Møt sterke, flotte Marita...

Ikke lenge før jul tikket det inn en melding fra PT-kunden min Bente, som dere kanskje har lest om her på bloggen fra før av. I meldingen spurte hun om jeg hadde tid til å ta inn en ny PT-kunde.

Skrå pushups er lettere å starte med en på gulv, og en slipper knær i bakken

Jeg hadde jo fortsatt ikke vært så veldig lenge på Elixia, så det hadde jeg heldigvis mulighet til, og dermed møtte jeg spreke Marita!

Marita er en sterk, flott dame, som for tiden er hjemmeværende med barn nummer to. Hun ønsket å komme igang med trening, hovedsakelig for å gå ned i vekt, men følte ikke at hun fikk det til på egenhånd.

Noe av det kuleste med Marita, er at jeg kjenner igjen min egen holdning og væremåte når jeg begynte å trene selv. Marita vil ha resultater. Hun vil kjenne at hun har trent. Uannsett hva jeg ber henne om å gjøre, så har hun stort sett en "Bring-it-on-attitude". 

Kettlebell swing, bra for rumpa!

Av og til ser hun på meg med ett "mener-du-virkelig-at-jeg-skal-gjøre-dette?" blikk, men det varer aldri lenge før hun hopper i det, og etterpå stråler hele jenta av mestring og treningsglede!

Hipthrust med vekt, også bra for rumpa og bakside lår

I tillegg til å trene med meg, har Marita fått ett eget treningsprogram som hun kan bruke til egentrening, og hun er en flittig deltaker på gruppetimer. 

Markløft fra kasse med Kettlebell

Men etter ett par måneder måtte jeg be Marita om å bremse litt. Hun var så ivrig at før hun fikk ett eget program, trente hun ALLE øvelsene hun hadde lært av meg, HVER ENESTE GANG! 

Marita har også vært flink med kosten, men hun blir litt utålmodig og ville helst hatt resultater enda kjappere. En av de største farene ved trening, kosthold eller andre livstilsendringer, er nettopp når man går for hardt ut, og ting ikke skjer fort nok. Da er det lett å nå veggen, og gi opp.

Likevel virker det som om Marita klarer å hente seg inn. Hun har insett at det ikke er poeng i å veie seg hver dag, eller å måle seg selv hver uke. Det er ikke lett å måle på akkuratt samme sted hver gang, og en killer for motivasjonen når målene derfor ikke viser så godt som man skulle ønske.

Gående utfall med vektstang

Kneet skal helt i bakken

Marita har allerede gått ned en del kilo, og det er lett å se på henne at hun er mindre. Samtidig så begynner hun faktisk å få litt muskler som viser, noe som alltid er gøy å se.

Ett bens utfall med bakre fot elevert og manualer

Keep up the good work Marita! Du har det som skal til for å få til akkuratt hva du vil, og jeg heier på deg hele veien!!!

Senebetennelser, låsninger og polynevropati.... Argh!!!

Det er ikke alltid lett å holde igjen, når iveren blir for stor. Og selv om jeg er glad for å være en engasjert person, så hender det at det slår tilbake på meg selv...

En av mine utfordringer i livet, er at jeg har en arvelig form for tynnfibernevropati. Det vil si at jeg har ikke normal følelse i kroppen, og spesielt merker jeg dette armer og bein. 

I praksis betyr dette at jeg ikke merker enkelte former for smerte, og jeg har mindre følelse for berøring, kulde, varme samt en noe nedsatt leddsans. Men selv om jeg da kan ha en skade jeg ikke merker, så kan jeg også få falske smertesignaler som er dritvonde, uten noen egentlig grunn.

Alt dette må jeg leve med resten av livet. Det vil aldri forsvinne, men det trenger ikke bli så mye verre heller når jeg bare tar hensyn. Trening har derfor hjulpet meg utrolig mye med tanke på disse problemene, og jeg er likevel sprekere og friskere enn jeg noensinne trodde var mulig!

Derfor må jeg fortsette å trene, for å holde sykdom i sjakk og smerter på avstand. Og heldigvis har jeg lært å like å trene, selv om jeg ikke spretter opp av senga like ivrig hver morgen. 

