På tide å bryte tausheten...

Da jeg startet denne bloggen, handlet mye om livsstils endringen jeg hadde gjennomgått i årene forut. Det var enkelt å la hovedfokuset ligge på å overvinne sykdom samt vektnedgangen min. Det var uansett det som liksom "skrek høyest" i livet mitt, og en blogg ble for meg en fantastisk egen terapi. Det var noe befriende med å bare si det som det er, når jeg tross alt hadde gjemt meg bort i flere år.


Dessuten er mange interesserte i å lese om trening, slanking og kropp generelt. Jeg fikk ufattelig mange flotte tilbakemeldinger som gjorde det enkelt å holde motivasjonen på topp. Jeg følte meg spesiell og sterk som klarte å komme meg utav sykesenga, og inn i arbeidslivet.

På toppen av det hele så har jeg aldri vært flink til sånn midt i mellom ting, så jeg gikk like godt ifra å være sengeliggende og syk i flere år, til å utdanne meg og jobbe som Personlig Trener.


Hvilken overgang! Det var fantastisk å kunne inspirere andre mennesker til å ta tak i livet sitt, jeg brant for å hjelpe mine kunder til å få det bedre både fysisk og psykisk. Jeg gikk fra å være ett ubrukelig menneskevrak, til å bli ett bevis på hvordan livet kunne endres...

Men etter en tid er nyhetens interesse forbi. Verden og media fylles av nye mennesker og nye historier. Min historie ble gammel. Jeg var ferdig med transformasjonen min. Jeg var ikke lengre ufør, sengeliggende, syk, ubrukelig, ulykkelig eller ensom. Jeg hadde fullført reisen min. Jeg trente minst 5 dager i uken, med fokus på de mest kompliserte og utfordrende styrketreningsøvelser jeg kunne finne. Jeg vurderte å konkurrere i Olympiske Løft, og på ett tidspunkt så kvalifiserte jeg faktisk til å kunne delta i NM (om jeg hadde stillt opp).

Jeg trodde fortsatt at jeg var på vei opp. Himmelen var målet. Jeg sammenlignet meg med mine kollegaer på treningssenteret, og mine kursveiledere i Olympiske Løft (som forøvrig var på landslaget). Jeg hadde jo nettopp mestret disse øvelsene, alt jeg trengte var å trene enda mer. Løfte enda tyngre. Løfte enda oftere...

For en idiot jeg er....

Midt i min entusiasme så glemte jeg at jeg sammenlignet meg med 20 åringer, når jeg selv nærmet meg 40 år med stormskritt. Jeg glemt at selv om alle har sine skader og vondter innimellom, så var jeg allerede erklært "Ung ufør" av NAV. Jeg glemte at jeg er født med arvelig polynevropati (muskel og nervesykdom), ureteral reflux (feilkoplet blære/urinrør), en haug andre "greier" jeg fant ut underveis i livet samt ADHD...


Kanskje var det sistnevnte diagnose (som jeg forøvrig ikke visste jeg hadde "vunnet" før jeg nesten nådde 30 årene) som sørget for at overmotet og selvinnsikten sloss om plassen...

Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne konkurrere med friske 20 åringer? Hvorfor glemte jeg å legge merke til at jeg begynte å konkurrere i  det hele tatt?

Styrken som løftet meg igjennom sykdom og utfordringer over normale menneskers fatteevne, visste ikke når målet var nådd. Styrken som besto av en ekstrem stahet og evne til å sloss, var ikke like lett å slå av som den var å slå på.


Når du er på bunn, når livet skviser deg i alle bauger og kanter... Når du lurer på hvordan og hvorfor du skal leve? Da har du ikke så mange valg. Du kan bukke under, eller du kan sloss.

Jeg valgte å sloss. Jeg er en overlever. Jeg sloss. Jeg hadde ingen valg. Jeg sloss.

Jeg tvang meg selv på trening fra dag en. Jeg kvittet meg med 50 kilo overvekt, usikkerhet og depresjoner på veien. Jeg vant! Jeg var sterk! Jeg følte meg uovervinnelig!

Men så kom jeg til ett punkt der nyhetens interesse var over. Vekten var overvunnet. Eksamen bestått. Jobben og kundene sikret. Heiaropene stilnet. Nå hadde jeg klart det så lenge at det var forventet at målet var nådd. Hverdagen var på plass.

Før jeg rakk å skjønne at jeg var på topp, kom den første smellen. Kroppen sa stopp. Jeg var i tipp topp form. Jeg var i bedre form enn det burde være mulig å være i, med mine diagnoser og "vondter". Men istedenfor å nyte seierspallen, så strebet jeg videre etter ett mål jeg ikke skjønte var for høyt. Jeg glemte at jeg var menneske. Jeg glemte mine arr, operasjoner og bakdeler. Jeg ville så inderlig gjerne ha blanke ark, og tro at alt som trengtes var viljestyrke. Viljestyrke skulle gjøre meg bedre, sterkere og tøffere enn jeg skjønte var fysisk mulig for meg å oppnå med mine forutsetninger.

