Tannlegeskrekk, implantat, vektløfting og andre rare griller...

I kveld sitter jeg her og føler meg temmelig utslitt. Jeg er trøtt, litt hoven og har vondt i både hode og kjeve. 

Men mest av alt så er jeg faktisk stolt av meg selv!

Jeg har faktisk veldig fine tenner, om jeg får si det selv uten å skryte. Okay, det var skryt, men jeg har det! Uannsett hvor feit jeg har vært, sjuk eller misfornøyd med meg selv, så har jeg alltid hatt fine tenner!

Men en ting har ødelagt min perlerad i 20 år... Jeg har manglet en tann store deler av denne tiden.

Etter en teit tannlege, som burde vært omskolert, gjorde en elendig jobb med mitt første hull i tennene, har den omtalte tannen vært ett problem. 

Tannlegen traff jeg forresten på da jeg var i militæret som 18 åring, og mange ganger har jeg lurt på om han jobbet der i mangel av bedre tilbud... 

I årene etterpå prøvde jeg å få fikset tannen og fikk en såkalt "krone". Men den løsnet ørten ganger og tilslutt måtte de trekke hele tannroten, og dermed festet til krona.

Tannlegene ville ikke gi meg noen "bro", fordi tennene på siden av var så sinnsykt fine (okay, mine ord...) at de ville ikke ødelegge dem. Dermed måtte jeg ha implantat. 

Tannimplantat er rett og slett en skrue som skal gro fast i kjeven, istedenfor tannroten, så kan den nye tanna festes i den. 

Jeg syns det hørtes helt jækligt ut å skrue skruer opp i ansiktet mitt, så de siste 10 årene har jeg gått rundt uten tann.

Nevnte jeg at jeg har tannlegeskrekk?

Men de siste årene har jeg facet den ene utfordringen etter den andre, og utviklet meg enormt. 

Her om dagen satt jeg og pratet litt med Nina, min herlige sjef på Elixia Sandnes, og fortalte at jeg kom rett i fra ett frokostmøte med sponsorene til Sandnes Ulf, og at jeg måtte presentere meg for alle de fremmøte, da jeg er valgt inn i ett nytt sponsorutvalg for nettopp Sandnes Ulf.

Nina titter på meg og sier: "Du er jo helt fryktløs!"

Og jeg kjenner inni meg, at det er fantastisk å kunne si at jeg faktisk ikke sliter med å snakke forran en forsamling lengre. 

Men hadde Nina kjent meg for 2-3 år siden, hadde hun neppe sagt det samme. Og det sa jeg til henne, idet jeg prøvde å forklare at det dreier seg om å ta tak i seg selv, ta imot de muligheter som kommer, utvikle seg og skape sin egen fremtid.

Derfor løper jeg rundt med notisboken min, hvor det står så treffende skrevet på fremsiden:

"Always do what you are afraid to do!"

Det er ikke dermed sagt at vi skal oppføre oss som idioter og kaste alle hemninger. Men vi har jo alle ting i livet vårt, utfordringer vi møter, som vi skygger unna fordi vi ikke tørr. Fordi vi er redde.

Jeg har kastet bort nok av livet mitt på å være redd!

Jeg har slåss kroppen min tilbake, helsa, psyken, alt er snudd til det bedre...

Tiden var inne til å få den fordømte tanna på plass! 

Jeg vil ha min perfekte perlerad... Såpass forfengelig har jeg lov å være, og enda litt til.

I dag var det dommedag. Jeg kjørte til tannlegen i dag morges, og kom frem i tide. Jeg gruet meg ikke i bilen i det hele tatt, for i mitt hode valgte jeg å fornekte at de faktisk skulle gjøre noe i dag.

"De skal nok bare vurdere hvordan de skal gripe saken fatt." Tenkte jeg...

Da jeg hadde parkert og gikk inn til resepsjonen, måtte jeg umiddelbart på do. Nervøs? Neiiiiiida.... Heeeeelt tilfeldig...

Idet jeg stakk hodet ut igjen, stod en dame og ventet, og spurte om jeg var meg.

Ett lite øyeblikk var jeg fristet til å si "Nei!"

Men jeg summet meg og fulgte etter inn på rett rom. "Du vet hvorfor du er her?" Sier damen... Og jeg må flire litt, når jeg lurer på hva de har skrevet i journalen min siden de tydeligvis visste at her var en "Runaway Bride" på besøk...

