Oppskriften på sorg....?

En sorg, den sorgen, flere sorger, å sørge.... Er sorg ett adjektiv eller ett verb? Er det noe man føler og beskriver eller noe man gjør? Kanskje det er begge deler? Og så mye mer?

Jeg har aldri opplevd å miste noen som stod meg virkelig nær. Jeg har mistet noen besteforeldre, men selv om det var trist så stod jeg dem ikke like nært som andre i familien gjorde. Dessuten var de alle i 80-90 årene, og aldersmessig mette av dage. 

Det gjorde nok sorgen lettere for min del. Det endret jo ikke noe av min hverdag, og det var igrunnen ikke noe sjokk når det skjedde selv om vi heldigvis aldri vet når slike ting skjer...

Jeg hadde bitt tennene sammen en god stund og sett frem til ferien, da jeg skulle få sjansen til å hente meg inn igjen etter ett tøft år med mange utfordringer og mye jobbing. Aldri har jeg sett sånn frem til en ferie som i år, selv om vi "bare" skulle på campingtur med familie og venner.

På min aller første ferie dag ble alt snudd på hodet. Min svigermor Olaug var ikke mer. I en alder av 64 år stoppet hennes verden brått men barmhjertig i hennes egen stue. 

Hun hadde gledet seg til å bake kaker til 40 års dagen min. Hun hadde kjøpt seg to nye kjoler, bestilt frisørtime og var klar til å delta på min store dag. Men slik skulle det ikke gå... Kroppen hennes sa stopp, idet hun reiste seg ifra stolen sin og skulle begynne på kakene hun ville overraske meg med.

Så sommeren vår har vært mildt sagt utenom det vanlige. Ingenting ble helt som vi planla, og nå sitter jeg her og reflekterer over alt som har hendt.

Vi fikk to uker på camping sammen med nærmeste familie, etter begravelse og før vi satte igang med den tunge oppgaven med å rydde og fordele de jordiske eiendeler etter min kjære svigermor Olaug.

Jeg har flyttet flere ganger, og ofte spøkt med at jeg aldri skal flytte mere på grunn av alt arbeidet med å pakke ting og tang.

Å pakke ned og fordele ett bo er enda mere omfattende. Ikke bare skal vi pakke ned, finne ut hvem som vil ha hva, men vi skal jobbe oss igjennom alle følelsene som dukker opp når hver en liten ting minner deg om noen du er glad i som ikke er blandt oss mere.

Støtt dukket tanken opp i hodet mitt; Hvordan er det mulig? Skal jeg aldri mere høre Olaug rope "Halllååååå?" på sitt helt eget vis? Eller hennes faste utsagn når noen vurderte å forsyne seg av mat eller drikke for andre gang; "Det e bare godt ein gang!", etterfulgt av en hjertelig latter...

Det ble en flott begravelse, og en flott minnestund. Kirken jeg og Bjørn giftet oss i for 18 år siden var nesten full. Både venner av Olaug samt familie var der, i tillegg til rørende mange av våre venner som ønsket å støtte opp om oss selv om de ikke kjente Olaug. (Takk skal dere ha! En aldri så ydmyk og hjertelig takk! <3)

Den siste uken har leiligheten hennes blitt tømt. Livet hennes er oppsummert og fordelt. Megleren komme i morgen for å hjelpe oss å selge hjemmet hennes. Etter at vi har malt, stylet og fikset den etter beste evne for å gjøre den så salgbar og "mainstream" som mulig.

Og merkelig nok, var turen innom en nesten tom leilighet verst. Som om det var så endelig. Det er slutt... Hun er faktisk borte...

Jeg har aldri reflektert over hvor lenge det er "lov" å sørge, men i dag skulle jeg i utgangspunktet ha vært ferdig med ferien min og startet jobb både på RMB Malerservice og Elixia. 

Jeg er ikke klar. Jeg orket ikke tanken på å planlegge andres treningsøkter, smile og gjennomføre dem og støtte mine PT-kunder som vanlig. Jeg er rett og slett tom. Tom inni. Har levd i ett underlig vakuum den siste måneden, der resten av verden har gått meg hus forbi. 

Så med tungt hjerte tillot jeg meg å utsette hverdagen og jobben en liten stund til. Jeg kan ikke la verden stoppe opp for lenge, men jeg måtte gi meg selv litt mere tid før jeg kan bidra til å hjelpe andre. Og jeg undres over denne følelsen av tap og sorg... over at jeg kjenner behov for å stoppe opp og finne fotfestet igjen i stormen.

Samtidig hadde Olaug tre sønner. Og jeg som ikke engang var biologisk hennes, bare giftet inn i familien, har grått mere enn noen av dem. Er det fordi jeg er jente? Kjønnsroller? Eller bare personlighet? Har jeg lov å gråte så mye? 

Jeg vet ikke annet enn at jeg har bestemt meg for å slippe følelsene ut. Så hvis jeg føler for å gråte, så gråter jeg. Presser latteren på så slipper jeg den ut. Men jeg undres fortsatt over denne sorgen, og lurer på hvor lenge den varer. Om den noensinne går over, eller bare blir lettere å leve med etterhvert som tiden går...

Jeg vet egentlig at dette er en overgangsfase... Og jeg vet livet blir lettere. Men akkurat nå gir jeg meg selv lov til å sitte litt på sidelinjen. 

Som en kjent østerriker engang sa i en dårlig film: "I'll be back!" 

Når døden banker på døren...

Jeg skulle ikke blogge om ting eller følelser jeg ikke hadde sortert eller gjort med ferdig med. Men her sitter jeg nok en gang og bryter min egen regel...

Jeg klarer ikke la være. Følelsene overvelder meg. Jeg må få det ut. Jeg må dele...

Forrige lørdag hadde jeg invitert over 60 mennesker som bestod av nærmeste familie og venner i fra kirken jeg har vokst opp i, til å være med å feire min nært forestående 40 års dag. 

I utgangspunktet inviterte jeg så mange fordi jeg har bursdag midt i fellesferien, så de fleste pleier å være bortreiste på dagen min. Men denne gang kunne og ville alle komme, det lå an til å bli den største feiringen jeg har hatt noensinne. Tilogmed flere gjester enn i bryllupet mitt skulle komme.

Jeg gledet meg enormt! Og gruet meg enda litt mere. Jeg hadde mange ganger lyst til å avlyse hele greia. Det er liksom lettere å arrangere selskap for alle andre enn meg selv. Det føltes litt teit å gjøre så mye utav det. Men så tenkte jeg at jeg har "gjemt" meg i alle år, og ved fyllte 40 skulle det være slutt. Jeg er jammen verd en feiring!

Siste uken innså jeg at jeg hadde ordnet lokale, mat, pynt og alt som trengtes. Men jeg hadde ikke tillat meg selv å tenke på min egen rolle oppi det hele. Jeg hadde ikke engang tenkt på hva jeg skulle ha på meg.

Fem dager før dagen, ramlet jeg innom Miranda Salongen ved siden av Kvadrat. Tvang meg selv opp fra sofaen og hoppet i bilen i bare joggetøy, og fant en fantastisk lilla fotsid selskapskjole som jeg datt pladask for. På toppen av det hele heiv butikken seg rundt og skulle klare å sy den inn i livet så den ble klar til lørdagen.

Jeg begynte å glede meg. Bestemte meg for at jeg har lov til å glede meg til å feire meg selv.

Fredagen opprant. Lokalene var ferdig pyntet. Maten og kakene under kontroll. Jeg skulle bare hente kjolen min før butikken stengte. Men noe var galt.

Svogeren min ringte og var bekymret for at han ikke fikk tak i min svigermor på telefonen. Vi visste hun skulle være hjemme, for hun var ikke helt i form. 

Jeg var lei meg fordi hun sa på torsdagen at hun ikke trodde hun orket å delta i selskapet mitt, og jeg ønsket virkelig å ha henne der. Hun har slitt med store sosiale settinger. Litt sosial angst rett og slett. 

Men disse ukene opp mot dagen, hadde hun sagt til meg flere ganger hvor mye hun gledet seg. Hun hadde kjøpt seg to nye kjoler, for hun visste ikke hvilken hun helst ville ha. Hun skulle til frisøren for å fjonge seg litt opp. Hun ville være der på min store dag, på tross av over 60 gjester... 

Da hun ikke svarte da min mann Bjørn forsøkte å ringe, besluttet vi at han skulle dra opp og sjekke om alt var i orden med min svigermor Olaug. Mens jeg tok med meg ungene og skulle hente kjolen min...

Idet jeg skulle betale for omsyingen av kjolen, fikk jeg en telefon i fra Bjørn. "Hun er ikke mere... Mamma er død..." sa en fordreid og rar stemme. Vesken min gikk rett i gulvet. Og det var rett før jeg fulgte etter.

Min verste frykt var bekreftet. Jeg kunne ikke tro det... 

Bjørn hadde ringt på hos naboen og klatret over balkongen til svigermors stue. Hun pleide ikke låse døren til balkongen, men han trengte ikke engang å åpne døren for å se at hun lå på gulvet.

Olaug slet med helsen de siste årene. Hun var litt inn og ut av sykehus, men hadde overvunnet det meste. Legen hadde sagt at hun hadde ett hjerte sterkt som en hest, men vi visste at hun måtte ta tak i noen essensielle problemer.

Det virket imidlertid som om vi var på rett spor. Vi var alle fyllt av håp. Vi hadde god kontakt, og vi gledet oss over å drømme om felles ferieturer og opplevelser som vi ville ha sammen.

For to uker siden dro Bjørn og mammaen hans på "jodletur" til Oslo og harryhandel i Sverige. De handlet til bursdagen min, overnattet på hotell i Drammen og storkoste seg. Hver gang jeg prøvde å ringe dem hørtes de ut som to fjollete fjortiser som hadde stjålet både bil og bensin. Jeg elsket livsgleden og latteren jeg hørte, mens jeg prøvde å leke seriøs og kjefte på dem...

Så da alt virket på rett vei. Når gleden, håpet og kjærligheten rådet... Var det med ett slutt. Vår kjære Olaug var død, 64 år gammel...

Jeg var knust. I villrede... Hvordan kunne dette skje? Og den praktiske tanken på hva gjør jeg med bursdagen min dukket selvfølgelig opp. Skal jeg avlyse? Hva gjør jeg med maten? Pynten?

Tårene ville ingen ende ta, men en sterk følelse tok plass i meg. Svigermor elsket å samle familie og venner. Hun hadde blitt skikkelig sint på meg om jeg hadde avlyst bursdagen min for å heller sitte alene, men jeg trengte hennes tre sønners bekreftelse på at de syns det samme. At de ikke syns det var respektløst å feire en bursdag under omstendighetene...

Vi var alle enige om at hun ikke ville vi skulle sitte hver for oss og sture. Bursdagen ble avholdt som planlagt, med den forskjell at svigermor var tilstede i form av ett par bilder som vi tente lys foran.

Det ble en fantastisk bursdag. Å være omgitt av familie og nære venner var det beste vi kunne gjort, men det hadde vært løgn å si at det ikke var en glede med en bismak. Det føltes som om Olaug var der, men tårene var aldri langt unna...

Derfor har denne uken fløyet i oppgaver forbundet med å begrave en mamma, svigermor, farmor, søster og tante... Og imorgen blir det begravelse. Eller heter det bisettelse når de skal kremeres?

Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å sove i kveld. Jeg savner svigermor. Jeg likte henne. Jeg var glad i henne. Det har ikke alltid vært lett å omgås, på grunn av ytre omstendigheter som feks skillsmisse mellom svigermor og svigerfar. Men de siste årene viste hun oss virkelig hvem hun var. Ett fyrverkeri av ei steinsprø og morsom, megasta dame med bein i nesen. 

Hun hadde galgenhumor, omsorg og ett usedvanlig positivt vesen. Når hun lå langtidsinnlagt på sykehus, pleide pleierene gjemme seg på hennes enerom når de trengte pause... Det sier mye om henne...

Det gjør vondt, og det gjør godt. Alt på en gang. Jeg er glad vi hadde det bra sammen, men det er vondt at det er slutt. Jeg vil ha mer! Mer tid... mer kjærlighet... Jeg veksler mellom å være knust, og overveldet av kjærlighet og gode minner...

Kjære Olaug... Siste gang jeg så deg sa jeg at jeg var glad i deg. Jeg klemte deg. Jeg gledet meg til å se deg igjen. Gledet meg til å gjennomføre planene vi la. Du forsvant for tidlig, men jeg er glad du ikke led. Du slapp mere smerter, sykehus og mest av alt slapp du å visne hen på ett sykehjem. Det var slutt idet du reiste deg for å overraske meg med kaker til bursdagen min.... Du led ikke, og vi møtes i himmelen...

Jeg angrer intet, men vit at jeg ville heller hatt deg fortsatt, fremfor alle dine jordiske verdier. Du var unik!

Hvil i fred Olaug Kvilhaug, født Anfinsen i Sandnes i 1952.

Masse gla i deg! <3

Må jeg slutte som PT på Elixia?

I dag satt jeg i resepsjonsområdet på Elixia Hana, etter den første treningsøkten på en uke på grunn av at jeg var sjuk hele forrige uke. Det føltes godt å få brukt kroppen igjen, og selv om det var tungt så var jeg glad for at jeg endelig kom meg igang igjen. 

Mens jeg satt der og ventet på mine egne PT-kunder som skulle komme etterhvert, suste det mange tanker rundt i hodet mitt. Jeg har hatt mye å tenke på den siste måneden, og det har ikke vært så lett å finne det rette svaret. Jeg skal fortelle mer om hvorfor senere.

