Jeg klarer ikke la være. Følelsene overvelder meg. Jeg må få det ut. Jeg må dele...
Forrige lørdag hadde jeg invitert over 60 mennesker som bestod av nærmeste familie og venner i fra kirken jeg har vokst opp i, til å være med å feire min nært forestående 40 års dag.
I utgangspunktet inviterte jeg så mange fordi jeg har bursdag midt i fellesferien, så de fleste pleier å være bortreiste på dagen min. Men denne gang kunne og ville alle komme, det lå an til å bli den største feiringen jeg har hatt noensinne. Tilogmed flere gjester enn i bryllupet mitt skulle komme.
Jeg gledet meg enormt! Og gruet meg enda litt mere. Jeg hadde mange ganger lyst til å avlyse hele greia. Det er liksom lettere å arrangere selskap for alle andre enn meg selv. Det føltes litt teit å gjøre så mye utav det. Men så tenkte jeg at jeg har "gjemt" meg i alle år, og ved fyllte 40 skulle det være slutt. Jeg er jammen verd en feiring!
Siste uken innså jeg at jeg hadde ordnet lokale, mat, pynt og alt som trengtes. Men jeg hadde ikke tillat meg selv å tenke på min egen rolle oppi det hele. Jeg hadde ikke engang tenkt på hva jeg skulle ha på meg.
Fem dager før dagen, ramlet jeg innom Miranda Salongen ved siden av Kvadrat. Tvang meg selv opp fra sofaen og hoppet i bilen i bare joggetøy, og fant en fantastisk lilla fotsid selskapskjole som jeg datt pladask for. På toppen av det hele heiv butikken seg rundt og skulle klare å sy den inn i livet så den ble klar til lørdagen.
Jeg begynte å glede meg. Bestemte meg for at jeg har lov til å glede meg til å feire meg selv.
Fredagen opprant. Lokalene var ferdig pyntet. Maten og kakene under kontroll. Jeg skulle bare hente kjolen min før butikken stengte. Men noe var galt.
Svogeren min ringte og var bekymret for at han ikke fikk tak i min svigermor på telefonen. Vi visste hun skulle være hjemme, for hun var ikke helt i form.
Jeg var lei meg fordi hun sa på torsdagen at hun ikke trodde hun orket å delta i selskapet mitt, og jeg ønsket virkelig å ha henne der. Hun har slitt med store sosiale settinger. Litt sosial angst rett og slett.
Men disse ukene opp mot dagen, hadde hun sagt til meg flere ganger hvor mye hun gledet seg. Hun hadde kjøpt seg to nye kjoler, for hun visste ikke hvilken hun helst ville ha. Hun skulle til frisøren for å fjonge seg litt opp. Hun ville være der på min store dag, på tross av over 60 gjester...
Da hun ikke svarte da min mann Bjørn forsøkte å ringe, besluttet vi at han skulle dra opp og sjekke om alt var i orden med min svigermor Olaug. Mens jeg tok med meg ungene og skulle hente kjolen min...
Idet jeg skulle betale for omsyingen av kjolen, fikk jeg en telefon i fra Bjørn. "Hun er ikke mere... Mamma er død..." sa en fordreid og rar stemme. Vesken min gikk rett i gulvet. Og det var rett før jeg fulgte etter.
Min verste frykt var bekreftet. Jeg kunne ikke tro det...
Bjørn hadde ringt på hos naboen og klatret over balkongen til svigermors stue. Hun pleide ikke låse døren til balkongen, men han trengte ikke engang å åpne døren for å se at hun lå på gulvet.
Olaug slet med helsen de siste årene. Hun var litt inn og ut av sykehus, men hadde overvunnet det meste. Legen hadde sagt at hun hadde ett hjerte sterkt som en hest, men vi visste at hun måtte ta tak i noen essensielle problemer.
Det virket imidlertid som om vi var på rett spor. Vi var alle fyllt av håp. Vi hadde god kontakt, og vi gledet oss over å drømme om felles ferieturer og opplevelser som vi ville ha sammen.
For to uker siden dro Bjørn og mammaen hans på "jodletur" til Oslo og harryhandel i Sverige. De handlet til bursdagen min, overnattet på hotell i Drammen og storkoste seg. Hver gang jeg prøvde å ringe dem hørtes de ut som to fjollete fjortiser som hadde stjålet både bil og bensin. Jeg elsket livsgleden og latteren jeg hørte, mens jeg prøvde å leke seriøs og kjefte på dem...
Så da alt virket på rett vei. Når gleden, håpet og kjærligheten rådet... Var det med ett slutt. Vår kjære Olaug var død, 64 år gammel...
Jeg var knust. I villrede... Hvordan kunne dette skje? Og den praktiske tanken på hva gjør jeg med bursdagen min dukket selvfølgelig opp. Skal jeg avlyse? Hva gjør jeg med maten? Pynten?
Tårene ville ingen ende ta, men en sterk følelse tok plass i meg. Svigermor elsket å samle familie og venner. Hun hadde blitt skikkelig sint på meg om jeg hadde avlyst bursdagen min for å heller sitte alene, men jeg trengte hennes tre sønners bekreftelse på at de syns det samme. At de ikke syns det var respektløst å feire en bursdag under omstendighetene...
Vi var alle enige om at hun ikke ville vi skulle sitte hver for oss og sture. Bursdagen ble avholdt som planlagt, med den forskjell at svigermor var tilstede i form av ett par bilder som vi tente lys foran.
Det ble en fantastisk bursdag. Å være omgitt av familie og nære venner var det beste vi kunne gjort, men det hadde vært løgn å si at det ikke var en glede med en bismak. Det føltes som om Olaug var der, men tårene var aldri langt unna...
Derfor har denne uken fløyet i oppgaver forbundet med å begrave en mamma, svigermor, farmor, søster og tante... Og imorgen blir det begravelse. Eller heter det bisettelse når de skal kremeres?
Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å sove i kveld. Jeg savner svigermor. Jeg likte henne. Jeg var glad i henne. Det har ikke alltid vært lett å omgås, på grunn av ytre omstendigheter som feks skillsmisse mellom svigermor og svigerfar. Men de siste årene viste hun oss virkelig hvem hun var. Ett fyrverkeri av ei steinsprø og morsom, megasta dame med bein i nesen.
Hun hadde galgenhumor, omsorg og ett usedvanlig positivt vesen. Når hun lå langtidsinnlagt på sykehus, pleide pleierene gjemme seg på hennes enerom når de trengte pause... Det sier mye om henne...
Det gjør vondt, og det gjør godt. Alt på en gang. Jeg er glad vi hadde det bra sammen, men det er vondt at det er slutt. Jeg vil ha mer! Mer tid... mer kjærlighet... Jeg veksler mellom å være knust, og overveldet av kjærlighet og gode minner...
Kjære Olaug... Siste gang jeg så deg sa jeg at jeg var glad i deg. Jeg klemte deg. Jeg gledet meg til å se deg igjen. Gledet meg til å gjennomføre planene vi la. Du forsvant for tidlig, men jeg er glad du ikke led. Du slapp mere smerter, sykehus og mest av alt slapp du å visne hen på ett sykehjem. Det var slutt idet du reiste deg for å overraske meg med kaker til bursdagen min.... Du led ikke, og vi møtes i himmelen...
Jeg angrer intet, men vit at jeg ville heller hatt deg fortsatt, fremfor alle dine jordiske verdier. Du var unik!
Hvil i fred Olaug Kvilhaug, født Anfinsen i Sandnes i 1952.
Masse gla i deg! <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar