Jeg har vært mye trøtt og småsjuk i vinter, men ikke verre enn at jeg har kommet meg på jobb og fungert sånn noenlunde greit.
Men jeg har merket meg at jeg plutselig slet med å gjennomføre flere øvelser på egentrening, som før gikk fint. I tillegg ble hendene mine blå på trening, og tanken slo meg at her er det noe som er galt.
Du skulle gjerne tro at jeg dermed løp fort til kiropraktoren for en liten sjekk, men dum som jeg er så ble det utsatt i ukesvis, før jeg omsider kom meg dit denne uken.
Det var ikke det at jeg hadde så lang vei å gå, for kiropraktoren holder til inne på Elixia, men likevel dro det ut. Det er nesten som om jeg hele tiden tilpasser meg, så glemmer jeg at noe var vondt eller anderledes i utgangspunktet.
Da jeg spurte om kiropraktoren kunne se på skulderen min, skulle hun ha meg til å bevege albuen opp, mens hun trykket og kjente litt rundt omkring. Så spurte hun om jeg lå med hodet på armen når jeg sov, fordi puten min var for lav?!?!?!
Og da ble jeg litt satt ut, og måtte le. For jo, jeg har planlagt i minst to måneder at jeg skulle kjøpe meg en ny pute, men hver gang jeg er ferdig på jobb så er enten butikkene stengt, eller jeg glemmer det. Og visst kompenserer jeg med å ligge med hodet på armen.
Deretter kunne hun konkludere med at jeg hadde to låsninger i nakken, en mellom skulderbladene, nedsatt bevegelighet i skulderblad, låsning i albuer, kragebein og tilogmed i håndleddene!
Alt takket være en blanding av mye trening og løfting, samt en utslitt pute...
Jeg kjente umiddelbart etter å ha vært der at det prikket og jobbet i både armer og nakke, et godt tegn på at dette var høyst nødvendig. Og for å ikke glemme meg av igjen, hoppet jeg rett i bilen og kjørte til butikken og fikk kjøpt meg en splitter ny deilig dunpute!
Jeg har nok gått med dette ganske lenge, og det har kostet meg ekstra energi i gjennom dagene. Så en stor påminnelse til meg selv om å lytte mer til kroppen.
Etter behandlingen kræsja jeg liksom litt. Jeg fikk migreneanfall, og var rett og slett dønn sliten. Men jeg er ikke den som stopper opp i første omgang, så da jeg skulle være med Sandnes Ulf's maskot "Uffe" i Langgata i Sandnes, for å gjemme påskeegg før lørdagens "Lyseblå lørdag", var jeg ikke sein om å hoppe inn i den lyserosa Påskehare drakten...
Vi hadde det utrolig morsomt, TVVest filmet og lagde reportasje, mens folk i gata lo. Jeg gliste med mine flotte kanintenner, og tenkte at jammen er jeg heldig som kan få lov til å hoppe rundt i lyserosa Påskehare drakt i arbeidstiden!Men så måtte jeg innse at det var påtide med en pause.
Jeg har derfor bestemt meg for å ta fri fra både Elixia og RMB Malerservice hele påsken. Jeg skal slappe av, besøke venner og familie og gjøre alt det jeg har lyst til, som jeg ikke får tid til vannligvis. Og det skal bli godt.
Jeg liker ikke å kjenne at kroppen ikke henger helt med. Men jeg skal likevel ikke klage. Dette er ingenting i forhold til hvordan jeg har hatt det før, og egentlig er jeg heldig som har kommet dit hen at jeg kun trenger å ta meg litt fri, slappe litt av så er jeg på topp igjen.
Og når vi først snakker om heldig, så var Bjørn innom Elixia for å trene i går, mens jeg var hjemme. Da snakket han med sjefen min og kollegaene mine, som ytret at de var litt bekymret for meg, og lurte på om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe meg.
Jeg har aldri hatt kollegaer som har vært bekymret for meg før... Og da kan jeg bare si dere: Å vite at dere bryr dere om meg, er all den hjelp jeg trenger! <3