Deretter gikk det slag i slag. Jeg ble bedøvd, vaska med sprit og pakka inn i sterile lakner osv... Inni meg tenkte jeg at min kollega Ben sa her om dagen, at når man gruer seg til noe burde man finne sitt "Happy place". Det vil si å se for seg en sted der livet er godt, og som eksempel kom han med en sydhavsøy, med krystallklart vann, en veltrent beach-boy eller fem og drinker med fargerike parasoller oppi.

Så det prøvde jeg å se for meg, for å slappe av, og få hendene til å slutte å skjelve.

Men jeg fant fort ut at jeg klarte ikke å holde tankene mine der. Sydhavsøyen smuldret opp inni hodet mitt, og alt jeg klarte visualisere var digre driller, gips skruer og heffalumper.

Da lå jeg i høyspenn, tror ikke føttene mine var nedi stolen i det hele tatt. Før jeg fant mitt "Happy place"...

Og nå må jeg le av meg selv, for jeg er visst blitt litt sær. 

Tørr du gjette hvor mitt "Happy place" var? Du klarer det aldri! I såfall kjenner du meg så godt at jeg vet ikke om jeg vil være venner med deg lengre... hihi

Jeg endte nemlig opp med å visualisere olympiske løft.

"Hvis jeg skal ta en god snatch, må jeg sørge for å ha vekta på hælene, god vridning i albuene, eksplosivt, opp på tærne, shrugg med skuldrene, tett inntil kroppen, nesten så jeg stanger i puppene. Lås ut i topp, demonstrer kontroll, hodet igjennom... Ett lite skritt tilbake, slipp vekta, digger når den dabber... og det bråker.... Og repeter.. igjen-og igjen- og igjen..."

Deretter kunne jeg konstantere at dette var ingenting vondt. Jeg fikk med meg en hel bærepose med "husk-å-gjøre-skriv" og desinifiserende skyllevann. Ny time til røntgen om 4 uker for å sjekke hvor fort det gror, og marsj ut i bilen.

Jeg klarte det!!!! Jeg gjennomførte det jeg har vært redd for i nesten 20 år!!!

Så kjørte jeg hjem, med trenings og høy puls forbud. Ikke spis, ikke ditt ikke datt... Drit i! Jeg er ferdig!!! Nå trenger jeg bare vente noen uker, så er pyntetanna skrudd på plass i implantatet og jeg er ikke lengre tannløs!!! 

Jeg skal heller tåle litt ubehag, nå som bedøvelsen er ute, for jeg er ikke redd for noe... 

Jeg er nemlig fryktløs.

En hver manns drøm på Valentinesday: Barcelona, Ferrari og Lamborghini...

Når jeg skriver dette sitter jeg på ett fly ett eller annet sted over tyskland, på vei hjem fra en fantastisk langhelg i Barcelona, sammen med min beste venn, kjæreste og ektemann Bjørn...



Vi valgte ikke å dra til Barcelona sammen fordi det var Valentines Day, men det var jo en bonus å få med seg en kjærestetur uten unger og bikkje, i den anledning.

Hovedårsaken til at vi reiste var Bjørns 40 års dag før jul. Han fikk nemlig ett gavekort fra meg, på en dag med bilkjøring på Formel1 banen Circuit de Barcelona Cantalunya, som ligger som du sikkert gjettet: utforbi Barcelona.

I løpet av tre timer fikk Bjørn oppfyllt sin guttedrøm, og suste rundt banen i den ene superbilen etter den andre. Han fikk prøvekjøre Ferrari 458 Italia, Lamborghini Gallardo og en snerten liten Porche Boxter.

Jeg fikk gleden av å få en omvisning rundt banen, i en småkul Hummer H2, men dama som kjørte burde sluppet meg til rattet, for det gikk i 20 km/t....



Så høydepunktet for meg, var definetivt å se min herlige, barnslige Bjørn, som nærmest svevde rundt på banen, enten han var inni bilene eller utafor. Vi traff også ett annet norsk par som var nede i samme ærend, nemlig hans 40 års dag. Og jeg som trodde jeg var original med min gave...

Bilpakken bestillte jeg igjennom ett norsk selskap som heter "Vrooom", og de kan jeg definetivt anbefale! Alt var godt organisert, informasjonen stemte og forventningene ble oppfyllt!



Hotell og fly bestillte vi selv hos Norwegian, og det beste med dem er wi-fi i lufta, for det er temmelig kjedelig å fly... Akkuratt nå skriker en unge på raden bak, og jeg syns synd på den stakkars moren som ser temmelig stressa ut. En fyr har tydeligvis for lange bein, så han sitter og dunker meg i ryggen, mens nabomannen hans hoster og trekker snott så jeg skulle ønske han hadde hatt en nesespray...

