Kor kort e egentlig HOTPANTS?!?!?

Den dagen i januar 2013, når jeg snubla inn døra på Elixia, til min første PT-time med Dag, var ett gedigent veiskille i livet mitt. Jeg visste det ikke akkurat der og da, men jeg var i ferd med å ta en viktig beslutning. 

Jeg hadde brukt mange år på å være redd for ting. Redd for å vise igjen, redd for å ikke vise igjen. Redd for følelser, redd for opplevelser i tilfelle de skulle vise seg å bli skuffelser.

Jeg hadde ingen tiltro til min egen kropp, og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Den hadde sviktet meg gang på gang, med sykdom og nedturer, og ett eller annet sted på veien este den ut, til jeg bar på mangfoldige titalls kilo med overvekt, som forverret alt.

På ett tidspunkt da jeg begynte å trene, ble kroppen min og viljen min to separate individer som var i krig. Kroppen min ville helst ligge i senga og spise is, mens viljen min hadde innsett at det var det siste jeg burde gjøre. 

Dermed tvang jeg meg selv igjennom mange hundre treningstimer med bokstavlig talt blod, svette og tårer. Og sakte men sikkert ble livet mitt bedre enn jeg noensinne kan huske det har vært før. 

Men jeg er langt i fra ferdig. Jeg har fortsatt mange unødvendige begrensninger og redsler å ta fatt i. En av dem er å gå i shorts.

Syns du det er teit? Å være redd for å gå i shorts? Vel, isåfall så er vi to. Men jeg er uansett redd for å dra på meg en shorts og vandre ut i verden. Hvorfor? Vel, jeg er genetisk velsignet med evnen til å bygge masse over rumpa og beina mine. Dessverre innebærer denne velsignelsen at kroppen min ikke skiller mellom muskler eller fett. Så da jeg var på det største, ble både rumpe og lår ENORME! 

Fordelen var at det var lett å skjule under digre 50-talls strutteskjørt, og dermed kunne jeg late som om problemet ikke fantes. Men selv med skinkene godt skjult under skjørtene, var det ikke problemfritt. Jeg kunne aldri gå uten tights under klærne, uansett hvor varmt det var, for da gnisset lårene sånn mot hverandre att jeg fikk gnagsår på minutter.

Med tid og trening, er ikke lårene eller rumpa mi lengre digre. Mesteparten av fettet er erstattet av muskler, for jammen liker kroppen min å ha litt dimensjoner på seg liksom. Flaks for meg at fyldige treningsrumper er mote for tia, men oppi mitt hode er det fortsatt vanskelig å skille mellom om det er fett eller muskler som står for størsteparten av innholdet.

Så dermed vil jeg helst fortsatt gjemme bort beina og rumpa mi. Bikinikroppen 2015 virker langt borte, og jeg vet ikke om den kommer verken i 2016 eller 2017 heller. Jeg har født to barn, vært over 50 kg tyngre enn jeg er nå, og burde være overlykkelig over alt jeg har oppnådd, fremfor å sutre over de tingene som gjør at jeg er langt i fra perfekt.

Jeg kommer jo aldri til å bli perfekt. Så fremfor å syns synd på meg selv på grunn av det, prøver jeg å bli tilfreds og stolt over meg selv for den jobben jeg allerede har gjort. Da må jeg slutte å henge meg opp i ting som drar meg ned, slutte å begrense meg selv.

Selvfølgelig kan jeg dra på stranda i sommer, bade og kose meg i bikini! Selvfølgelig kan jeg slenge på meg en shorts, og nyte sommervarmen, sola og luften på beina mine... Ikke får jeg gnagsår mellom beina lengre heller, og likevel så er det en utfordring.

Dermed har jeg med god hjelp fra Habibi-Helen bestemt meg for at jeg skal tørre å gå på trening i shorts. Hvorfor på trening? Fordi det er verre enn å dra på stranda i shorts, og fordi jeg skal bevege meg og risikerer at beina på shortsen ruller opp og blir enda kortere underveis i økten. Fordi jeg innbiller meg at da kommer alle til å studere cellulittene mine, se strekkmerkene og tenke at "hun der er jammen ikke 14 lengre, og burde kle på seg!"