Jeg legger merke til en dame som tydeligvis har vært på trening selv. Hun titter på meg, og jeg smiler tilbake og sier "hei", i forventing av vi bare er høflige med hverandre og fortsetter videre til hvert vårt...

Men denne damen hadde noe på hjertet, og kommer forsiktig bort mens hun forteller at selv om hun ikke kjenner meg, så har hun fulgt med meg nede på Elixia. Hun leste innimellom her på Blygebloggen, og ville bare si at hun syns det var så flott det jeg hadde gjort!

Det var som om hun kom på bestilling. Hun kunne ikke ane noe om tankene som har rast rundt i mitt hode den siste måneden. Men idet hun pratet med meg, var det som en liten stemme hvisket i hjertet mitt: "Du er på rett sted Renate, ikke glem det!"

Jeg har nemlig vært temmelig usikker på om jeg skulle fortsette som PT på Elixia Hana den siste måneden. Ikke fordi jeg er lei av jobben, men fordi kjeden er stor og må følge instrukser og pålegg fra ledere lengre oppe i systemet.

I kontakten min står det oppgitt ett visst antall PT-timer som jeg har forpliktet meg til å levere i måneden. Men selv om jeg planla opprinnelig å jobbe fulltid som Personlig Trener, så ville livet det litt anderledes. Jeg klarer ikke å levere så mange timer samtidig som jeg skal være daglig leder i RMB Malerservice, og har det siste halvåret fått en liten uskreven "dispensasjon" fra kravet om å jobbe fulltid.

Nå har imidlertid Sats Elixia sentralt gått ut og sagt at de ønsker å skjerpe kravene. De vil bare ha fulltids PT-er, så en oppryddning er nødvendig. Vi ble informert om dette på ett felles møte på vårt senter, og jeg kjente at hjertet sank inni meg idet jeg visste at jeg ikke har mulighet til å levere det de ønsker fra meg...

Så kom tankene. Er dette alt? Er jeg ferdig som PT? Hva gjør jeg nå? Hvorfor er jeg ikke god nok med det jeg klarer å levere?

Jeg er ikke villig til å ofre malerfirmaet mitt for jobben på Elixia. Men uten Elixia er jeg redd for å drukne i kontorarbeid, administrative beslutninger og alvor. Jeg trenger begge deler for å gjøre begge deler best. For å ha balanse...

Men jeg skjønner hvorfor Elixia vil rydde opp. Det hadde vært lettere å takle hvis jeg ikke forstod. Hvis jeg kunne blitt sur eller syns de var urimelige. Men med bakgrunn som arbeidsgiver selv, så forstår jeg det så inderlig godt...

Etter to uker med grubling, fikk jeg ett eget møte med mine senterledere om saken. De ville vite hva jeg tenkte og ønsket. Jeg sa jeg klarer ikke levere timene dere ønsker, men jeg ønsker jo å få bli. 

De skulle dermed undersøke om det var mulig at jeg kunne få bli på tross av "reglene". Og jeg gikk ut av møtet med en kjip følelse av å måtte be om en spesialbehandling som jeg ikke nødvendigvis kunne forvente.

Kort oppsummert så gikk det enda noen uker uten avklaring, og jeg gikk utifra at det ikke var noen muligheter videre. Jeg satte meg da ned og skrev en mail der jeg forklarte at jeg ønsket å sluttføre de kundene jeg hadde, men jeg hadde forståelse for at jeg etter det var ute av Elixia systemet...

Den mailen var tung å skrive, men jeg kjente at jeg ikke hadde lyst å gi opp treningsbransjen. Så derfor var jeg innom mange alternativ videre. Skal jeg starte opp eget treningssenter? Finne en annen kjede og jobbe der? Finne ett uavhengig senter? Alene eller med andre? 

Valgene var mange, men jeg prøvde å finne en plan eller ett slags mål å sikte meg mot.

Dagen etter mailen min var sendt, kom kontrabeskjeden jeg ikke trodde ville komme. Min stakkars sjef på ferie i Florida, sendte meg meldinger om at hun ville ha ett møte med meg. De hadde en plan! De kunne få til en avtale, og de ville ikke miste meg!

Så i dag satt jeg og tenkte dere nede på Elixia Hana. Er jeg ferdig her? Klarer jeg virkelig å holde fokuset oppe uten denne jobben? Kan vi finne en løsning?

Jeg er redd for å slutte å jobbe som PT, og bare jobbe med administrativt/kontor... Hvor lenge går det før jeg blir så travel at jeg skipper egentreninger? Plutselig har jeg ikke trent en hel uke. Så blir det to... En måned... Så får jeg så mye vondt at jeg går til legen og ber om mer smertestillende. Så trenger jeg sovepille igjen fordi ansvaret med eget firma holder meg våken om natta og jeg klarer ikke slappe av?


