I kveld sitter jeg her og føler meg temmelig utslitt. Jeg er trøtt, litt hoven og har vondt i både hode og kjeve.
Men mest av alt så er jeg faktisk stolt av meg selv!
Jeg har faktisk veldig fine tenner, om jeg får si det selv uten å skryte. Okay, det var skryt, men jeg har det! Uannsett hvor feit jeg har vært, sjuk eller misfornøyd med meg selv, så har jeg alltid hatt fine tenner!
Men en ting har ødelagt min perlerad i 20 år... Jeg har manglet en tann store deler av denne tiden.
Etter en teit tannlege, som burde vært omskolert, gjorde en elendig jobb med mitt første hull i tennene, har den omtalte tannen vært ett problem.
Tannlegen traff jeg forresten på da jeg var i militæret som 18 åring, og mange ganger har jeg lurt på om han jobbet der i mangel av bedre tilbud...
I årene etterpå prøvde jeg å få fikset tannen og fikk en såkalt "krone". Men den løsnet ørten ganger og tilslutt måtte de trekke hele tannroten, og dermed festet til krona.
Tannlegene ville ikke gi meg noen "bro", fordi tennene på siden av var så sinnsykt fine (okay, mine ord...) at de ville ikke ødelegge dem. Dermed måtte jeg ha implantat.
Tannimplantat er rett og slett en skrue som skal gro fast i kjeven, istedenfor tannroten, så kan den nye tanna festes i den.
Jeg syns det hørtes helt jækligt ut å skrue skruer opp i ansiktet mitt, så de siste 10 årene har jeg gått rundt uten tann.
Nevnte jeg at jeg har tannlegeskrekk?
Men de siste årene har jeg facet den ene utfordringen etter den andre, og utviklet meg enormt.
Her om dagen satt jeg og pratet litt med Nina, min herlige sjef på Elixia Sandnes, og fortalte at jeg kom rett i fra ett frokostmøte med sponsorene til Sandnes Ulf, og at jeg måtte presentere meg for alle de fremmøte, da jeg er valgt inn i ett nytt sponsorutvalg for nettopp Sandnes Ulf.
Nina titter på meg og sier: "Du er jo helt fryktløs!"
Og jeg kjenner inni meg, at det er fantastisk å kunne si at jeg faktisk ikke sliter med å snakke forran en forsamling lengre.
Men hadde Nina kjent meg for 2-3 år siden, hadde hun neppe sagt det samme. Og det sa jeg til henne, idet jeg prøvde å forklare at det dreier seg om å ta tak i seg selv, ta imot de muligheter som kommer, utvikle seg og skape sin egen fremtid.
Derfor løper jeg rundt med notisboken min, hvor det står så treffende skrevet på fremsiden:
"Always do what you are afraid to do!"
Det er ikke dermed sagt at vi skal oppføre oss som idioter og kaste alle hemninger. Men vi har jo alle ting i livet vårt, utfordringer vi møter, som vi skygger unna fordi vi ikke tørr. Fordi vi er redde.
Jeg har kastet bort nok av livet mitt på å være redd!
Jeg har slåss kroppen min tilbake, helsa, psyken, alt er snudd til det bedre...
Tiden var inne til å få den fordømte tanna på plass!
Jeg vil ha min perfekte perlerad... Såpass forfengelig har jeg lov å være, og enda litt til.
I dag var det dommedag. Jeg kjørte til tannlegen i dag morges, og kom frem i tide. Jeg gruet meg ikke i bilen i det hele tatt, for i mitt hode valgte jeg å fornekte at de faktisk skulle gjøre noe i dag.
"De skal nok bare vurdere hvordan de skal gripe saken fatt." Tenkte jeg...
Da jeg hadde parkert og gikk inn til resepsjonen, måtte jeg umiddelbart på do. Nervøs? Neiiiiiida.... Heeeeelt tilfeldig...
Idet jeg stakk hodet ut igjen, stod en dame og ventet, og spurte om jeg var meg.
Ett lite øyeblikk var jeg fristet til å si "Nei!"
Men jeg summet meg og fulgte etter inn på rett rom. "Du vet hvorfor du er her?" Sier damen... Og jeg må flire litt, når jeg lurer på hva de har skrevet i journalen min siden de tydeligvis visste at her var en "Runaway Bride" på besøk...
Deretter gikk det slag i slag. Jeg ble bedøvd, vaska med sprit og pakka inn i sterile lakner osv... Inni meg tenkte jeg at min kollega Ben sa her om dagen, at når man gruer seg til noe burde man finne sitt "Happy place". Det vil si å se for seg en sted der livet er godt, og som eksempel kom han med en sydhavsøy, med krystallklart vann, en veltrent beach-boy eller fem og drinker med fargerike parasoller oppi.
Så det prøvde jeg å se for meg, for å slappe av, og få hendene til å slutte å skjelve.
Men jeg fant fort ut at jeg klarte ikke å holde tankene mine der. Sydhavsøyen smuldret opp inni hodet mitt, og alt jeg klarte visualisere var digre driller, gips skruer og heffalumper.
Da lå jeg i høyspenn, tror ikke føttene mine var nedi stolen i det hele tatt. Før jeg fant mitt "Happy place"...
Og nå må jeg le av meg selv, for jeg er visst blitt litt sær.
Tørr du gjette hvor mitt "Happy place" var? Du klarer det aldri! I såfall kjenner du meg så godt at jeg vet ikke om jeg vil være venner med deg lengre... hihi
Jeg endte nemlig opp med å visualisere olympiske løft.
"Hvis jeg skal ta en god snatch, må jeg sørge for å ha vekta på hælene, god vridning i albuene, eksplosivt, opp på tærne, shrugg med skuldrene, tett inntil kroppen, nesten så jeg stanger i puppene. Lås ut i topp, demonstrer kontroll, hodet igjennom... Ett lite skritt tilbake, slipp vekta, digger når den dabber... og det bråker.... Og repeter.. igjen-og igjen- og igjen..."
Deretter kunne jeg konstantere at dette var ingenting vondt. Jeg fikk med meg en hel bærepose med "husk-å-gjøre-skriv" og desinifiserende skyllevann. Ny time til røntgen om 4 uker for å sjekke hvor fort det gror, og marsj ut i bilen.
Jeg klarte det!!!! Jeg gjennomførte det jeg har vært redd for i nesten 20 år!!!
Så kjørte jeg hjem, med trenings og høy puls forbud. Ikke spis, ikke ditt ikke datt... Drit i! Jeg er ferdig!!! Nå trenger jeg bare vente noen uker, så er pyntetanna skrudd på plass i implantatet og jeg er ikke lengre tannløs!!!
Jeg skal heller tåle litt ubehag, nå som bedøvelsen er ute, for jeg er ikke redd for noe...
Jeg er nemlig fryktløs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar