Jeg trengte hjelp, og endelig har jeg lært å be om det...

Det har vært stille fra min side i noen måneder nå, og innimellom har jeg tenkt at nå må jeg virkelig få skrevet noe. Men så har det hatt seg slik, at jeg har ikke følt at jeg hadde noe å si. Og er det noe jeg ikke vil, så er det å fylle bloggen min med tomprat.

Derfor har jeg bare latt det ligge. 

En stund lurte jeg på om jeg var helt ferdig med blogging, men så kom behovet for å dele snikendes tilbake. Kanskje har jeg måttet holde litt avstand, fordi jeg ikke har troen på å dele ting og følelser, når jeg står midt oppi dem. Jeg skal kunne lese det jeg har skrevet om ti år, og fortsatt stå for det, så lenge jeg velger å poste det her. Da må jeg faktisk ha fått det såpass på avstand at jeg kan dele tingene på en god måte.

Så hva skjedde?

Jeg gikk rett og slett på en skikkelig smell etter at jeg hadde vært på vektløftings kurset mitt i Oslo. Jeg skulle delta på to dager med Olympiske Løft, og gikk inn for oppgaven med liv og lyst. Så mye at jeg helt glemte å lytte til alle kroppens signaler, som smerter og det faktum at jeg hadde vært temmelig utslitt en stund før jeg reiste.

Jeg og Bjørn hadde en særdeles hard økt med PT-Dag

Etter 12 timers overbelastning av kroppen, gikk det helt elendig da jeg kom hjem og prøvde meg på egentrening. Mandagen var så tung, at kroppen føltes som bly fra topp til tå, og jeg fikk rett og slett ikke til noenting. 

Innen uka var slutt hadde jeg prøvd meg på 4 totalt mislykkede treningsøkter, før skulderen var så vondt at det ble stopp. Alt var vondt. Jeg fikk ikke sove, slet med å demonstrere øvelser for kundene mine, og motivasjonen gikk helt i dass.

Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke hadde noen som helst glede av treningen. Følte ikke jeg fikk til en eneste øvelse, men fortsatte å prøve. Så begynte hånda å verke, ryggen krangla osv osv...

Tilslutt gikk jeg rundt i ett par dager og skjemtes av meg selv. Jeg skal liksom være en PT. Jeg har all denne erfaringen og kunnskapen, men så mislykkes jeg så totalt med egentrening, at jeg følte meg som en hykler der jeg prøvde å instruere og oppmuntre kundene mine. 

Så satt jeg en dag i resepsjonen med min herlige kollega Silje, og det datt utav meg at jeg ikke fikk til noen ting for tiden. Da egentreningen gikk fløyten, var det også vanskelig å spise riktig, og jeg fikk enda en ting å skuffe meg selv over. Silje spurte hvorfor jeg ikke hadde snakket med Dag om dette, og jeg hadde ingen annen grunn enn at jeg følte jeg burde være sterk nok til å klare det alene.

Heldigvis kom Dag dinglendes rundt hjørnet akkuratt da, og spurte oss hva vi snakket om. Jeg tidde bom stillt, og kjente det låste seg litt. Men Silje brøt isen for meg og sa at vi snakket om hvor vanskelig det var å klare seg på egenhånd, og at vi trengte hjelp.

Så fikk jeg endelig sotret frem at jeg var på felgen motivasjonsmessig. Og til min store frustrasjon, begynte tårene å sile nedover kinnene mine. Bunnen var nådd, og alt jeg håpet på var at håret mitt hang nok forran ansiktet til at ingen la merke til at jeg gråt...

Det ble flere samtaler, og til min lettelse fortalte Dag og flere av mine andre kollegaer om at de selv hadde opplevd noe av det samme. Jeg fikk råd om å stresse ned, ta helt treningsfri noen uker for å la kroppen hente seg inn igjen, og deretter begynne forsiktig med noe nytt. Trene anderledes. Tenke på hva som kunne være gøy, blåse i all fornuft og all teori, til fordel for å lete etter treningsgleden igjen.

Det ble så tre rare uker. Jeg gikk på jobb hver dag, men trente ikke selv. I starten var det vanskelig å ikke føle meg utilstrekkelig, men da jeg klarte å få inn i hodet at dette var det jeg burde gjøre, så roet stressnivået seg betraktelig. 

Etter de tre ukene var over, begynte jeg å trene igjen, sammen med Dag. PT'en kjøpte seg PT-timer, og kjente en utrolig lettelse over det. Og tross alt viser det jo bare at jeg har troen på eget produkt.

Jeg har veldig mye ansvar i livet mitt. Både jobbmessig og privat så styrer og leder jeg hele tiden. Det var deilig å få lov til å kople ut igjen, noen få timer i uken. Jeg la alle tanker til side, og bare gjorde som jeg fikk beskjed om av Dag.

Det var drittungt å begynne igjen, og skremmende hvor mye teknikk og styrke jeg hadde mistet på grunn av at jeg ikke tok hensyn til meg selv. Det var ikke bare treningsmessig jeg hadde kjørt rovdrift, men på de fleste arenaer i livet mitt. Totalsummen av stresset knakk meg temmelig godt... En stund...

Jeg har fortsatt mye å jobbe med før jeg er tilbake der jeg var, og jeg er tvunget til å innse at jeg kanskje aldri blir med i NM i vektløfting, eller lignende. Men selv om det var sårt i begynnelsen, så har jeg forsonet meg med det. Livet mitt avhenger ikke av det...

Så er jeg heldigvis i oppover bakke igjen, og tar med meg vissheten om at selv om jeg kan gå på trynet, så kan jeg med hjelp av familie, venner og gode kollegaer, reise meg igjen og komme meg tilbake på sporet. Forskjellen denne gang var at jeg klarte å be om hjelp. 

Alle trenger hjelp innimellom... Absolutt alle...