Egentlig var legetimen bestilt for lenge siden, for å sjekke det dumme håndleddet mitt som ikke vil samarbeide skikkelig på trening, men siden jeg tilfeldigvis har ligget temmelig strekk ut med feber og forkjølelse i helga, ble det fokus på det istedenfor.
Da legen min skulle fylle ut sykemeldingen, spurte hun hvordan den skulle settes opp med tanke på at jeg har flere arbeidsforhold. Jeg ble helt forvirret, og innså til min fornøyelse at det er så mange år siden jeg fikk en sykemelding, så jeg husket ikke hvordan det fungerte.
For folk flest er det kanskje ikke noen stor sak, men for en kroniker som meg, er dette faktisk noe å være stolt av! Mot alle odds har jeg klart å finne en arbeidssituasjon som passer så bra til meg og mine utfordringer, at jeg ikke lenger anser meg som hverken "ung ufør" eller kronisk syk. Og da legen min sa at jeg kunne søke NAV, om at min arbeidsgiver kan slippe arbeidsgiverperiode når jeg blir syk, fordi jeg har en kronisk sykdom, så kunne jeg med glede si at det trengte vi ikke.
Sånn som livet mitt har utartet seg, er jeg faktisk mye mindre syk en de fleste rundt meg. Jeg som fikk absolutt alt av influensaer, forkjølelser, omgangssyker osv, får sjelden noe lengre. Og når jeg får noe, pleier det å gå veldig fort over.
Men hvorfor har det blitt sånn?
Muskler og styrke er ferskvare som forsvinner så fort du ikke vedlikeholder det, og på samme måte er det med psyken og motivasjonen. Jeg har bestemt meg for at jeg skal leve livet fullt ut, jeg skal gjøre alt jeg kan for å nå mitt fulle potensiale.
Hver morgen når jeg våkner, skriker kroppen og hodet mitt: "Neiiii! Orker ikke! Vil ikke! Kan ikke!"
Men så våkner den lille gnisten inni meg som sier litt skadefro: "Å joda! Jeg kan! Jeg skal! Jeg vil! Basta!"
For hver dag jeg velger å sloss mot en kropp og psyke som virker som om den er automatisk innstillt på å være negativ, så vinner jeg. Jeg overvinner stadig flere hindre, kjenner at livet er godt.
Var det der det snudde? Den dagen jeg bestemte meg, helt ubevisst, for å sloss for min egen fremtid? For helsen min? For selvtilliten og psyken?
Jeg får nok aldri noe helt klart svar, men det er ingen tvil om at jeg opplever ett helt annet liv, og en helt annen hverdag etter at jeg bestemte meg for at "jeg kan!"
Jeg opplever fortsatt tanker som; "Hvorfor må jeg alltid ha vondt?", "Hvorfor sier jeg så mye teit?", "Hvorfor kan jeg ikke være mer som den eller den personen..."
Men jeg måtte faktisk tenke og lete litt etter disse dumme tankene nå, fordi jeg har flere tanker som går på ting jeg faktisk er god på. Ting jeg mestrer. Og jeg tror faktisk at jeg kan nå akkurat hvilke mål jeg vil, såfremt jeg er villig til å jobbe for det, og fortsette å ha troen på meg selv.
Så kanskje den gamle klisjeen om å stille seg opp foran speilet hver morgen, og fortelle deg selv alt du faktisk klarer og er god på, ikke er så dum likevel? Jeg kan anbefale alle der ute, om å være mye snillere med seg selv. Bestem deg for at du vil ha det bra. At du har evner og er en person som er verd å ta vare på. Så begynner du med å ta vare på deg selv, og vips, så kan du plutselig ta bedre vare på de andre som er rundt deg som en bonus.
Du er du og du duger!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar