Men denne gang er saken pittelitt anderledes...
Jeg skal ikke fortelle om livet mitt, jeg skal få lov til å prøve å inspirere andre med mine fagkunnskaper som PT istedenfor. Og det er vanvittig kult! Det er jo dette jeg brenner for!!!
Men så er det litt skummelt også...
Jeg holder ihvertfall ikke igjen på trening |
Som fagperson ønsker jeg å få frem den rette kunnskapen på den rette måten, og derfor er det ekstra spennende med denne artikkelen. Men det er ikke der den største utfordringen ligger...
Så hva er problemet?
Problemet er så enkelt og typisk, at det egentlig er for teit. Jeg har kommet så langt, jobbet meg fra å være ett vrak til å være en ressurs. Jeg har kvittet meg med ørten kilo, og ett lass med personlig baggasje. Jeg er trygg, stolt, lykkelig, selvsikker, glad og ernergisk.
Likevel er jeg redd for å ta bilder.
Svetten fyker |
Nok en gang må jeg sparke meg selv i baken, nekte å la de negative tankene om meg selv få fotfeste. Jeg visste at det kom til å bli en utfordring å jobbe i en bransje der mye dreier seg om kropp, men samtidig så dreier trening seg om så mye mer enn størrelsen og utseende på kroppen. Det som virkelig er spennende med trening, er alt det har å bety for livskvaliteten på flere områder.
Selvtilliten, mestringsfølelsen, søvnen, fordøyelsen, energien også videre også videre...
Jeg trenger ikke sammenligne meg med andre, men i min bransje er det faktisk vanskelig å la være. Jeg burde kun sammenligne meg med meg selv, fordi vi alle burde ha som mål å bli den beste utgaven av oss selv, og ingen andre!
![]() |
Merket av livet |
Men likevel, har jeg aldri hatt det bedre, vært bedre eller levd bedre enn jeg gjør nå.
Og hvis ikke det er godt nok til å kunne stille opp i ett ukeblad, for å forsøke å motivere andre til å bli sin beste utgave, så er ingenting godt nok...
Så opp med haka, på med tightsen! Her kommer jeg!!!