk at ADHD har vært eller ihvertfall blitt en fordel for oss. Men i alle år har jeg vært redd for å fortelle hvor vi startet. Redd for å fortelle om diagnoser og utfordringer. Redd for at noen skulle vite at jeg satt i pysjen og svarte på mailer. At nav bidro til å hjelpe oss igang...

Men etter at jeg begynte så smått å skrive denne bloggen har ting forandret seg. Der jeg var redd for at det ville være uprofesjonelt å fortelle om hvordan vi startet eller hva vi har slitt med i livet, har all forventa negativ respons uteblitt. 

Det har faktisk heller vært motsatt enn forventa. Alle kjenner noen som sliter, og de fleste har slitt med noe selv. Det er jo ikke flaut å ha overvunnet problemer! Det er ikke uprofesjonelt å ha starta ett firma istedenfor å ta imot nav sitt tilbud om full uføretrygd til begge to! 

Det kunne ha gått galt... men om så var så hadde vi ihvertfall prøvd. Og istedenfor å være uføre er vi begge to i full jobb. Ikke bare vi to forresten. Vi har per dags dato faktisk over 30 mennesker som har sitt levebrød igjennom oss... Det er ett enormt stort ansvar som kanskje burde skremme meg mer enn det gjør. Men jeg er ikke skremt, jeg er bare ufattelig stolt! Stolt av at vi to faktisk har bygget opp noe som betyr noe. Vi driver med sparkling, maling, tapetsering og gulvlegging ifølge alle offentlige registre. Men det dreier seg om mer... 

Mest av alt så driver vi med mennesker! 

Noen av de som jobber med oss er helt normale arbeidstakere. Og noen har forskjellige utfordringer og problemer som vi sammen prøver å jobbe rundt. Noen hadde neppe vært i jobb i det hele tatt hvis ikke vi hadde tatt dem inn. Og skal jeg være helt ærlig så er de den største motivasjonen min. 

Å se en person vokse, mestre og finne balansen i livet. Se øyne som før gikk ned i gulvet, heves og møte blikket med stolthet og glede. DET er gøy det!!!

So what om du har ADHD eller hva som helst annet. Bli den beste personen du kan bli, finn din egen vei og ikke la fordommer stoppe deg. Hverken andres eller dine egne.... 

"Hvis du ikke får det til i første omgang, børst av deg støvet og prøv igjen!"

Har du noengang gått på en smell? Møtt veggen? Gått i bakken med dunder og brak og tenkt "Nå gidder jeg ikker mer!" Tenkt at du aldri kommer tilbake dit du var, eller at du aldri kommer til å nå målet ditt?

Artisten Aaliyah hadde en sang som het "Try again" i ca 2009, og den appellerte til meg umiddelbart. Som overskriften min sier: "If at first you dont succeed, dust yourself up and try again..." sang hun, og jeg tenkte at jammen skal jeg børste av meg problemene og motgangen og prøve igjen! 

Men av og til blir støvlaget så tjukt at det ikke er like enkelt å komme seg på spor igjen. Og derfor har jeg ikke hatt så mye å si på denne bloggen de siste 9-10 månedene. 

Og hvorfor sier jeg noe nå? Har jeg ønske om å bli med på "Bloggerne"? Tjene penger på bloggen min? Være lokalkjendis? Nei, jeg kan love deg at jeg blåser en lang marsj i omtale eller bloggtreff. Men av og til har jeg behov for å rope ut en ting eller to for min egen del. Fordi jeg er oppdratt i en tid og ett sted der man holdt sine problemer for seg selv, og trodde man var jevnt over ganske alene med det meste. Selvterapi kan det kalles, og hvis du føler deg bedre av å lese dette blir jeg glad. Hvis du irriterer deg over det så la være å lese og gjør noe bedre med tiden din.

For å komme til poenget, så har dette vært ett usedvanlig tøft år. Og jeg syns det er vanskelig å innrømme offentlig. Fordi jeg er vandt med å måtte ordne opp i det meste på egenhånd. Jeg børster av meg støvet og prøver igjen selv... 

I fjor sommer døde svigermor. Ett stort tap for meg personlig, og dråpen som fikk begeret til å renne over. Svigermor var en fantastisk person. Generøs, omtenksom, morsom, gavmild og engasjert. Hun var fantastisk på matlaging og kakebaking. Hun pyntet som en gal til jul, lo ofte og hadde en herlig galgenhumor. 

Hun var også sykelig overvektig. Sykelig.... Hun ble slankeoperert en gang, og var på flere rehab opphold for å få bukt med fedmen. Men allerede fra tidlig barndom ble maten hennes og pappaens felles kosestund, og nemisis. Når de hadde sin kvalitetstid, varmet de opp og tilberedte alle ukens rester og fråtset med glede. 

Svigermor disket alltid opp med alles favorittmat og dessert. Det var hennes måte å vise at hun var glad i oss på. Hun husket hva vi likte og hvordan vi ville ha det, og mitt møte med svigerfamilien føltes som en fest hver gang vi møttes.

Etter en mislykket slankeoperasjon, og minst tre avslag på ny operasjon var vekten til svigermor større enn noensinne. Hun slet med å bevege seg, kjøre bil, sove og til slutt ble hun fanget i sin egen kropp. 

En natt ringte svigermor fortvilet til min mann Bjørn. Hun hadde falt på gulvet hjemme, og hun klarte ikke å reise seg. Vi kledde på oss og hoppet i bilen umiddelbart for å hjelpe. Vel fremme låste vi oss inn, og fant en fortvilet dame sittendes midt på stuegulvet. Hun var ikke skadet, men vekten var for stor til å beina ville løfte henne opp fra gulvet igjen. Jeg var jo tross alt den sterke PT'en som løftet langt over 100 kilo i markløft, så jeg trodde jeg og Bjørn lett skulle klare å få henne på beina igjen. 

Jeg tok feil... Vi hadde ikke sjangs. Vi kunne ikke rive i armer eller skuldre for å få tak, de var skadet og vonde fra før av. Og en levende kropp er helt anderledes enn vekter av stål...

Vi prøvde flere ganger, men innså at vi kom til å skade henne om vi røsket for mye. Bjørn kunne ikke gjøre noe annet enn å tilkalle hjelp.