Så legger jeg på meg igjen. Blir inaktiv fordi jeg har så mye vondt. Så mister jeg førerkortet fordi jeg trenger for mye medisiner igjen. Så går eget firma i dass fordi jeg er for sjuk til å drive det...

Snakk om å male fanden på veggen, men faktum er at uten trening og rett fokus i livet, så er det dithen livet mitt kommer til å føre meg. Og det i ekspressfart! 

Men det er litt fristende å slutte som PT. Jeg har hatt ett tøft halvår, innkjøringsfasen som daglig leder i eget firma har sammen med PT-jobben gitt meg i snitt 12 timers dager på jobb. Den verste overgangsperioden er nå over, men jeg er sliten. Dritsliten... Gleder meg til ferie. Har lyst til å tilbringe ettermiddager og kvelder på sofaen eller terrassen og slappe av med gode venner og familie. Jeg vil ha tid til meg selv igjen...

Idet denne damen kom bort i dag, og gjorde meg oppmerksom på hvilken jobb jeg faktisk har utrettet, så kjente jeg at enhver tvil om hvor jeg ønsker å være ble blåst bort. Det kan godt være jeg ikke kommer til  jobbe på Elixia hele livet, men jeg kjenner i hjertet mitt at jeg er ihvertfall langt i fra ferdig der enda!

Så jeg ønsker å rette en stor takk til deg som turde si det du sa til meg i dag... Du minnet meg på hvem jeg er og hvorfor jeg er der jeg er. Du minnet meg på hvor jeg må holde fokus for å fortsette å være den beste utgaven jeg kan være av meg selv...

Denne måneden når jeg har lurt på hva jeg skal gjøre videre, har jeg kjent på behovet for å få jobbe enda mere med å hjelpe mennesker til å få ett bedre liv ved hjelp av trening. Ikke bare dem som sliter med overvekt eller fysiske problemer, men også dem som har en psykisk baggasje som tunger dem ned. 

Jeg tror tiden er inne til å tenke utenfor boksen, og jeg skal bruke sommerferien godt på å slappe av og bygge meg opp igjen. Så skal jeg finne ut hvordan jeg kan få lov til å bygge opp mennesker både fysisk og psykisk igjennom mine to fantastiske jobber!

Det er nede hos de grønne det skjer!

Har du hørt om de grønne der nede på "Godsen" i Hoveveien? Kanskje du tenker på miljøpartiet "De Grønne" eller kommunens gartnere som er i sving i Sandvedparken? Pleier ikke "Ailiens" også være grønne? 

Det er mye som er grønt, og i det siste begynner det tydeligvis å bli kjent at vi har blitt grønne på kontoret hos oss på RMB Malerservice i Hoveveien også.

Jeg fikk nemlig ett innfall da vi overtok lokalene som en gang i tiden var tilhold sted for selveste Sandnes Gods sentral, på folkemunne kalt "Godsen". Bygningene var gamle og nedslitte, mens de skrek etter maling og vedlikehold. 

Så da vi først måtte til med noen strøk maling, tenkte jeg at vi kunne likegodt sette litt farge på dette gråe og triste industriområdet  midt i Sandnes. Valget falt raskt på grønt som er logofargen vår, og etter fem-seks prøvebokser bestemte jeg meg for den rette nyansen.

Resultatet ble kjempekult syns vi, og det ble straks lettere å forklare folk veien når de skulle til oss. Og grønt er jo som kjent skjønt!

Så fikk jeg plutselig en mail her en dag, med forespørsel om jeg var villig til å la meg intervjue til en artikkel om utvendig maling i magasinet "Næring i Sandnes" som skulle publiseres nå i slutten av mai. Jeg sa gladelig ja til det, og avtalte å møte redaktøren den påfølgende uken.

En veldig hyggelig herremann kom til kontoret vårt, med kamera rundt halsen og masse spørsmål klar. Jeg måtte spørre ham underveis hvordan han kom på å ta kontakt med meg, for jeg trodde at det sikkert hang sammen med sponsor nettverket til Sandnes Ulf, eller tidligere intervju jeg har vært borti. 

Svaret overrasket meg en smule, men det var jo enda bedre enn jeg hadde tenkt. Han tok nemlig toget til jobb hver dag! 

Og mens han satt på Gamle Sandnes Stasjon og ventet, så hadde han ikke kunnet unngå å se "De grønne" på andre siden av jernbanesporet..

Jeg smilte resten av dagen, strålende fornøyd med at det var bevist at det var en markedsføringsmessig effekt av den nærmest selvlysende grønne malingen min. Og i forrige uke ble magasinet "Næring i Sandnes" distribuert ut til bedrifter og husstander i hele Sandnes. 