Så jeg bestilte meg en shorts på Gymgrossisten, og denne uken kom den i posten. Jeg fortalte Dag at jeg hadde bestilt meg shorts, og han vet at det er en big deal for meg. "Er det sånn hotpants?" spurte han. "Nei! Er du gal!" svarte jeg. "Den går sånn ca midt på låret ihvertfall, for sånn så det ut på bildet i nettbutikken."

Så åpnet jeg pakken, og dro ut en shorts, som ligna på boxershortsene til mannen min Bjørn. Hjertet mitt sank. Neiiiiiii!!!! Jeg hadde mest lyst å pakke den nedi returposen med en gang, men tvang meg selv til å prøve den. 

Resultatet ser dere på bildet. Og i dag er dagen jeg liksom skal trene i shorts på Elixia. Skal jeg feige ut? Gi opp? Lar jeg shortsen vinne? 

Nei pokker heller! Jeg kan ikke love at jeg lar det bli en vane på sommerstid å trene i shorts som ligner på hotpants. Men jeg nekter å skjems over meg selv, jeg nekter å dekke meg til fordi jeg er redd. Så om ikke annet så skal den teite shortsen på i dag, og barrieren skal brytes!

Å grøsse meg gru, eg gruer meg... 



"Always do what you are afraid to do!" står det på coveret av notisboken jeg bruker til å skrive alle mine PT-kunders treningsprogrammer i....

Konkurranse: Vinn huset ditt malt gratis, hvis hjertet ditt er lyseblått

Hvis hjertet ditt er lyseblått, kan du få huset ditt malt gratis i den fargen du vil. I samarbeid med vår premiumpartner RMB Malerservice lanserer vi nå en sommerkampanje hvor du kan vinne huset ditt ferdig malt - i nøyaktig den fargen du selv vil.

Det er også fryktelig enkelt å delta, hvor den eneste betingelsen er at hjertet ditt er lyseblått.

>>> Post et bilde på Instagram, Facebook eller Twitter av ditt hus slik det er nå, og merk med #sandnesulf og #rmb. Skriv kort hvorfor DU skal vinne en makeover på huset ditt.

Sandnes Ulf-spillere skal bli med å svinge kost og stå i stige.

Vi vil presentere kandidatene underveis, og Sandnes Ulf-supporterne skal stemme frem bildet med den beste begrunnelsen. Kampanjen pågår altså i sommer, hvor vinneren vil bli presentert under Sandnes Ulf - Brann 8. august.

Kroniske smerter, genfeil, NAV og andre tanker....

Jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg at jeg har en arvelig muskel & nervesykdom, som går inn under overskriften "Polynevropati". 


"Poly" betyr egentlig bare "flere", og "nevropati" betyr nerveskade eller noe sånt. Så kort forklart betyr navnet skade på flere nerver. 

Noe nærmere navn har faktisk ikke sykdommen min fått, da min familie tydelig vant i feil lotteri, da gener ble utdelt. Jeg skal ikke ramse opp alle som er rammet i familien, eller hvilken side det kommer fra, da det ikke er på sin plass å utlevere noen andre. 

Men vår familie er den første legene og forskerene vet om i verden som har akkurat denne greia. Jeg tror nok det finnes flere, men legene har ikke visst hva de skulle lete etter før nå...

For meg innebærer denne sykdommen, at de tynne nervefibrene i kroppen, som skal informere og regulere smerte, varme, kulde, berøring, ledd-sans osv, sakte men sikkert ødelegges. Det begynner i de lengste nervetrådene, som i hender og føtter, og spiser seg innover mot midten. 

Allerede som barn kunne jeg gjøre mange festlige triks, fordi jeg var hypermobil og kjente ikke normal smerte. Dessverre visste ingen at dette var tilfelle, så jeg ble aldri frarådet å for eksempel gå på ankel-knoken (sånn at jeg fikk 90 graders vinkel i anklene). Dermed fikk jeg så mye slark i anklene, at innen jeg var 18 år kunne jeg ikke stå rett opp og ned på flat mark, uten at anklene gav etter og jeg datt, noe som resulterte i både whip-lash og hjernerystelser.