Hvem ber mann om hjelp i en slik anledning? Det hadde vi aldri tenkt på før, men brannvesenet ble eneste fornuftige løsning. 

Brannvesenet faktisk....

Det tok ikke lange stunden før 6-7 røslige og voksne brannmenn var på vei igjennom den trange gangen i svigermors leilighet. Jeg satt i en toseters sofa, som var flyttet inntil svigermors rygg for støtte. Jeg satt der for å være motvekt så hun fikk hvilt ryggen sin litt, der hun satt fanget i sin egen kropp. Med det såreste, mest fortvilte blikk jeg noengang har sett...

"Jeg beklager at jeg ikke reiser meg og hilser på, for jeg må støtte opp svigermor" sa jeg til brannmennene. De stod forfjamset og kikket på situasjonen i den lille stua, lurte på hvordan de skulle løse denne saken.

Brannmennene var blide, morsomme og veldig hensynsfulle. Prøvde å lette på situasjonen. Svigermor fleipet og lo, sørget for masse latter. Som alltid, men jeg så det såre blikket og det knuste hjertet mitt.

Fem røslige karer måtte til for å få henne på beina. Så fort hun var oppe kunne hun bevege seg bort til en stol fra Hjelpemiddelsentralen med hjul på, og klare seg selv. Brannmennene takket for seg, og dro derfra. Vi forsikret oss om at hun hadde det så bra som mulig, og ble sendt hjem igjen.

Men jeg klarte aldri å glemme blikket som lynte rett inn i hjertet mitt, og fortalte meg hvordan det var å være fanget i sin egen kropp. Noe måtte gjøres, og det fort.

Vi fikk sendt svigermor til privatsykehus for utredning av en andre slankeoperasjon, men de konkluderte med at de ikke turde. Det var for mye sammenvoksninger i mage fra før, og for mye risiko. Jeg nektet å gi opp! Vi ble enige med svigermor om at dette skulle vi klare selv. Vi kjøpte en vekt som kunne veie henne (en vanlig gikk ikke høyt nok opp), og jeg skulle hjelpe henne med treningsprogram og mat. Vi skulle fikse dette på den harde måten, og jeg var ikke i tvil om at vi kom til å greie det.

Jeg dro fra svigermor med visshet om at vi hadde en plan, og om at hun visste at hun ikke var alene. Jeg hadde jo selv kvittet meg med sykelig overvekt og blitt Personlig Trener pluss kostholdsveileder, så min erfaring og kompetanse samt familiens kjærlighet ville få henne ut av dette!

Jeg så aldri svigermor igjen. Hun døde av en massiv blodpropp som gikk fra lungen og rett inn i hjertet en ukes tid senere. Idet hun reiste seg fra stolen sin, for å overraske meg og lage kaker til 40 års dagen min...

Bjørn fant henne på stuegulvet, dagen før min store feiring. Ingrediensene til kakene stod fortsatt på kjøkkenbenken....

Jeg var knust. Hun døde med omtanke for sine kjære, og til hensikt å overraske og glede. 

Jeg burde blitt så preget av at noen som betydde så mye for meg, døde av overvekt og overbelastning på kroppen. Jeg burde løpt til gymmen som en labrotte med abstinenser! Jeg burde sørget for å redde hele verden fra overvekt og inmobilitet...

Men jeg kræsjet. Sakte men sikkert orket jeg ikke lengre kappløpet med å kombinere PT jobben med jobben som daglig leder i malerfirmaet vårt. Jeg klarte ikke jobbe fullt som PT. Jeg måtte derfor slutte som PT. Jeg kan ikke klandre store konsern med rigide regler, men kanskje gjør jeg det likevel.  "Jobb fulltid eller forsvinn!" var budskapet...

Jeg forsvant....

Jeg fant ett nytt treningsenter, jeg prøvde å komme på spor igjen, men jeg traff veggen. Jeg la på meg igjen, heldigvis ikke så mye som jeg har gått ned, men likevel... Jeg orket ikke inspirere alle andre lengre. Jeg var ikke inspirert selv...

Nå har jeg ikke trent en eneste økt siden sommerferien i år. Men i dag har jeg avtalt at det er på tide å børste støvet av og prøve igjen. Og det skremmer vettet av meg! Orker ikke sloss mere, mislykkes mere, presse meg mere... Samtidig som jeg ikke kan gi opp. Kroppen min hyler av smerte for tiden. Jeg er trøtt, sover dårlig og syns igrunnen livet er en utfordring. 

Nok er nok! Jeg biter i støvet og ber om hjelp. Jeg skal komme meg på trening igjen, finne gleden med det. Spise sunnere, velge riktigere. Tro på meg selv, ta meg tid til meg selv. Til ære for en fantastisk svigermor som hadde blitt uendelig skuffa om hun hadde visst at hun ble årsaken til at jeg havna i grøfta...

Men har jeg sagt at jeg gruer meg? #følermeglitenogsliten

En ny begynnelse som får hjertet mitt til å synge

Det siste året har vært usedvanlig tøft på flere måter. Høsten 2015 ble det klart at med utfordrende tider i byggebransjen, så måtte jeg hoppe inn som Daglig Leder i malerfirmaet vårt, RMB Malerservice AS (Litt snikreklame er vel lov?). På det tidspunktet jobbet jeg ca 30% der, mens hovedjobben min var som Personlig Trener på ett Sats Elixia senter.

Jeg hadde ikke sjans å klare to fulle jobber i lengden, så lang historie kort, men jeg prøvde å balansere begge deler frem mot sommeren i fjor. Jeg skulle liksom bare bite tennene sammen til sommerferien, så skulle jeg virkelig ta ferie og hente meg inn igjen.

Men så skjedde det som ofte skjer i livet. En totalt uforutsett utfordring dukket opp som lyn fra klar himmel. På min første feriedag, døde min kjære svigermor brått. Og plutselig var det som om hele verden raste videre, mens jeg ikke klarte å holde følge.

Sommeren gikk i en rar tåkete døs, alt som måtte ordnes ble ordnet. Men sjokket over å få bevist så brutalt hvor skjørt, vakkert og verdifullt livet er, gjorde at jeg måtte ta noen grundige gjennomganger på hvordan jeg ønsket at mitt eget liv skulle være.