Jeg var kjempestolt da jeg leste det. Utrolig gøy å få lov å stå frem med fagkunnskap og stolthet over egen bedrift, i en utradisjonell bransje for damer. (Redaktøren kan sikkert øve litt mer på fotograferingen, eller så kan det være at grønnfargen min ikke er den mest flatterende bakgrunnen for portrettbilder... haha)

Den helt uventede vrien på denne historien kom denne uken. Først kom en mann inn på kontorene våre og sa han var blitt bedt om å gå ned til "de grønne på godsen" for å få utført arbeid. 

Senere samme dag kom enda en person inn med samme ærend og nesten samme utsagn. Vi klødde oss i hodet og lurte på hva som skjedde, da vi ikke har opplevd "drop-inn" kunder på kontoret før. 

Så kom det ett ektepar inn i dag igjen, og spurte om dette var det grønne bygget der de kunne få utført malertjenester. Vi sa selvfølgelig ja, avtalte å komme hjem til dem på en befaring senere samme dag. 

Men da de var gått lurte vi nok en gang på hva som skjedde denne uken, før Bjørn plutselig sa: "Det er Næring i Sandnes!!! Intervjuet! De må ha lest det!" 

Og selvfølgelig har han helt rett! Og fytti så kult! Sånt kan vi definitivt bli vant til! :-)

Hvis du ikke har tilgang på magasinet selv, så kan du se om du klarer å lese noe ifra bildene mine her. Kanskje du lærer noe nytt og viktig?

Hvorfor ikke være ei blond dame, i en mannsdominert byggebransje...?

Da jeg startet denne bloggen, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle skrive noe uten at jeg hadde noe å dele som trengte å komme ut. Jeg lovet min gode venn og PT Dag at jeg ikke kom til å skrive om dagens antrekk eller frokosten min. Ikke at det er noe feil med alle bloggerene der ute som deler denslags, men det gikk mer på at det å blogge skulle være en lystbetont "terapi" for meg, fremfor noe jeg følte jeg måtte gjøre jevnlig. 

Derfor er det stille fra min side i perioder. Ikke fordi jeg ikke opplever noe, eller kunne funnet noe å skrive om, men fordi jeg venter på at det jeg skriver om finner meg. 

Da jeg startet denne bloggen handlet den mest om at jeg sloss meg fra sengeliggende og ufør, til å bli Personlig Trener og fullt arbeidsfør. "Shout it from the mountains!" er ett godt uttrykk. Jeg trengte nemlig å rope høyt på mitt vis, for å bearbeide og forstå alle følelsene og inntrykkene som bombanderte meg når livet mitt ble snudd på hodet.

Men siden det har livet mitt snudd seg enda mer på hodet. Det har oppstått forandringer jeg aldri hadde forutsett, men når de likevel kom, var det som verdens mest naturlige ting.

Jeg jobber fortsatt som PT på Elixia Hana. Men jeg jobber ikke lengre full tid der. Det har seg nemlig slik at før jul i fjor vurderte min kjære mann og forretningspartner Bjørn, å begi seg inn på nye eventyr. Han fikk tilbud om å drive ett annet firma enn vårt eget malerfirma, og var fristet av tanken. Jeg var i utgangspunktet sjokkert over at han vurderte noe slikt, og mente at han ikke kunne har fullt fokus på RMB Malerservice samtidig. 

Men når jeg tenkte etter, kunne jeg ikke nekte ham å prøve seg på noe nytt, når jeg selv hoppet i det for å følge drømmen min om å bli PT, mens jeg overlot hovedansvaret for vårt eget firma til ham.

Resultatet var at vi ble enige om at jeg skulle mer på banen i RMB Malerservice, og jeg gikk derfor inn som daglig leder etter nyttår i år. Akuratt idet endringen var bestemt, ble det ikke noe av Bjørn sin nye jobb. Han skulle aldri forlate vårt eget firma helt, men nå satt vi plutselig der og lurte på om det var arbeid nok til begge og om vi hadde tatt riktig avgjørelse...

Avgjørelsen viste seg å være mer enn riktig. I løpet av det året jeg hadde hovedfokus på å jobbe som PT, så har Bjørn slitt med å rekke over alt. Vi innså at hvis vi ønsker å vokse oss større, så kan vi ikke slite med å rekke over det vi allerede gjør. Men den største oppdagelsen gjorde vi når det ble åpenbart at vi faktisk jobber best når vi har felles fokus. Vi utfyller hverandre, kompenserer for hverandres svakheter og forsterker hverandres sterke sider mer enn jeg ante. RMB Malerservice trenger oss begge to!