Anklene ble operert, og mye annet har fulgt etter. Jeg tror jeg talte 9 runder i narkose til nå, og da regner jeg ikke med den gangen jeg skulle operere en tå som krøllet seg, og ble tilbudt amputasjon istedenfor. Da hoppet jeg rett av operasjonsbordet og ringte Bjørn, som måtte snu og hente meg på sykehuset igjen.

En skulle kanskje tro at det er greit å ikke føle smerte. Men så er det liksom en grunn til at kroppen skal det. Jeg ender for eksempel ofte opp med sår, kutt og blåmerker, som jeg ikke aner når jeg har pådratt meg. I de verste tilfellene så har jeg måttet sy fingre, etter at en kniv eller to satt fast i beinet. 

Jeg har brukket fingre, tær, nesen og kanskje mer som jeg ikke vet om, uten at det ble fanget opp i tide. Jeg har talløse små arr etter brannsår (varme gryter suger!) og kutt. 

Og så kan liksom ikke kroppen min bare holde seg til å ikke sende de signalene den burde. Ett av de største problemene er faktisk at innimellom så hyler kroppen ut i full alarm, armer og bein kan rykke til, det er så dritvondt at jeg støkker og nesten skriker i forskrekkelse. Helt uten grunn. Til ingen hensikt. Kanskje det kan kalles en form for fantomsmerter, men jeg kaller det rett og slett feilsignaler. Og jeg aner aldri når de kommer, hvor de kommer eller hvor lenge de vil vare. 

Som oftest går det fort over, som ett lyn som skjøt gjennom kroppen og etterlater deg i lett sjokk. Men av og til setter det seg som en intens murring, gnaging, kloring i de rareste steder. Og det er lite jeg kan gjøre med det.

Før jeg begynte å trene, var ett av de største problemene at jeg hadde så dårlig ledd-sans. Det vil rett og slett si at jeg fikk liksom ikke helt følelsen med hvor jeg hadde kroppens deler til enhver tid. Derfor snublet jeg mye, dunka borti hjørner, mista ting i gulvet og ble sittende eller jobbende i helt feil kroppsstillinger. 

Dermed fikk jeg mange unødvendige belastningsskader. Og enda flere smerter på kjøpet. Bare det å skrive med en god gammeldags blyant eller kulepenn, var og er fortsatt ett mareritt. Jeg greier ikke helt å styre hvor hardt jeg må holde på pennen for å skrive, og ender opp med de sykeste krampene i hele armen.

Så da jeg begynte å trene, med 55 kg overvekt, og arvelige sykdommer i bagasjen, hadde jeg ikke de helt store forventingene. I mine drømmer, var det nok å oppleve litt mindre smerter, og litt mere bevegelighet.

Aldri i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at jeg skulle bli istand til å komme meg dit jeg er. Jeg faller ikke lengre, dunker meg sjelden, og opplever at kroppen min er så mye mer robust når den har muskler til å støtte opp om den svake "ramma" jeg hadde. 

Jeg har fortsatt vondt hver eneste dag. Av og til verker jeg sånn i hele ansiktet, at jeg føler det er stappet inni en makuleringsmaskin. Jeg har null følelse i tærne mine, beina brenner og gjør det vanskelig å sove om nettene. Men jeg har likevel bedre kontroll på kroppen min enn jeg har hatt noen gang. 

For første gang i mitt liv, kjenner jeg kroppen min så godt igjennom kunnskap om tilstanden min, og kunnskap om kroppers bevegelse og evne, at jeg føler jeg har kontroll. 

De dagene når jeg verker som verst, er fortsatt grusomme, men jeg klarer liksom å holde det i sjakk likevel. Og der jeg før måtte bruke ett lass med paralgin forte, sovetabeletter og annet apotek-stæsj, så klarer jeg meg nå faktisk uten. Men jeg klarer meg ikke uten trening...

For de fleste av dere er det sikkert lite interessant å lese om tynnfibernevropati, men det finnes mange som lever med kroniske smerter der ute, som aldri har fått råd eller hjelp til å komme seg utav sin onde spiral. Jeg kan ikke garantere at det som hjalp for meg, vil hjelpe andre, men jeg er likevel forundret over at alt jeg noengang ble tilbudt av hjelp til å leve med min diagnose, var medisiner og uførepensjon. 