Alle kveldene jeg hadde ofret mann og barn hjemme mens jeg løp fra PT kunde til PT kunde... Alle helgene jeg satt og skrev treningsprogrammer mens familien min gjorde andre ting. Alle dagene og ukene jeg ikke fikk besøkt familien min, foreldrene mine, vennene mine... 

Jeg innså at jeg ikke hadde tatt vare på hverken meg selv eller mine nærmeste. Jeg måtte ta ett valg. Jeg måtte gjøre en endring. Jeg måtte leve og ikke bare jobbe.

Men hva skulle jeg ofre? Ikke hadde jeg lyst å gi opp hverken den ene eller den andre jobben, men en stor utfordring kunne jeg ikke komme utenom. Sats Elixia er en stor kjede, og som arbeidsgiver selv kan jeg godt forstå at de må velge en firmapolitikk og ett sett regler som må gjelde alle. Dessverre for meg innebar det at den lille linjen i arbeidskontrakten min som krevde at alle PT'er skulle jobbe fulltid, ble satt i fokus hos kjeden samtidig som det var åpenbart at det kunne jeg ikke innfri.

For å ikke ta en beslutning midt i sorgen og kaoset, ba jeg om ulønnet permisjon etter en tids sykemelding. Det fikk jeg innvilget, og planen var at den tiden skulle jeg bruke til å bygge meg opp igjen. Ha fokus på egentrening og finne balansen i hverdagen.

Det burde gått kjempefint! Dette var jo fornuftig og enkelt. Men nok en gang kasta livet en ny vending i fanget på meg.

Jeg mistet alt som het treningsglede og motivasjon. Ble fylt av dårlig samvittighet, og falt litt tilbake til gamle uvaner. Trøstespiste litt. Slang på sofaen og rettferdiggjorde det med at jeg var sliten og måtte hente meg inn igjen. 

Til mitt forsvar så endte jeg opp på en langtids pencelin kur midt oppi det hele, for da jeg er født med Reflux (feilkopling på blære/nyrer) så er jeg ekstremt utsatt for urinveisinfeksjoner. Spesielt når jeg er sliten og ikke tar vare på meg selv. 

Etter som tiden gikk, kunne jeg ikke lengre usette valget. Jeg kunne ikke jobbe fulltid som PT. Selv om jeg ville, så har jeg helt ærlig ikke helsen til det. Jeg sliter meg ut, gir for mye av meg selv i hver eneste time. Og når det blir "samlebånd" av det, liker jeg ikke lengre jobben. Jeg vil ikke gi ett minimum av meg selv for å klare å presse inn flest mulig kunder. Da mister jeg all motivasjon, og jobben gir meg ikke lengre noe glede eller inspirasjon.

Så hva skulle jeg da gjøre? Gi opp PT yrket? Motivasjonen min til egentrening fikk seg enda en knekk ved den tanken. Men jeg skulle ikke gi opp. Jeg ville finne en løsning. Jeg ville ha treningsgleden og gløden min tilbake!

En tidlig onsdag i årets spede begynnelse, var jeg på våre ukentlige BNI møter i Sandnes. BNI står forøvrig for Buisiness Network International (Vi snakker ikke BMI her) for dere som ikke har hørt om det. Jeg er med i dette nettverket som eneste representant for malerbransjen i min gruppe, for at vi alle i gruppen skal hjelpe hverandre å gjøre butikk via hverandres nettverk. 

En herlig dame som heter Cecilie Lohne og er mentaltrener i "Tankesettet.no" (snikreklame, men sjekk hu opp for hu e go!), kom bort til meg og sa at hun hadde med seg en gjest som jeg måtte hilse på. "Jeg tok henne med for at jeg tenkte på deg" sa hun...

Selvfølgelig ville jeg gjerne hilse på, og idet damen begynte å fortelle om treningssenteret hun holdt på å åpne rett borti gata, så kjente jeg bare pulsen gikk i taket! "Jeg vil jobbe hos deg!" Datt det utav meg. Og idet jeg forklarte at jeg ønsket å jobbe med trening, men kunne ikke jobbe fullt, svarte hun bare så enkelt: " Så klart! Det fikser vi! Vi må møtes og snakke!"

Møtes gjorde vi, omvisning fikk jeg, og hjertet mitt sang fra første sekund! I det jeg kom inn i lokalet som enda ikke var helt ferdig, klødde jeg i fingrene etter å sette i gang å trene selv. 

Vi pratet oss helt bort, som om vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg spurte og grov om utstyr jeg ville hatt, og hun kunne svare hver eneste gang " Det har vi!" eller "Det er på vei!" 

Hvis jeg skulle åpnet ett senter selv, hadde jeg gjort det og tenkt akkurat slik de gjør med dette senteret. Jeg var ikke i tvil. Her vil jeg være.

Noen dager senere låste jeg meg inn for å teste senteret på en aldri så liten egentrening. Nesten to måneder hadde gått siden sist jeg satt min fot på ett treningssenter, og jeg var helt klart litt nervøs. Vil go følelsen komme? Får jeg det til?

Inne på senteret fikk jeg møtt de andre fantastiske jentene som skal jobbe fulltid som PT'er, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dem. Go følelsen kom, gangsperren minner meg på det, og motivasjonen er tilbake for fullt!

Jeg er utrolig takknemlig for fem fine år på Elixia Hana. Jeg har lært så utrolig mye, møtte mange flotte mennesker. Jeg har svettet litervis på den ene tøffe treningen etter den andre, mens jeg tok livet mitt tilbake. Jeg har fått instruere, inspirere og bli glad i mange herlige kunder. Sorgen over å ikke kunne fortsette var tøffere enn jeg noensinne hadde kunnet forutse. Men....


1 mars åpner Reshape Performance Senter i Gravarsveien 30 i Sandnes! Dette blir ett litt anderledes senter, ett senter som passer for folk flest. Ett senter hvor du blir sett og satt pris på. Jeg gleder meg til å få lov til å jobbe og trene sammen med disse flotte jentene! 

Og forresten? Skulle du hatt pussa opp litt? Isåfall så kan jeg nå tilby å hjelpe deg å pusse opp både huset ditt og kroppen din... Just saying... hihi ;-)

På tide å bryte tausheten...

Da jeg startet denne bloggen, handlet mye om livsstils endringen jeg hadde gjennomgått i årene forut. Det var enkelt å la hovedfokuset ligge på å overvinne sykdom samt vektnedgangen min. Det var uansett det som liksom "skrek høyest" i livet mitt, og en blogg ble for meg en fantastisk egen terapi. Det var noe befriende med å bare si det som det er, når jeg tross alt hadde gjemt meg bort i flere år.


Dessuten er mange interesserte i å lese om trening, slanking og kropp generelt. Jeg fikk ufattelig mange flotte tilbakemeldinger som gjorde det enkelt å holde motivasjonen på topp. Jeg følte meg spesiell og sterk som klarte å komme meg utav sykesenga, og inn i arbeidslivet.

På toppen av det hele så har jeg aldri vært flink til sånn midt i mellom ting, så jeg gikk like godt ifra å være sengeliggende og syk i flere år, til å utdanne meg og jobbe som Personlig Trener.


Hvilken overgang! Det var fantastisk å kunne inspirere andre mennesker til å ta tak i livet sitt, jeg brant for å hjelpe mine kunder til å få det bedre både fysisk og psykisk. Jeg gikk fra å være ett ubrukelig menneskevrak, til å bli ett bevis på hvordan livet kunne endres...

Men etter en tid er nyhetens interesse forbi. Verden og media fylles av nye mennesker og nye historier. Min historie ble gammel. Jeg var ferdig med transformasjonen min. Jeg var ikke lengre ufør, sengeliggende, syk, ubrukelig, ulykkelig eller ensom. Jeg hadde fullført reisen min. Jeg trente minst 5 dager i uken, med fokus på de mest kompliserte og utfordrende styrketreningsøvelser jeg kunne finne. Jeg vurderte å konkurrere i Olympiske Løft, og på ett tidspunkt så kvalifiserte jeg faktisk til å kunne delta i NM (om jeg hadde stillt opp).

Jeg trodde fortsatt at jeg var på vei opp. Himmelen var målet. Jeg sammenlignet meg med mine kollegaer på treningssenteret, og mine kursveiledere i Olympiske Løft (som forøvrig var på landslaget). Jeg hadde jo nettopp mestret disse øvelsene, alt jeg trengte var å trene enda mer. Løfte enda tyngre. Løfte enda oftere...

For en idiot jeg er....

Midt i min entusiasme så glemte jeg at jeg sammenlignet meg med 20 åringer, når jeg selv nærmet meg 40 år med stormskritt. Jeg glemt at selv om alle har sine skader og vondter innimellom, så var jeg allerede erklært "Ung ufør" av NAV. Jeg glemte at jeg er født med arvelig polynevropati (muskel og nervesykdom), ureteral reflux (feilkoplet blære/urinrør), en haug andre "greier" jeg fant ut underveis i livet samt ADHD...


Kanskje var det sistnevnte diagnose (som jeg forøvrig ikke visste jeg hadde "vunnet" før jeg nesten nådde 30 årene) som sørget for at overmotet og selvinnsikten sloss om plassen...

Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne konkurrere med friske 20 åringer? Hvorfor glemte jeg å legge merke til at jeg begynte å konkurrere i  det hele tatt?

Styrken som løftet meg igjennom sykdom og utfordringer over normale menneskers fatteevne, visste ikke når målet var nådd. Styrken som besto av en ekstrem stahet og evne til å sloss, var ikke like lett å slå av som den var å slå på.


Når du er på bunn, når livet skviser deg i alle bauger og kanter... Når du lurer på hvordan og hvorfor du skal leve? Da har du ikke så mange valg. Du kan bukke under, eller du kan sloss.

Jeg valgte å sloss. Jeg er en overlever. Jeg sloss. Jeg hadde ingen valg. Jeg sloss.

Jeg tvang meg selv på trening fra dag en. Jeg kvittet meg med 50 kilo overvekt, usikkerhet og depresjoner på veien. Jeg vant! Jeg var sterk! Jeg følte meg uovervinnelig!

Men så kom jeg til ett punkt der nyhetens interesse var over. Vekten var overvunnet. Eksamen bestått. Jobben og kundene sikret. Heiaropene stilnet. Nå hadde jeg klart det så lenge at det var forventet at målet var nådd. Hverdagen var på plass.

Før jeg rakk å skjønne at jeg var på topp, kom den første smellen. Kroppen sa stopp. Jeg var i tipp topp form. Jeg var i bedre form enn det burde være mulig å være i, med mine diagnoser og "vondter". Men istedenfor å nyte seierspallen, så strebet jeg videre etter ett mål jeg ikke skjønte var for høyt. Jeg glemte at jeg var menneske. Jeg glemte mine arr, operasjoner og bakdeler. Jeg ville så inderlig gjerne ha blanke ark, og tro at alt som trengtes var viljestyrke. Viljestyrke skulle gjøre meg bedre, sterkere og tøffere enn jeg skjønte var fysisk mulig for meg å oppnå med mine forutsetninger.

Jeg ble syk. Fikk feber og vondt overalt. Jeg som hadde vært nærmest fri for urinveisinfeksjoner i noen år, endte opp med antibiotikakurer for både det og luftveisinfeksjoner om hverandre.

Tommelen min ble ekstrem smertefull. Albuen likeså. Skuldrene skrek av smerter ved hvert olympiske løft. Hoften min var stiv og vond. Migreneanfallene kom tilbake. Pulsen var skyhøy, og pusten elendig.

Min tolkning? Renate! Skjerp deg! Du er elendig! Du er i sååååå dårlig form! Din taper!

Løsning? Tren hardere!!!

Så de neste månedene trente jeg hardere. Svetten silte i litervis på trening, og jeg var takknemlig. Takknemlig for at svetten skjulte tårene som strømmet under hver eneste treningsøkt. Godfølelsen jeg var vant til under og etter trening uteble helt.

Når jeg kom hjem krøllet jeg meg sammen på sofaen og gråt. Smertene var enorme. Gofølelsen kom aldri. Selvfølelsen kræsjet. For en taper jeg var... Så svak jeg var...