Men sånn er det å reise. Det er bare å gjøre det beste utav det, fordi selve oppholdet er verd det. Og oppholdet vårt har virkelig vært verd det!

Vi har frest rundt i flere timer per dag, i vår lille snertne, flunk nye Fiat500 leiebil. For en gangs skyld hadde vi flaks, og fikk en bil som var kjørt 160km til den nette sum av 110,- NOK for fire dager... Jeg hadde jo venta noe ala "rent a vreck" for den prisen!


Jeg fikk også omsider besøkt en ekte "Hard Rock Cafe"! Jeg har vært i mange byer hvor de er, men det har aldri passet å gå dit, så nå var jeg virkelig nyskjerrig. Og det var topp! Kjapp service, kjempegod mat, deilig høyt støynivå og selvfølgelig en t-skjorte eller to som suvenir...

Vi var også innom Barcelonas Aquarium, som var veldig bra. Vi kastet bort litt tid på tre runder igjennom glasstunnelen med haier, for å få en passende "selfie" med Jaws i bakgrunnen, og hadde det vannvittig morsomt mens vi forsøkte å treffe blinkskuddet...

Tilslutt legger jeg ved ett aldri så lite bildegalleri. Det var vanskelig å velge hvilke bilder jeg skulle ta med, for med alt vi har opplevd og alle de flotte bilene mangla det ikke på blinkskudd...

Har du lurt på om det er verd å kjøpe en kjøre-pakke til deg selv eller noen som er bilinterresert?

Da kan jeg bare si: Det er en opplevelse for livet, ikke nøl!
LØP OG KJØP!!!

En Hummer H2 til omvisning på banen

Lamborghini Gallardo

En lykkelig sjåfør etter 4 runder med 260 km/t på langstrekket!!!

Porsche stæsja bane-bil funka det og

Kjeramiske bremser... visstnok... :P

Nice ass....

Nice ass 2...

Bjørn og instruktøren ble gode buddies, og sjelden hadde instruktøren kost seg så mye på jobb som da han tok rundene med den fartsgærne gubben min!!!

En liten søt hest...

Det må ha vært 20 Ferrarier på banen denne dagen!

En Lamborghini Aventador gjorde en to runders gjesteopptreden, med sinnsyke motorbrøl og siklende mannfolk langs sidelinja...

Her er Ferrarien Bjørn fikk kjøre

Nok en Lambo, gult er jammen kult!!!

Porsche Boxter bla bla bla edition... Med mye fin tape på.

"Vings of life..."

<3 Lambo!!! <3

I dag er jeg lei meg!!!

Dette har vært en kontrastfyllt og rar dag. Stemmningen på jobb har ikke vært som normalt i det hele tatt. Og det hele er David Chitty´s feil...

Spiderman på tur med Habibis

Den dumme, teite kenguru-koala-aussien har reist ifra oss!!!

Men når det er sagt... det var vel ikke helt hans eget valg. David har jobbet som PT på Elixia Sandnes i ett snaut år, og han har blitt en god venn av både meg og flere andre. 

Dessverre er det sånn at siden han ble født på feil side av jordkloden, så er det ikke vi som bestemmer hvor han skal oppholde seg. Vi har ett "dustekontor" som heter UDI, og der har de det tydeligvis travelt med å forsvare at de ikke tenker å sende Mullah Krekar ut av landet. Og da hadde de ikke tid til å engang svare David på om han kunne få lov til å jobbe hos oss ett år til.

Med ett velkjent glimt i øyet

Så rant tiden ut. David kunne ikke vente på svar lengre, og måtte vende nesen "Downunder". Tilbake til digre edderkopper, haier, koalaer og andre rare dyr...

Jeg liker ikke avskjeder. Ihvertfall ikke med folk jeg er blitt glad i. Men jeg klarte å la være å gråte, når det var andre tilstede...

Vi feiret Australia Day for ett par uker siden

David er en morsom, rolig, smilende, omsorgsfull, ordentlig og likandes kar og kollega. Fy skam alle dumme norske ledige kvinnfolk som kunne hatt vett til å snappe ham opp, slik at han fortsatt kunne vært kollegaen vår!

Jeg har flere kjekke kollegaer tilbake, men de tre musketerer er blitt til to... 

Vi har fordelt Davids PT-kunder oss imellom, men aldri har jeg vært så lite entusiastisk for å få en ny kunde... Jeg skal gjøre mitt beste for at de skal bli fornøyde, nå sine mål og føle seg ivaretatt. 

Men de skulle vært David sine... 