Jeg vet at trening fikk meg tilbake i fullt arbeid, når alle ekspertene rundt meg hadde gitt meg opp. Men jeg hadde ikke klart det alene. Jeg trengte hjelp, kunnskap om kroppen min, om trening. Jeg kunne jo ikke sitte riktig engang, så hvordan skulle jeg klare å trene uten å skade meg selv noe mere? 

Vi ofret ganske mye for å få råd til den hjelpen, gjennom å kjøpe PT timer. Men til gjengjeld står jeg nå 100% på egne bein og yter til det norske samfunn, betaler min skatt, og er ute av NAV systemet. Jeg er 38 år. Jeg har mange år igjen som skattebetaler.

Hadde ikke samfunnet vært tjent med å hjelpe flere som meg til å komme seg i arbeid? Kan vi ikke spandere personlig trening og oppfølging på mennesker, fremfor piller, sykemeldinger og trygd?

Det funker ikke på alle. Jeg vet det. Men jeg trodde aldri det hadde funka for meg heller. Hadde dere spurt meg for tre år siden, hadde jeg ledd bittert... 

Takk og pris for at jeg hadde gode venner og familie som dytta meg og heiet på meg. Men hva med alle dem som ikke har det?!?!?!

Jeg har faktisk ikke stålkontroll på livet, til tross for hva mange tror...

Hver eneste morgen når jeg våkner, har jeg vondt ett eller annet sted i kroppen. Min første innskytelse er å slå av ringeklokken, krølle meg sammen under dynen, og håpe at smertene forsvinner. 

Jeg vet ikke om det er på grunn av min arvelige polynevropati (muskel/nervesykdom), eller om det er kampen mot parasittene som nesten tok livet av meg for 6 år siden, men magen min er temmelig herpa. For å fungere sånn noenlunde, bruker jeg store doser med magnesium, rett og slett for å gå på do. Og ikke minst kontrollere når jeg må på do.

Magnesiumen gjør at jeg løper på do hver morgen, og da er resten av dagen trygg. Men det betyr også at jeg ikke kan avtale noe for tidlig på dagen. Jeg må være sikker på at jeg er ferdig på do, og jeg må bruke litt tid på å bestemme meg selv for at jeg skal opp av sengen, og ut i verden. 

Det føles som om jeg må bestemme meg for å sloss hver eneste dag. Mens jeg skulle ønske at tingene kunne være så enkle at jeg spratt utav sengen uten en tanke eller bekymring idet fuglene synger om morgenen...

I løpet av dagene mine, biter jeg tennene sammen mot smerter, og jobber med å holde angsten under kontroll. Angsten som sitter langt baki hodet, og langt nedi magen, og gir meg frykt for å bli syk igjen, for at mitt nye liv skal bli tatt i fra meg. 

Stort sett går dette faktisk veldig bra. Så lenge jeg bruker hodet, gir meg selv tid til å starte dagen, og ikke tillater meg selv å gi opp. 

Men innimellom er det vanskeligere enn ellers, og her i uka nådde jeg ett lite bunnpunkt igjen. 

Jeg hadde en felles trening med min mann Bjørn, og PT-Dag satte oss i arbeid. Jeg kjente at jeg følte meg tom og litt trist da vi startet, og tenkte at det skulle bli godt å komme i gang med økten, for da pleier jeg å føle meg så mye bedre. 

Men det ville ikke helt gi seg, og jeg ble stille. Da vi nærmet oss slutten av økten, skulle vi ha gående utfall, og da jeg var kommet halvveis over gulvet, kjente jeg tårene strømme. Jeg klarte ikke å stoppe gråten, og i pausen hulket jeg, før jeg samlet meg sammen og fullførte økten med tårene rennende nedover kinnene. 

Dag og Bjørn ble selvsagt forundret. Dette er ikke hverdagskost, og de skjønte nok ikke helt hva som foregikk, eller hva de skulle gjøre.  

Etter treningsøkten satte jeg meg på bakrommet på jobb, mens jeg desperat prøvde å samle meg og stoppe tårene. Jeg var nesten i ferd med å få kontrollen, da min sjef Nina tittet rundt hjørnet og så meg sitte der alene.

Nina spør selvfølgelig hva som er i veien, setter seg ned og legger armen rundt meg. og da bryter jo niagara-fossen ut igjen. 