Så ville livet det slik, at jeg ble tvunget til å tenke annerledes. Det har tatt en del måneder å evaluere hva som var viktigst for meg, hva jeg ville gjøre og hva som var riktig for MEG!

På tide å slutte å sammenligne seg med andre. På tide å finne balansen igjen...

Familie firmaet vårt trengte meg. Nedgangstidene i Rogaland hadde omsider nådd oss i byggebransjen. Jeg måtte brette opp ermene, finne frem kunnskapen fra BI og bidra til at vi ikke ble historie.

Jeg så ingen annen utvei enn å be om ulønnet permisjon i fra jobben som Personlig Trener.  På denne måten håpet jeg å redde meg selv, ved å være egoistisk. Ved å kun bruke kreftene på min egen trening, og resten på familiefirmaet.

Det skulle være midlertidig. For hvis jeg slutter som PT er jeg jo en taper... Ikke sant?

Så går månedene... Og jeg oppdager at byggebransjen, nærmere bestemt malerbransjen er enda mer presset enn jeg ante. Jeg graver frem kunnskap om forretningsjus, markedsføringsøkonomi, bedriftøkonomisk analyse og annet jeg ikke visste jeg hadde glemt. Jeg bretter opp ermene sammen med min mann Bjørn, og sloss for å overleve i ett tøft marked.

Dette er bare midlertidig, for jeg skal jo tilbake til treningsbransjen. Det er der jeg har mitt kall! Eller? Har jeg det? Skal jeg det?

Kanskje jeg hadde trodd at mine "holdepunkter" i treningsbransjen ville ta tak i meg. Høre hvordan jeg hadde det når jeg var fraværende, taue meg inn igjen. Gi meg følelsen av å høre til, være savnet, ønsket, viktig og unik.

Men nei... La meg konstantere det jeg ofte har sagt til mine PT-kunder; "Å trene er egoistisk! Du må gjøre det for deg selv, på dine premisser og ikke vente på andre." Det er den eneste måten å lykkes på, for å til syvende og sist være en bedre person for dem rundt deg.

Kjipt men sant... ingen kommer for å plukke meg opp fra grøfta eller sofaen. Jeg må gjøre det selv.

I dag er jeg daglig leder i RMB Malerservice AS. Min mann Bjørn og jeg startet dette firmaet for 7 år siden, mens vi begge var syke og NAV tilbydde oss uføretrygt. Han med en arvelig nyresykdom som før eller siden vil medføre behov for nyretransplantasjon (Reservedeler mottas med takk når de trengs ;-), og jeg med min polynevropati blandt annet (jeg kjenner ikke normal smerte/tempratur osv).

Vi var to vrak som ikke var klare til å gi opp. Så vi samlet våre krefter og vår kunnskap, og dermed ble RMB født.

Med fare for å skuffe alle treningsentusiastiske mennesker der ute... Jeg innrømmer at malerfirmaet vårt er viktigst for meg.

Det har vært ekstremt tøffe år. Vi har investert hvert ledige øyeblikk, og all energi på å overleve når så mange vi kjenner til ender opp i skifteretten og konkursene hagler rundt oss...

Men etter å ha skrapt bunnen lenge ser det endelig ut til å løsne... Rogaland tør omsider å satse. Det bygges, det utvikles. Seige rogalendinger forgår ikke så lett, og vi sloss oss opp og frem.

2016 var ett mildt sagt utfordrendre og tøfft år. Jeg har stresset, rast, fortvilet og grått mine modige tårer utallige anledninger. Men jeg har landet med beina godt plantet på jorden, og jeg har funnet ut hva som er viktigst for meg her og nå.

Hva som er viktig i fremtiden, trenger jeg heldigvis ikke bekymre meg om enda. Men moralen er at vi aldri, aldri må gi opp! Selv om retningen kanskje skifter underveis, vet vi aldri hvor vi ender. Så jeg setter meg tilbake på det punktet, og lar livet styre veien og tempoet....

La 2017 bli ett velsignet år for oss alle sammen, uansett hvor våre drømmer leder oss...

Oppskriften på sorg....?

En sorg, den sorgen, flere sorger, å sørge.... Er sorg ett adjektiv eller ett verb? Er det noe man føler og beskriver eller noe man gjør? Kanskje det er begge deler? Og så mye mer?

Jeg har aldri opplevd å miste noen som stod meg virkelig nær. Jeg har mistet noen besteforeldre, men selv om det var trist så stod jeg dem ikke like nært som andre i familien gjorde. Dessuten var de alle i 80-90 årene, og aldersmessig mette av dage. 

Det gjorde nok sorgen lettere for min del. Det endret jo ikke noe av min hverdag, og det var igrunnen ikke noe sjokk når det skjedde selv om vi heldigvis aldri vet når slike ting skjer...

Jeg hadde bitt tennene sammen en god stund og sett frem til ferien, da jeg skulle få sjansen til å hente meg inn igjen etter ett tøft år med mange utfordringer og mye jobbing. Aldri har jeg sett sånn frem til en ferie som i år, selv om vi "bare" skulle på campingtur med familie og venner.

På min aller første ferie dag ble alt snudd på hodet. Min svigermor Olaug var ikke mer. I en alder av 64 år stoppet hennes verden brått men barmhjertig i hennes egen stue. 

Hun hadde gledet seg til å bake kaker til 40 års dagen min. Hun hadde kjøpt seg to nye kjoler, bestilt frisørtime og var klar til å delta på min store dag. Men slik skulle det ikke gå... Kroppen hennes sa stopp, idet hun reiste seg ifra stolen sin og skulle begynne på kakene hun ville overraske meg med.

Så sommeren vår har vært mildt sagt utenom det vanlige. Ingenting ble helt som vi planla, og nå sitter jeg her og reflekterer over alt som har hendt.

Vi fikk to uker på camping sammen med nærmeste familie, etter begravelse og før vi satte igang med den tunge oppgaven med å rydde og fordele de jordiske eiendeler etter min kjære svigermor Olaug.

Jeg har flyttet flere ganger, og ofte spøkt med at jeg aldri skal flytte mere på grunn av alt arbeidet med å pakke ting og tang.