Men selv om jeg har vokst opp i byggebransjen, med en far som var selvstendig næringsdrivende som gulvlegger, så er det en mannsdominert bransje. Jeg har aldri før tenkt over at jeg på sett og vis dyttet Bjørn inn i rollen som daglig leder da vi startet, fordi det var tryggere som jente å jobbe litt i skyggen av ham. Fordi han var mann...

De fleste aner nok ikke at jeg faktisk er dritflink på å male og tapetsere. Jeg kan sparkle også, men da jeg gjør det for sjelden for tiden er jeg altfor treig. Jeg kan smøre lim, legge tepper og har vært borti både epoxy, sports-gulv, flyte-sparkling av gulv, sveising av belegg osv... 

Mitt første barndomsminne er faktisk at jeg sitter på ett spann med lim, mens jeg ser på pappaen min som smører lim og skal legge teppe. Jeg bruker fortsatt tytt (smokk), så jeg kan ikke ha vært mange år...

Jeg hadde nemlig en pappa som drev eget firma, og siden han jobbet mye og lenge, tok han meg ofte med på jobb. Jeg rakk ikke bli skolejente før jeg deltok i grovjobbene med kosting av gulv og hiving av søppel. Og når pappa fikk store jobber, så var det alle mann til pumpene. Hele familien deltok. Tanker, onkler, koner og unger. Vi jobbet alle sammen. 

Da jeg gikk på barneskolen fikk pappa jobben med å legge alle gulvene i noen terrasse blokker i Sandnes. I tillegg skulle det males utvendig, og den jobben fikk mine to eldre søsken. Vi var jo selvfølgelig løsningsorienterte, så da trappehusene på tre etasjer skulle males innvendig, var jeg den minste og letteste så jeg ble heist opp tre etasjer, med tau rundt livet mens jeg malte for harde livet, og søsknene mine bandt tauet i rekkverket på trappa.

Hadde dette skjedd i dag, hadde vi fått forsiden i avisene, mens barnevernet og arbeidstilsynet hadde kappet om å være mest sjokkert og indignert. Men det var helt normalt for oss. Den gang.

Jeg er takknemlig for at min pappa lærte meg å jobbe. Det var aldri noe alternativ å bli arbeidssky i min familie. Heldigvis! For det har jammen kommet til nytte senere i livet mitt.

Men jeg tenkte aldri jeg selv skulle jobbe i byggebransjen. Jeg var jo jente. Jeg liker høye hæler, har langt hår og gikk aldri noen fagskole eller i lære. Ikke annet enn hos min pappa...

Jeg ville helst bli "Høyesterettsjustistisarius".  Mest fordi det hørtes kult ut og ingen andre klarte å uttale det riktig. Men da jeg traff Bjørn og han trengte jobb, var det lett å dytte ham i retning byggebransjen, da jeg hadde mest kunnskap og kontakter der.

Det er kanskje ikke alle som vet at vi har drevet egne firma i byggebransjen i over 12 år nå. Og vi har alltid drevet dem sammen. Bjørn har vært ute i felten, mens jeg har "gjemt" meg bak  skjermen og tatt meg av alt det administrative.

Nå i 2016 ble vi enige om at det var på tide at jeg tok skrittet frem fra skyggen, og tok rollen som daglig leder fullt ut. Jeg trodde jeg måtte, for å gi Bjørn fri til å teste vingene sine litt. Men jeg ante virkelig ikke hvilken retning dette skulle ta.

Hvordan ville det bli å være "hun blonde dama" blandt gutta i byggebransjen? Ville jeg få respekt? Troverdighet? Tørr jeg tro på meg selv og min erfaring og kompetanse når jeg ble møtt med skepsis fordi jeg trosser kjønnsrollene? 

Jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg, men jeg kjente at det føltes riktig å komme på banen. Jeg er "R"en i RMB. Jeg hører til. Dette er meg. Jeg kan. Jeg vil. Jeg skal...

Til min store glede oppdager jeg stadig at dette var riktig avgjørelse. Jeg er på rett sted. Jeg kan dette. Alle fag jeg har tatt på BI, alle jobbene jeg har hatt, alle veggene jeg har møtt og alle slagene jeg har fått i livet har forberedt meg på dette. Og jeg er stolt. Jeg er ingen uforstandig jentunge. Jeg er en kvinne. Jeg er sterk. Jeg er daglig leder av RMB Malerservice AS, fordi jeg er dyktig og fordi jeg har den kompetansen som skal til.

For til syvende og sist så handler det ikke om hvilket kjønn du er. Det handler om å tørre å tro på seg selv, og om å følge sin drøm. 