Jeg ble syk. Fikk feber og vondt overalt. Jeg som hadde vært nærmest fri for urinveisinfeksjoner i noen år, endte opp med antibiotikakurer for både det og luftveisinfeksjoner om hverandre.

Tommelen min ble ekstrem smertefull. Albuen likeså. Skuldrene skrek av smerter ved hvert olympiske løft. Hoften min var stiv og vond. Migreneanfallene kom tilbake. Pulsen var skyhøy, og pusten elendig.

Min tolkning? Renate! Skjerp deg! Du er elendig! Du er i sååååå dårlig form! Din taper!

Løsning? Tren hardere!!!

Så de neste månedene trente jeg hardere. Svetten silte i litervis på trening, og jeg var takknemlig. Takknemlig for at svetten skjulte tårene som strømmet under hver eneste treningsøkt. Godfølelsen jeg var vant til under og etter trening uteble helt.

Når jeg kom hjem krøllet jeg meg sammen på sofaen og gråt. Smertene var enorme. Gofølelsen kom aldri. Selvfølelsen kræsjet. For en taper jeg var... Så svak jeg var...


Så ville livet det slik, at jeg ble tvunget til å tenke annerledes. Det har tatt en del måneder å evaluere hva som var viktigst for meg, hva jeg ville gjøre og hva som var riktig for MEG!

På tide å slutte å sammenligne seg med andre. På tide å finne balansen igjen...

Familie firmaet vårt trengte meg. Nedgangstidene i Rogaland hadde omsider nådd oss i byggebransjen. Jeg måtte brette opp ermene, finne frem kunnskapen fra BI og bidra til at vi ikke ble historie.

Jeg så ingen annen utvei enn å be om ulønnet permisjon i fra jobben som Personlig Trener.  På denne måten håpet jeg å redde meg selv, ved å være egoistisk. Ved å kun bruke kreftene på min egen trening, og resten på familiefirmaet.

Det skulle være midlertidig. For hvis jeg slutter som PT er jeg jo en taper... Ikke sant?

Så går månedene... Og jeg oppdager at byggebransjen, nærmere bestemt malerbransjen er enda mer presset enn jeg ante. Jeg graver frem kunnskap om forretningsjus, markedsføringsøkonomi, bedriftøkonomisk analyse og annet jeg ikke visste jeg hadde glemt. Jeg bretter opp ermene sammen med min mann Bjørn, og sloss for å overleve i ett tøft marked.

Dette er bare midlertidig, for jeg skal jo tilbake til treningsbransjen. Det er der jeg har mitt kall! Eller? Har jeg det? Skal jeg det?

Kanskje jeg hadde trodd at mine "holdepunkter" i treningsbransjen ville ta tak i meg. Høre hvordan jeg hadde det når jeg var fraværende, taue meg inn igjen. Gi meg følelsen av å høre til, være savnet, ønsket, viktig og unik.

Men nei... La meg konstantere det jeg ofte har sagt til mine PT-kunder; "Å trene er egoistisk! Du må gjøre det for deg selv, på dine premisser og ikke vente på andre." Det er den eneste måten å lykkes på, for å til syvende og sist være en bedre person for dem rundt deg.

Kjipt men sant... ingen kommer for å plukke meg opp fra grøfta eller sofaen. Jeg må gjøre det selv.

I dag er jeg daglig leder i RMB Malerservice AS. Min mann Bjørn og jeg startet dette firmaet for 7 år siden, mens vi begge var syke og NAV tilbydde oss uføretrygt. Han med en arvelig nyresykdom som før eller siden vil medføre behov for nyretransplantasjon (Reservedeler mottas med takk når de trengs ;-), og jeg med min polynevropati blandt annet (jeg kjenner ikke normal smerte/tempratur osv).

Vi var to vrak som ikke var klare til å gi opp. Så vi samlet våre krefter og vår kunnskap, og dermed ble RMB født.

Med fare for å skuffe alle treningsentusiastiske mennesker der ute... Jeg innrømmer at malerfirmaet vårt er viktigst for meg.

Det har vært ekstremt tøffe år. Vi har investert hvert ledige øyeblikk, og all energi på å overleve når så mange vi kjenner til ender opp i skifteretten og konkursene hagler rundt oss...

Men etter å ha skrapt bunnen lenge ser det endelig ut til å løsne... Rogaland tør omsider å satse. Det bygges, det utvikles. Seige rogalendinger forgår ikke så lett, og vi sloss oss opp og frem.

2016 var ett mildt sagt utfordrendre og tøfft år. Jeg har stresset, rast, fortvilet og grått mine modige tårer utallige anledninger. Men jeg har landet med beina godt plantet på jorden, og jeg har funnet ut hva som er viktigst for meg her og nå.

Hva som er viktig i fremtiden, trenger jeg heldigvis ikke bekymre meg om enda. Men moralen er at vi aldri, aldri må gi opp! Selv om retningen kanskje skifter underveis, vet vi aldri hvor vi ender. Så jeg setter meg tilbake på det punktet, og lar livet styre veien og tempoet....

La 2017 bli ett velsignet år for oss alle sammen, uansett hvor våre drømmer leder oss...