Å pakke ned og fordele ett bo er enda mere omfattende. Ikke bare skal vi pakke ned, finne ut hvem som vil ha hva, men vi skal jobbe oss igjennom alle følelsene som dukker opp når hver en liten ting minner deg om noen du er glad i som ikke er blandt oss mere.

Støtt dukket tanken opp i hodet mitt; Hvordan er det mulig? Skal jeg aldri mere høre Olaug rope "Halllååååå?" på sitt helt eget vis? Eller hennes faste utsagn når noen vurderte å forsyne seg av mat eller drikke for andre gang; "Det e bare godt ein gang!", etterfulgt av en hjertelig latter...

Det ble en flott begravelse, og en flott minnestund. Kirken jeg og Bjørn giftet oss i for 18 år siden var nesten full. Både venner av Olaug samt familie var der, i tillegg til rørende mange av våre venner som ønsket å støtte opp om oss selv om de ikke kjente Olaug. (Takk skal dere ha! En aldri så ydmyk og hjertelig takk! <3)

Den siste uken har leiligheten hennes blitt tømt. Livet hennes er oppsummert og fordelt. Megleren komme i morgen for å hjelpe oss å selge hjemmet hennes. Etter at vi har malt, stylet og fikset den etter beste evne for å gjøre den så salgbar og "mainstream" som mulig.

Og merkelig nok, var turen innom en nesten tom leilighet verst. Som om det var så endelig. Det er slutt... Hun er faktisk borte...

Jeg har aldri reflektert over hvor lenge det er "lov" å sørge, men i dag skulle jeg i utgangspunktet ha vært ferdig med ferien min og startet jobb både på RMB Malerservice og Elixia. 

Jeg er ikke klar. Jeg orket ikke tanken på å planlegge andres treningsøkter, smile og gjennomføre dem og støtte mine PT-kunder som vanlig. Jeg er rett og slett tom. Tom inni. Har levd i ett underlig vakuum den siste måneden, der resten av verden har gått meg hus forbi. 

Så med tungt hjerte tillot jeg meg å utsette hverdagen og jobben en liten stund til. Jeg kan ikke la verden stoppe opp for lenge, men jeg måtte gi meg selv litt mere tid før jeg kan bidra til å hjelpe andre. Og jeg undres over denne følelsen av tap og sorg... over at jeg kjenner behov for å stoppe opp og finne fotfestet igjen i stormen.

Samtidig hadde Olaug tre sønner. Og jeg som ikke engang var biologisk hennes, bare giftet inn i familien, har grått mere enn noen av dem. Er det fordi jeg er jente? Kjønnsroller? Eller bare personlighet? Har jeg lov å gråte så mye? 

Jeg vet ikke annet enn at jeg har bestemt meg for å slippe følelsene ut. Så hvis jeg føler for å gråte, så gråter jeg. Presser latteren på så slipper jeg den ut. Men jeg undres fortsatt over denne sorgen, og lurer på hvor lenge den varer. Om den noensinne går over, eller bare blir lettere å leve med etterhvert som tiden går...

Jeg vet egentlig at dette er en overgangsfase... Og jeg vet livet blir lettere. Men akkurat nå gir jeg meg selv lov til å sitte litt på sidelinjen. 

Som en kjent østerriker engang sa i en dårlig film: "I'll be back!" 

Når døden banker på døren...

Jeg skulle ikke blogge om ting eller følelser jeg ikke hadde sortert eller gjort med ferdig med. Men her sitter jeg nok en gang og bryter min egen regel...

Jeg klarer ikke la være. Følelsene overvelder meg. Jeg må få det ut. Jeg må dele...

Forrige lørdag hadde jeg invitert over 60 mennesker som bestod av nærmeste familie og venner i fra kirken jeg har vokst opp i, til å være med å feire min nært forestående 40 års dag. 

I utgangspunktet inviterte jeg så mange fordi jeg har bursdag midt i fellesferien, så de fleste pleier å være bortreiste på dagen min. Men denne gang kunne og ville alle komme, det lå an til å bli den største feiringen jeg har hatt noensinne. Tilogmed flere gjester enn i bryllupet mitt skulle komme.

Jeg gledet meg enormt! Og gruet meg enda litt mere. Jeg hadde mange ganger lyst til å avlyse hele greia. Det er liksom lettere å arrangere selskap for alle andre enn meg selv. Det føltes litt teit å gjøre så mye utav det. Men så tenkte jeg at jeg har "gjemt" meg i alle år, og ved fyllte 40 skulle det være slutt. Jeg er jammen verd en feiring!

Siste uken innså jeg at jeg hadde ordnet lokale, mat, pynt og alt som trengtes. Men jeg hadde ikke tillat meg selv å tenke på min egen rolle oppi det hele. Jeg hadde ikke engang tenkt på hva jeg skulle ha på meg.

Fem dager før dagen, ramlet jeg innom Miranda Salongen ved siden av Kvadrat. Tvang meg selv opp fra sofaen og hoppet i bilen i bare joggetøy, og fant en fantastisk lilla fotsid selskapskjole som jeg datt pladask for. På toppen av det hele heiv butikken seg rundt og skulle klare å sy den inn i livet så den ble klar til lørdagen.

Jeg begynte å glede meg. Bestemte meg for at jeg har lov til å glede meg til å feire meg selv.

Fredagen opprant. Lokalene var ferdig pyntet. Maten og kakene under kontroll. Jeg skulle bare hente kjolen min før butikken stengte. Men noe var galt.

Svogeren min ringte og var bekymret for at han ikke fikk tak i min svigermor på telefonen. Vi visste hun skulle være hjemme, for hun var ikke helt i form. 

Jeg var lei meg fordi hun sa på torsdagen at hun ikke trodde hun orket å delta i selskapet mitt, og jeg ønsket virkelig å ha henne der. Hun har slitt med store sosiale settinger. Litt sosial angst rett og slett. 

Men disse ukene opp mot dagen, hadde hun sagt til meg flere ganger hvor mye hun gledet seg. Hun hadde kjøpt seg to nye kjoler, for hun visste ikke hvilken hun helst ville ha. Hun skulle til frisøren for å fjonge seg litt opp. Hun ville være der på min store dag, på tross av over 60 gjester... 