Jeg drømmer om å få i både pose og sekk. Jeg vil være den beste og foretrukne leverandøren av malertjenester i mitt distrikt, samtidig som jeg vil hjelpe andre mennesker å få den beste livskvaliteten de kan få igjennom trening og jobben min som Personlig Trener...

Er det for mye å be om?

Spretten rumpe og lekre lår...

Alle mennesker har forskjellig fasong. Heldigvis for det! Tenk så kjedelig det hadde vært om vi alle var helt like? 

Jeg har ofte misunt dem som kom oppi søte små buksestørrelser, selv om de kanskje hadde litt mage og var større oventil. Det virket så mye lettere å skjule en bilring under en flagrende og feminin bluse eller en snerten jakke, enn å skjule kraftige legger og lår. 

Da jeg la på meg var det mine såkalte "underekstremiteter", altså legger, lår og rumpe som fikk ta den verste støyten. Dette skjulte jeg ganske effektivt under store, sirkelskårne 50 talls kjoler fra butikken "Kjoledamen" i Stavanger,  med digre strutteskjørt under. Da kunne liksom ingen vite hvor rumpa mi sluttet og kjolen begynte. 

Fordelen med disse elastiske kjolene var også at de strammet jo ingen steder, og var kjempebehagelige på. Ulempen med det var at titalls kilo snek seg på, uten at jeg var villig til å innse det fordi jeg kom jo oppi (rettere sagt inni) de samme klærne.

Heldigvis forsvant kiloene etterhvert ved hjelp av trening og kostholdsendring (ingen slankeoperasjon på meg). Men jeg fant fort ut at ikke bare evner kroppen min å lagre fett som en magnet bare jeg titter på noe jeg ikke burde spise, den bygger også muskler som en gjærdeig som har gått berserk! Ihvertfall ifra livet og ned...

Så da KK Sporty tok kontakt med meg og ville lage en reportasje om trening av rumpe og lår, kjente jeg at her gikk de rett på mine største komplekser. Skulle jeg virkelig tørre å vise frem mine verste sider som ett eksempel til etterfølgelse for andre?

Den største grunnen til at jeg sa ja, var nettopp det at jeg ikke ønsker å drasse på komplekser eller skjems av meg selv. Det er helt greit å ikke gjøre noe hvis jeg ikke har lyst, men jeg nekter å la redsel eller dårlig selvtillit holde meg i fra å leve livet fullt ut!

Deretter gikk det fort i svingene. Det gikk ikke mange dagene før fotograf Line Owren fra Studio LL, dukket opp på jobben min på Elixia Hana for å ta bilder av øvelsene jeg hadde valgt til reportasjen. Jeg var kjempenervøs, for selv om jeg har blitt fotografert flere ganger til forskjellige blader, så var dette første gang jeg skulle fotograferes mens jeg trente. 

Idet fotograferingen var unnagjort, kom utkastet til artikkelen på mail. Og idet jeg åpnet den måtte jeg le høyt! Overskriften lød: 

"Spretten rumpe og lekre lår"

Det komiske i at mine største komplekser ble beskrevet slik, fikk meg til å først bli redd for at artikkelen kom til å bli forkastet idet redaktøren så bildene. Men så begynte jeg å tenke at kanskje jeg heller burde omfavne det faktum at både redaktør og journalist utmerket godt visste hvordan jeg så ut da de ba meg stille opp. 

Kanskje jeg faktisk har en spretten rumpe og lekre lår?!?!?! LOL!

Etter noen få dager fikk jeg tilsendt bildene. Jeg turte nesten ikke åpne filene, men da jeg endelig gjorde det ble jeg sittende med tårer i øynene. Jeg ser jo flott ut! 

Jeg blir aldri noen size zero, og mange vil nok syns at jeg fortsatt har for mye fett på kroppen. Men det var herlig å innse at det bryr jeg meg ikke om. For jeg syns faktisk at jeg er fin akkurat som jeg er! 

Men det aller fineste jeg så på bildene, var smilet mitt. Jeg ser glad ut. Smilet når øynene. Jeg har det godt med meg selv, i motsetning til for eksempel sommeren 2012. 

De sier at ett bilde sier mer enn tusen ord, og her kan dere se selv...

Jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen på bildet til høyre, som er fra sommeren 2012!

Tilslutt legger jeg ved bildene som ble brukt i bladet, og hvis noen har lyst å lese beskrivelsene av hvordan øvelsene skal utføres, så er KK Sporty i salg denne uken, eller dere kan gå inn på KK.no og lese selv. Enjoy! :-)

Bulgarsk utfall 

Horse Kickback

Sidesteg med strikk

Gående utfall med stopp

Step up på benk

Ettbens bekkenløft på benk