Det var ikke så lett å sette ord på hva som hadde utløst denne reaksjonen hos meg. Men konklusjonen ble at jeg rett og slett er trøtt. Jeg har hatt noen ekstreme år bak meg, jeg har sloss meg fra å være ufør og totalt sengeliggende, til å være i to jobber og ha en mengde med verv og ansvar.

Og der lå nok noe av problemet. Jeg har måttet trekke meg fra flere forskjellige verv, for å kunne fokusere på de tingene som er viktigst for meg. Jeg sitter igjen med jobb som markedssjef i eget malerfirma, PT på Elixia, samt ett par verv i Sandnes Ulf og BNI Sandnes. 

Så hvorfor knakk jeg nå? Når jeg er ute av ekstra-vervene? Når jeg har mindre å gjøre? Jeg har tenkt en del over det, og konkludert med at reaksjonen nok kom nå, fordi det er først nå jeg har tid til å kjenne etter. Når kaoset er borte, kommer følelsene frem i dagen...

Jeg har ikke opplevd før, å ha en sjef eller kollegaer som så meg knekke. Som så meg gråte. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, for jeg er så vant med å gjemme meg bort hvis jeg har det tøft.

Men jeg hadde ikke så mye valg, og kanskje var det like greit å la masken falle litt. Jeg har faktisk ikke stålkontroll på alt, og selv de tingene jeg har kontroll på, må jeg jobbe og sloss for. 

Så midt oppi det hele innså jeg at jeg er superheldig. Jeg har en herlig, surrete, morsom, omtenksom og forståelsesfull sjef i Nina, og jeg har noen unike, festlige og skjønne kollegaer. Dag tilbydde seg å hjelpe med alt han kunne, og vendepunktet kom da Kyle (en skotte som også er PT), ser på meg og utbryter: "I'll take off all my clothes if it makes you happy!?!?!?!?"

Da brøt jeg ut i latter, og alt føltes lettere. Humor har vært min redning mange ganger, og det hjalp denne gangen også. Jeg har noen som vil lytte og forstå, jeg har noen som vil hjelpe og dytte, og jeg har noen som får meg til å le. 

Derfor vet jeg at det er verd kampen. Selv om den aldri er over, så er livet mitt så mye bedre når jeg fortsetter å sloss. Derfor elsker jeg å trene olympisk vektløfting, for hver gang jeg står meg vekten på strake armer over hodet, er det en markering og en seier over sykdom og alt som før har dratt meg ned. Da er jeg en vinner... Fordi jeg har vunnet over meg selv.

I videoen her, har jeg endelig turt å filme meg selv i sakte kino mens jeg trener olympiske løft.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10152818446601356&id=555056355

Jeg trengte hjelp, og endelig har jeg lært å be om det...

Det har vært stille fra min side i noen måneder nå, og innimellom har jeg tenkt at nå må jeg virkelig få skrevet noe. Men så har det hatt seg slik, at jeg har ikke følt at jeg hadde noe å si. Og er det noe jeg ikke vil, så er det å fylle bloggen min med tomprat.

Derfor har jeg bare latt det ligge. 

En stund lurte jeg på om jeg var helt ferdig med blogging, men så kom behovet for å dele snikendes tilbake. Kanskje har jeg måttet holde litt avstand, fordi jeg ikke har troen på å dele ting og følelser, når jeg står midt oppi dem. Jeg skal kunne lese det jeg har skrevet om ti år, og fortsatt stå for det, så lenge jeg velger å poste det her. Da må jeg faktisk ha fått det såpass på avstand at jeg kan dele tingene på en god måte.

Så hva skjedde?

Jeg gikk rett og slett på en skikkelig smell etter at jeg hadde vært på vektløftings kurset mitt i Oslo. Jeg skulle delta på to dager med Olympiske Løft, og gikk inn for oppgaven med liv og lyst. Så mye at jeg helt glemte å lytte til alle kroppens signaler, som smerter og det faktum at jeg hadde vært temmelig utslitt en stund før jeg reiste.

Jeg og Bjørn hadde en særdeles hard økt med PT-Dag

Etter 12 timers overbelastning av kroppen, gikk det helt elendig da jeg kom hjem og prøvde meg på egentrening. Mandagen var så tung, at kroppen føltes som bly fra topp til tå, og jeg fikk rett og slett ikke til noenting. 