Men så dukker det av og til opp ett aldri så lite hinder. Typisk meg å elske akkuratt de øvelsene som er til størst utfordring for meg. Det pleier å gå riktig så greit, men etter mitt helge kurs i Oslo for noen uker tilbake, der vi tilbrakte 12 timer med olympisk vektløfting, fordelt på to små dager, så har kroppen sagt "nok er nok" for en stund.

Jeg har jammen meg klart å få senebetennelse i skulderen, låsning mellom skulderblad, albue, håndledd osv osv... Blæh! Som om det var noe lurt? Men likevel greit å vite at jeg må ta hensyn og trene litt anderledes en stund, til kroppen henter seg inn igjen.

Normalt sett hadde dette ikke gått så langt, for jeg hadde kjent smerten lenge før det ble så ille. Men så er jeg visst ikke normal da, så jeg må bare akseptere det som det er.

En ny lærdom i boka: Lytt enda nøyere til kroppen Renate! 

Litt om en av PT-kundene mine: vakre Karyn...

Karyn og jeg har hatt en usedvanlig lang dialog per sms, før vi omsider traffs "face-to-face". Jeg hadde fått henne på min liste over nye medlemmer allerede i fjor høst, og jeg prøvde derfor å kontakte henne for å avtale når hun ville bruke sine 2 PTStart timer. 

Alle nye medlemmer ved SatsElixia får to timer hver, slik at vi som jobber som PT kan få hjulpet dem i gang med treningen. Det er da vi prøver å finne ut om de har kunnskap og motivasjon nok til å klare seg på egenhånd, eller om de trenger hjelp av oss.

Som oftest ender jeg opp med å møte dem som er på lista mi, innen to uker. Men med Karyn ble det anderledes. Ting tok tid, og avtaler måtte utsettes. Hun ble syk, sønnen ble syk, det var ferie, også ble jammen meg jeg syk også. Utgjort!

Etter godt og vel to måneder, begynte jeg å lure på om jeg skulle gi henne opp. Jeg ble jo litt redd for at det ble bare mas fra min side, og at hun foretrakk å ende opp som støttemedlem fra sofaen. Men hele tiden lurte tanken i bakhodet på meg; Hun hadde ikke meldt seg inn hvis hun ikke ville noe...

Da vi endelig klarte å få til ett møte, følte jeg allerede at jeg kjente henne litt etter alle sms'ene. Men samtidig hadde jeg dannet meg ett bilde i hodet mitt, som viste seg å ikke stemme med virkeligheten.

Jeg så for meg en litt sliten hjemmeværende mamma, med de "vanlige" vektproblemene etter sitt første barn.

Karyn var ikke sånn. Hun kom inn døra, så litt usikker ut, men bar hverken preg av å være sliten eller å være mor. Og ekstra kilo? Nope! Tvert imot... 

Det ble tidlig klart at Karyns mål med trening var ikke bare den vanlige "komme i bedre form", eller "få mer overskudd". Selv om hun gjerne ville det også. Karyn imponerte meg med å raskt informere meg om at hun syns hun var for tynn, og slet med å få vekta opp. Hun ville legge på seg. Hun ville ha former. Og hun ville at formene skulle komme ved å bygge muskler fremfor å øke fettprosenten.

Jeg ble kjempeglad! Det er jo så kjekt med variasjon, og her måtte jeg tenke anderledes. Samtidig så måtte jeg finne ut hvordan jeg kunne være sikker på at jeg faktisk hjalp Karyn å bygge seg opp, fremfor å bryte henne ned. 

Jeg måtte være sikker på at hun spiste nok, og spiste riktig. At Karyn er vegetarianer gjorde utfordringen komplett. 

Løsningen ble at vi satte igang ett treningsopplegg for å bygge muskler, og vi tok en InBody scan ved start for å se hva vi hadde som utgangspunkt med tanke på fettprosent og muskelmasse. Deretter har vi fulgt opp med en ukentlig veiing, og i perioder sendte hun meg "Snapp'er" av maten sin, slik at jeg kunne se hva hun spiste, og ikke minst at hun husket å spise nok.

Vi er ennå i startgropa på vår reise sammen, Karyn og jeg. Hun trener hardt, står på og imponerer stadig med hvor fort hun tar instruksjoner og mestrer øvelser. 

I tillegg er hun en usedvanlig flott jente, og det er alltid morsomt å se når hun trener med meg på formiddagen. Da er nemlig flere av "pensjonist-stammisene" på trening, og de titter ofte beundrende på henne. Det er nok noe med alderen, at menn blir trygge nok på seg selv til å beundre noen åpenlyst, uten at det finnes kleint eller påtrengende.