David var en mann full av humor, og hadde alltid ett glimt i øyet. Hvis noen av dere var tilstede den gang Spiderman dukka opp inne på Elixia i Sandnes, så kan jeg herved røpe at det var Davids alter ego, som utløste mang en herlig latter.

Jeg kommer til å savne deg David! Lær deg norsk, mas på UDI, og kom deg tilbake hit fortere enn svint!!!

Vær så snill?!?!?!?

Fra vektnedgang, vonde rygger og dårlig kondis, til knebøy og olympiske løft...

En travel og innholdsrik uke er over. Det vil si, det er helg og fri for min del, selv om Elixia har åpent hus i morgen. Og jeg kan med god samvittighet konsentrere meg om familie og venner for ett par dager.

Det har vært lange dager denne uken, både på jobb og med diverse verv. Jeg har blandt annet vært i Haugesund, hvor jeg var invitert til ADHD Norge Haugalandets årsmøte, for å holde foredrag om nettopp ADHD.

Det var en flott gjeng mennesker jeg møtte der, og foredraget mitt gikk veldig bra, selv om jeg nesten var mer nervøs for å prate for noen titalls personer der, enn jeg var for ett år siden da jeg hadde tale for 2000 mennesker i Stavanger Forum. Det blir noe mer personlig når du kan telle antall mennesker, og er nært nok på til at du virkelig kan lese reaksjonene på det du sier.

Men det gikk likevel utrolig bra. Jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt, og mere til. Og nervøsiteten forsvannt så fort jeg ble varm i trøya.

Resten av uken har stort sett forsvunnet i en fei, og jeg sitter igjen med en god følelse inni meg. Det er deilig å ha helg og fri, men enda deiligere å vite at jeg har en jobb jeg gleder meg til å gå tilbake til på mandag!

Det har nemlig ikke alltid vært sånn. Jeg har hatt jobber hvor jeg begynte å gråte på fredags kveld, fordi jeg gruet meg til mandagen. Derfor setter jeg ekstra stor pris på å ha funnet min hylle i arbeidslivet. Det er som om alt jeg har opplevd i livet mitt, har vært med på å forberede meg til jobben jeg har nå: som Personlig Trener!

Noe av det kjekkeste denne uken, er at jeg i tillegg til eksisterende kunder som har forlenget kontraktene sine med meg, så har jeg fått 3 splitter nye kunder! Og jeg er ekstra opprømt over dette, fordi de alle tre er så vidt forskjellige som det går an bli!

Den ene har litt treningsbakgrunn, men trenger å lære litt flere øvelser og komme inni en god rutine. Den andre er sterkere enn gjennomsnittet og tøff som bare det, og ønsker å bli pushet skikkelig med knallhard dispiplin. Mens den siste er godt trent, god inni treningsrutiner, men ønsker å lære olympiske løft!!!

Og der smelta jo jeg... Endelig noen som vil lære det jeg syns er kjekkest!!! Fantastisk!!! Jeg gleder meg til å sette i gang, har mast på sjefene mine om mere utstyr, og tror faktisk de har planer om å skaffe det. (Gliser fornøyd med meg selv)

Samtidig er jeg litt nervøs... Kommer jeg til å klare å lære fra meg det jeg kan, innen de mest krevende og avanserte av alle vektløftings øvelser??? Kommer kunden min til å like det like godt som jeg? Får han det til? Har han gutsen som trengs for å øve så nitidig som det kommer til å kreve for at han skal bli god?

Jeg håper det, og gleder meg til å finne utav alt sammen. Det er spennende å ha kunder i alle slags kategorier, med vidt forskjellige mål og behov. Det setter krav til at jeg må være kreativ, konsekvent, fleksibel og møte dem på deres individuelle plan.

For meg som alltid har likt forandring, er dette perfekt! Ingen dager er like, ingen timer er like. Jeg får møte masse herlige mennesker, og kjenner at det gleder meg å bli kjent med deres særegenheter.

Jobben som PT viser seg å medføre ting jeg aldri hadde forutsett. Du blir ikke bare en trener... du blir en venn, fortrolig, heiagjeng, oppdrager, beskytter og mye mye mer... Og det gir så enormt mye tilbake, når jeg har åpnet meg for å bry meg om menneskene jeg møter. 

Så her sitter jeg i senga mi, klar for å treffe hodeputen min... Kroppen er sliten etter å endelig ha kommet skikkelig igang med egentrening igjen, og hodet føles ullent etter alle inntrykk og opplevelser i løpet av uken. 

Herlig med helg, men jeg gleder meg allerede til mandag også... 

Jeg er heldig.