Vaklende selvtillit, strekkmerker, rynker og teite gamle uvaner...

I forrige uke kom jeg hjem fra jobb til en spennende mail. Jeg ble forespurt om å stille opp i en trenings reportasje, som skal på trykk over nyttår, i ett "glanset magasin". Jeg har vært så heldig å få være med i flere blader før, og har fortalt min historie om hvordan livet mitt har endret seg fra ufør, syk og overvektig, til å komme meg ut i full jobb som Personlig Trener. 

Men denne gang er saken pittelitt anderledes...

Jeg skal ikke fortelle om livet mitt, jeg skal få lov til å prøve å inspirere andre med mine fagkunnskaper som PT istedenfor. Og det er vanvittig kult! Det er jo dette jeg brenner for!!!

Men så er det litt skummelt også...

Jeg holder ihvertfall ikke igjen på trening

Hvorfor er det anderledes å uttale seg som fagperson? Vel, det er flere grunner til det. En av dem er at når jeg forteller om mitt liv, kan ingen kritisere meg eller påstå at jeg sier noe feil. Mitt liv handler om min opplevelse av historien min, og selv om andre har vært involvert i deler av livet mitt, kan heller ikke de protestere på at min oppfatning av livet mitt er riktig for meg.

Som fagperson ønsker jeg å få frem den rette kunnskapen på den rette måten, og derfor er det ekstra spennende med denne artikkelen. Men det er ikke der den største utfordringen ligger...

Så hva er problemet?

Problemet er så enkelt og typisk, at det egentlig er for teit. Jeg har kommet så langt, jobbet meg fra å være ett vrak til å være en ressurs. Jeg har kvittet meg med ørten kilo, og ett lass med personlig baggasje. Jeg er trygg, stolt, lykkelig, selvsikker, glad og ernergisk.

Likevel er jeg redd for å ta bilder.

Svetten fyker

Jeg skal demonstrere noen treningsøvelser på noen av bildene, og jeg har i grunnen ikke blitt fotografert noe særlig mens jeg trener. Så etter at den første jubelen og stoltheten har lagt seg, kryper de gamle teite tankene inn: "Er jeg ikke for stor fortsatt til å være noe treningsforbilde? Kommer redaktøren til å avvise reportasjen når de ser at jeg ikke er i nærheten av size zero?"

Nok en gang må jeg sparke meg selv i baken, nekte å la de negative tankene om meg selv få fotfeste. Jeg visste at det kom til å bli en utfordring å jobbe i en bransje der mye dreier seg om kropp, men samtidig så dreier trening seg om så mye mer enn størrelsen og utseende på kroppen. Det som virkelig er spennende med trening, er alt det har å bety for livskvaliteten på flere områder. 

Selvtilliten, mestringsfølelsen, søvnen, fordøyelsen, energien også videre også videre...

Jeg trenger ikke sammenligne meg med andre, men i min bransje er det faktisk vanskelig å la være. Jeg burde kun sammenligne meg med meg selv, fordi vi alle burde ha som mål å bli den beste utgaven av oss selv, og ingen andre!

Merket av livet

Jeg blir aldri perfekt. Jeg svetter som en gris når jeg trener, lager stygge grimaser, banner til og med litt av og til når det er som tyngst. Jeg har strekkmerker etter overvekt og barnefødsler. Jeg har arr etter operasjoner og skader. Jeg har for lange tær, og problem med liktorner mellom dem. Jeg har føflekker over alt, og jammen meg begynner jeg å få rynker også!

Men likevel, har jeg aldri hatt det bedre, vært bedre eller levd bedre enn jeg gjør nå. 

Og hvis ikke det er godt nok til å kunne stille opp i ett ukeblad, for å forsøke å motivere andre til å bli sin beste utgave, så er ingenting godt nok...

Så opp med haka, på med tightsen! Her kommer jeg!!!