Da hun ikke svarte da min mann Bjørn forsøkte å ringe, besluttet vi at han skulle dra opp og sjekke om alt var i orden med min svigermor Olaug. Mens jeg tok med meg ungene og skulle hente kjolen min...

Idet jeg skulle betale for omsyingen av kjolen, fikk jeg en telefon i fra Bjørn. "Hun er ikke mere... Mamma er død..." sa en fordreid og rar stemme. Vesken min gikk rett i gulvet. Og det var rett før jeg fulgte etter.

Min verste frykt var bekreftet. Jeg kunne ikke tro det... 

Bjørn hadde ringt på hos naboen og klatret over balkongen til svigermors stue. Hun pleide ikke låse døren til balkongen, men han trengte ikke engang å åpne døren for å se at hun lå på gulvet.

Olaug slet med helsen de siste årene. Hun var litt inn og ut av sykehus, men hadde overvunnet det meste. Legen hadde sagt at hun hadde ett hjerte sterkt som en hest, men vi visste at hun måtte ta tak i noen essensielle problemer.

Det virket imidlertid som om vi var på rett spor. Vi var alle fyllt av håp. Vi hadde god kontakt, og vi gledet oss over å drømme om felles ferieturer og opplevelser som vi ville ha sammen.

For to uker siden dro Bjørn og mammaen hans på "jodletur" til Oslo og harryhandel i Sverige. De handlet til bursdagen min, overnattet på hotell i Drammen og storkoste seg. Hver gang jeg prøvde å ringe dem hørtes de ut som to fjollete fjortiser som hadde stjålet både bil og bensin. Jeg elsket livsgleden og latteren jeg hørte, mens jeg prøvde å leke seriøs og kjefte på dem...

Så da alt virket på rett vei. Når gleden, håpet og kjærligheten rådet... Var det med ett slutt. Vår kjære Olaug var død, 64 år gammel...

Jeg var knust. I villrede... Hvordan kunne dette skje? Og den praktiske tanken på hva gjør jeg med bursdagen min dukket selvfølgelig opp. Skal jeg avlyse? Hva gjør jeg med maten? Pynten?

Tårene ville ingen ende ta, men en sterk følelse tok plass i meg. Svigermor elsket å samle familie og venner. Hun hadde blitt skikkelig sint på meg om jeg hadde avlyst bursdagen min for å heller sitte alene, men jeg trengte hennes tre sønners bekreftelse på at de syns det samme. At de ikke syns det var respektløst å feire en bursdag under omstendighetene...

Vi var alle enige om at hun ikke ville vi skulle sitte hver for oss og sture. Bursdagen ble avholdt som planlagt, med den forskjell at svigermor var tilstede i form av ett par bilder som vi tente lys foran.

Det ble en fantastisk bursdag. Å være omgitt av familie og nære venner var det beste vi kunne gjort, men det hadde vært løgn å si at det ikke var en glede med en bismak. Det føltes som om Olaug var der, men tårene var aldri langt unna...

Derfor har denne uken fløyet i oppgaver forbundet med å begrave en mamma, svigermor, farmor, søster og tante... Og imorgen blir det begravelse. Eller heter det bisettelse når de skal kremeres?

Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å sove i kveld. Jeg savner svigermor. Jeg likte henne. Jeg var glad i henne. Det har ikke alltid vært lett å omgås, på grunn av ytre omstendigheter som feks skillsmisse mellom svigermor og svigerfar. Men de siste årene viste hun oss virkelig hvem hun var. Ett fyrverkeri av ei steinsprø og morsom, megasta dame med bein i nesen. 

Hun hadde galgenhumor, omsorg og ett usedvanlig positivt vesen. Når hun lå langtidsinnlagt på sykehus, pleide pleierene gjemme seg på hennes enerom når de trengte pause... Det sier mye om henne...

Det gjør vondt, og det gjør godt. Alt på en gang. Jeg er glad vi hadde det bra sammen, men det er vondt at det er slutt. Jeg vil ha mer! Mer tid... mer kjærlighet... Jeg veksler mellom å være knust, og overveldet av kjærlighet og gode minner...

Kjære Olaug... Siste gang jeg så deg sa jeg at jeg var glad i deg. Jeg klemte deg. Jeg gledet meg til å se deg igjen. Gledet meg til å gjennomføre planene vi la. Du forsvant for tidlig, men jeg er glad du ikke led. Du slapp mere smerter, sykehus og mest av alt slapp du å visne hen på ett sykehjem. Det var slutt idet du reiste deg for å overraske meg med kaker til bursdagen min.... Du led ikke, og vi møtes i himmelen...

Jeg angrer intet, men vit at jeg ville heller hatt deg fortsatt, fremfor alle dine jordiske verdier. Du var unik!

Hvil i fred Olaug Kvilhaug, født Anfinsen i Sandnes i 1952.

Masse gla i deg! <3

Må jeg slutte som PT på Elixia?

I dag satt jeg i resepsjonsområdet på Elixia Hana, etter den første treningsøkten på en uke på grunn av at jeg var sjuk hele forrige uke. Det føltes godt å få brukt kroppen igjen, og selv om det var tungt så var jeg glad for at jeg endelig kom meg igang igjen. 

Mens jeg satt der og ventet på mine egne PT-kunder som skulle komme etterhvert, suste det mange tanker rundt i hodet mitt. Jeg har hatt mye å tenke på den siste måneden, og det har ikke vært så lett å finne det rette svaret. Jeg skal fortelle mer om hvorfor senere.

Jeg legger merke til en dame som tydeligvis har vært på trening selv. Hun titter på meg, og jeg smiler tilbake og sier "hei", i forventing av vi bare er høflige med hverandre og fortsetter videre til hvert vårt...

Men denne damen hadde noe på hjertet, og kommer forsiktig bort mens hun forteller at selv om hun ikke kjenner meg, så har hun fulgt med meg nede på Elixia. Hun leste innimellom her på Blygebloggen, og ville bare si at hun syns det var så flott det jeg hadde gjort!

Det var som om hun kom på bestilling. Hun kunne ikke ane noe om tankene som har rast rundt i mitt hode den siste måneden. Men idet hun pratet med meg, var det som en liten stemme hvisket i hjertet mitt: "Du er på rett sted Renate, ikke glem det!"