Innen uka var slutt hadde jeg prøvd meg på 4 totalt mislykkede treningsøkter, før skulderen var så vondt at det ble stopp. Alt var vondt. Jeg fikk ikke sove, slet med å demonstrere øvelser for kundene mine, og motivasjonen gikk helt i dass.

Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke hadde noen som helst glede av treningen. Følte ikke jeg fikk til en eneste øvelse, men fortsatte å prøve. Så begynte hånda å verke, ryggen krangla osv osv...

Tilslutt gikk jeg rundt i ett par dager og skjemtes av meg selv. Jeg skal liksom være en PT. Jeg har all denne erfaringen og kunnskapen, men så mislykkes jeg så totalt med egentrening, at jeg følte meg som en hykler der jeg prøvde å instruere og oppmuntre kundene mine. 

Så satt jeg en dag i resepsjonen med min herlige kollega Silje, og det datt utav meg at jeg ikke fikk til noen ting for tiden. Da egentreningen gikk fløyten, var det også vanskelig å spise riktig, og jeg fikk enda en ting å skuffe meg selv over. Silje spurte hvorfor jeg ikke hadde snakket med Dag om dette, og jeg hadde ingen annen grunn enn at jeg følte jeg burde være sterk nok til å klare det alene.

Heldigvis kom Dag dinglendes rundt hjørnet akkuratt da, og spurte oss hva vi snakket om. Jeg tidde bom stillt, og kjente det låste seg litt. Men Silje brøt isen for meg og sa at vi snakket om hvor vanskelig det var å klare seg på egenhånd, og at vi trengte hjelp.

Så fikk jeg endelig sotret frem at jeg var på felgen motivasjonsmessig. Og til min store frustrasjon, begynte tårene å sile nedover kinnene mine. Bunnen var nådd, og alt jeg håpet på var at håret mitt hang nok forran ansiktet til at ingen la merke til at jeg gråt...

Det ble flere samtaler, og til min lettelse fortalte Dag og flere av mine andre kollegaer om at de selv hadde opplevd noe av det samme. Jeg fikk råd om å stresse ned, ta helt treningsfri noen uker for å la kroppen hente seg inn igjen, og deretter begynne forsiktig med noe nytt. Trene anderledes. Tenke på hva som kunne være gøy, blåse i all fornuft og all teori, til fordel for å lete etter treningsgleden igjen.

Det ble så tre rare uker. Jeg gikk på jobb hver dag, men trente ikke selv. I starten var det vanskelig å ikke føle meg utilstrekkelig, men da jeg klarte å få inn i hodet at dette var det jeg burde gjøre, så roet stressnivået seg betraktelig. 

Etter de tre ukene var over, begynte jeg å trene igjen, sammen med Dag. PT'en kjøpte seg PT-timer, og kjente en utrolig lettelse over det. Og tross alt viser det jo bare at jeg har troen på eget produkt.

Jeg har veldig mye ansvar i livet mitt. Både jobbmessig og privat så styrer og leder jeg hele tiden. Det var deilig å få lov til å kople ut igjen, noen få timer i uken. Jeg la alle tanker til side, og bare gjorde som jeg fikk beskjed om av Dag.

Det var drittungt å begynne igjen, og skremmende hvor mye teknikk og styrke jeg hadde mistet på grunn av at jeg ikke tok hensyn til meg selv. Det var ikke bare treningsmessig jeg hadde kjørt rovdrift, men på de fleste arenaer i livet mitt. Totalsummen av stresset knakk meg temmelig godt... En stund...

Jeg har fortsatt mye å jobbe med før jeg er tilbake der jeg var, og jeg er tvunget til å innse at jeg kanskje aldri blir med i NM i vektløfting, eller lignende. Men selv om det var sårt i begynnelsen, så har jeg forsonet meg med det. Livet mitt avhenger ikke av det...

Så er jeg heldigvis i oppover bakke igjen, og tar med meg vissheten om at selv om jeg kan gå på trynet, så kan jeg med hjelp av familie, venner og gode kollegaer, reise meg igjen og komme meg tilbake på sporet. Forskjellen denne gang var at jeg klarte å be om hjelp. 

Alle trenger hjelp innimellom... Absolutt alle...