Jeg har nemlig vært temmelig usikker på om jeg skulle fortsette som PT på Elixia Hana den siste måneden. Ikke fordi jeg er lei av jobben, men fordi kjeden er stor og må følge instrukser og pålegg fra ledere lengre oppe i systemet.

I kontakten min står det oppgitt ett visst antall PT-timer som jeg har forpliktet meg til å levere i måneden. Men selv om jeg planla opprinnelig å jobbe fulltid som Personlig Trener, så ville livet det litt anderledes. Jeg klarer ikke å levere så mange timer samtidig som jeg skal være daglig leder i RMB Malerservice, og har det siste halvåret fått en liten uskreven "dispensasjon" fra kravet om å jobbe fulltid.

Nå har imidlertid Sats Elixia sentralt gått ut og sagt at de ønsker å skjerpe kravene. De vil bare ha fulltids PT-er, så en oppryddning er nødvendig. Vi ble informert om dette på ett felles møte på vårt senter, og jeg kjente at hjertet sank inni meg idet jeg visste at jeg ikke har mulighet til å levere det de ønsker fra meg...

Så kom tankene. Er dette alt? Er jeg ferdig som PT? Hva gjør jeg nå? Hvorfor er jeg ikke god nok med det jeg klarer å levere?

Jeg er ikke villig til å ofre malerfirmaet mitt for jobben på Elixia. Men uten Elixia er jeg redd for å drukne i kontorarbeid, administrative beslutninger og alvor. Jeg trenger begge deler for å gjøre begge deler best. For å ha balanse...

Men jeg skjønner hvorfor Elixia vil rydde opp. Det hadde vært lettere å takle hvis jeg ikke forstod. Hvis jeg kunne blitt sur eller syns de var urimelige. Men med bakgrunn som arbeidsgiver selv, så forstår jeg det så inderlig godt...

Etter to uker med grubling, fikk jeg ett eget møte med mine senterledere om saken. De ville vite hva jeg tenkte og ønsket. Jeg sa jeg klarer ikke levere timene dere ønsker, men jeg ønsker jo å få bli. 

De skulle dermed undersøke om det var mulig at jeg kunne få bli på tross av "reglene". Og jeg gikk ut av møtet med en kjip følelse av å måtte be om en spesialbehandling som jeg ikke nødvendigvis kunne forvente.

Kort oppsummert så gikk det enda noen uker uten avklaring, og jeg gikk utifra at det ikke var noen muligheter videre. Jeg satte meg da ned og skrev en mail der jeg forklarte at jeg ønsket å sluttføre de kundene jeg hadde, men jeg hadde forståelse for at jeg etter det var ute av Elixia systemet...

Den mailen var tung å skrive, men jeg kjente at jeg ikke hadde lyst å gi opp treningsbransjen. Så derfor var jeg innom mange alternativ videre. Skal jeg starte opp eget treningssenter? Finne en annen kjede og jobbe der? Finne ett uavhengig senter? Alene eller med andre? 

Valgene var mange, men jeg prøvde å finne en plan eller ett slags mål å sikte meg mot.

Dagen etter mailen min var sendt, kom kontrabeskjeden jeg ikke trodde ville komme. Min stakkars sjef på ferie i Florida, sendte meg meldinger om at hun ville ha ett møte med meg. De hadde en plan! De kunne få til en avtale, og de ville ikke miste meg!

Så i dag satt jeg og tenkte dere nede på Elixia Hana. Er jeg ferdig her? Klarer jeg virkelig å holde fokuset oppe uten denne jobben? Kan vi finne en løsning?

Jeg er redd for å slutte å jobbe som PT, og bare jobbe med administrativt/kontor... Hvor lenge går det før jeg blir så travel at jeg skipper egentreninger? Plutselig har jeg ikke trent en hel uke. Så blir det to... En måned... Så får jeg så mye vondt at jeg går til legen og ber om mer smertestillende. Så trenger jeg sovepille igjen fordi ansvaret med eget firma holder meg våken om natta og jeg klarer ikke slappe av?


Så legger jeg på meg igjen. Blir inaktiv fordi jeg har så mye vondt. Så mister jeg førerkortet fordi jeg trenger for mye medisiner igjen. Så går eget firma i dass fordi jeg er for sjuk til å drive det...

Snakk om å male fanden på veggen, men faktum er at uten trening og rett fokus i livet, så er det dithen livet mitt kommer til å føre meg. Og det i ekspressfart! 

Men det er litt fristende å slutte som PT. Jeg har hatt ett tøft halvår, innkjøringsfasen som daglig leder i eget firma har sammen med PT-jobben gitt meg i snitt 12 timers dager på jobb. Den verste overgangsperioden er nå over, men jeg er sliten. Dritsliten... Gleder meg til ferie. Har lyst til å tilbringe ettermiddager og kvelder på sofaen eller terrassen og slappe av med gode venner og familie. Jeg vil ha tid til meg selv igjen...

Idet denne damen kom bort i dag, og gjorde meg oppmerksom på hvilken jobb jeg faktisk har utrettet, så kjente jeg at enhver tvil om hvor jeg ønsker å være ble blåst bort. Det kan godt være jeg ikke kommer til  jobbe på Elixia hele livet, men jeg kjenner i hjertet mitt at jeg er ihvertfall langt i fra ferdig der enda!

Så jeg ønsker å rette en stor takk til deg som turde si det du sa til meg i dag... Du minnet meg på hvem jeg er og hvorfor jeg er der jeg er. Du minnet meg på hvor jeg må holde fokus for å fortsette å være den beste utgaven jeg kan være av meg selv...

Denne måneden når jeg har lurt på hva jeg skal gjøre videre, har jeg kjent på behovet for å få jobbe enda mere med å hjelpe mennesker til å få ett bedre liv ved hjelp av trening. Ikke bare dem som sliter med overvekt eller fysiske problemer, men også dem som har en psykisk baggasje som tunger dem ned. 

Jeg tror tiden er inne til å tenke utenfor boksen, og jeg skal bruke sommerferien godt på å slappe av og bygge meg opp igjen. Så skal jeg finne ut hvordan jeg kan få lov til å bygge opp mennesker både fysisk og psykisk igjennom mine to fantastiske jobber!