Jeg legger ved ett lite utvalg bilder av Karyn på trening, og etterhvert vil det nok komme flere innlegg og bilder..

Jeg gleder meg til å følge deg videre Karyn! :-D

Nok en gang gikk jeg på en aldri så liten smell...

Påsken nærmer seg slutten, og det skal forsåvidt bli godt å komme i normal gjenge igjen. Men først skal vi opp på Sandnes Stadion i ettermiddag, og ha det morro med seriestartkamp mellom Sandnes Ulf og Jerv, mens jeg skal løpe rundt i lyserosa Påskehare kostyme!

Og da må jeg jo nevne at for meg er det faktisk litt ekstra stort å være med på dette. For ett par-tre år siden hadde jeg neppe satt min fot på noen stadion eller fotballkamp, ikke som tilskuer engang. 

Hvorfor det? Tenker du gjerne da... 

Det er flere svar på det, men hovedårsakene er at med så dårlig helse jeg hadde både psykisk og fysisk, så var bare tanken på alle menneskene overveldende og stressende. Og dette hadde vært en typisk situasjon der jeg heller hadde sendt mann og barn avgårde alene, mens jeg holdt meg hjemme og egentlig bare ble lei meg fordi jeg følte jeg ikke strakk til.

Takk og pris for at den tiden er over! Jeg velger å huske fortiden, for å stadig minne meg selv på hvor godt jeg har det nå. Jeg skal ikke lengre sitte hjemme og være utenfor, jeg skal faktisk ikke bare på en fotballkamp og takle masse folk, men jeg skal faktisk løpe rundt på stadion i kostym og skape stemmning og morro! 

Og jeg gleder meg! Det er så befriende å tørre å bokstavlig talt "hoppe" i det, jeg føler at jeg lever og opplever!

Men livet er ikke alltid bare lyserosa, hverken med eller uten Påskehare-drakt. Og det fikk jeg kjenne på før påske.

Jeg har hatt så mye å ta igjen, og så mye jeg hadde lyst til å gjøre, at jeg har ikke klart å sette helt begrensninger for meg selv. Kanskje ikke så rart når jeg har vært på en flerårig "reise" som har handlet om å bryte grenser. 

Men så har jeg på ett eller annet tidspunkt, kommet dithen at døgnet begynte å bli for kort. Jeg ble mer og mer sliten, vond i kroppen, småsjuk og utafor. Det var vanskelig å fokusere og prioritere på egentrening. De gode treningsøktene ble det lengre og lengre imellom...

Så da påsken stod for døren, hadde jeg egentlig planlagt å jobbe på Elixia. Men jeg innså at jeg måtte ta meg en aldri så liten timeout, finne balansen igjen og ta litt vare på meg selv og familien min.

Det ble fullstendig fri fra begge jobbene mine, alle verv og til og med egentreningen! Jeg har reist, besøkt venner og familie. Badet, fisket, kjørt vann-jet og sett påskekrim. Det har vært en flott uke, og underveis falt løsningen på plass.

Jeg er visst ikke "Superwoman" likevel. Jeg har møtt min begrensning, og må tilpasse meg. En litt ny og anderledes erfaring, men likevel helt normalt. Så for å ikke gå på trynet med alt jeg har bygget opp og har lyst til å fortsette med, må jeg lære meg å si "Nei" av og til...

Derfor skal jeg ikke lengre tilbringe 12 timers dager på Elixia. Det har vært litt for mange av dem, og selv om jeg ikke har hatt kunder 12 timer hver dag, så har jeg heller ikke hatt fri eller vært med familien min. 

Løsningen blir at jeg i løpet av noen få uker skal få på plass faste tider hvor jeg jobber, både på Elixia og for RMB Malerservice. I tillegg innser jeg at jeg har faktisk ikke plass til flere PT-kunder nå. Hvis jeg skal kunne gi den oppfølging og engasjere meg slik jeg ønsker, må jeg forholde meg til det, og ikke ta inn flere kunder før noen av de jeg har nå er "ferdige" og trener på egenhånd.

Jeg er gleder meg til å få rutinene på plass. Til at balansen er der, mellom jobb, familie, egentrening og tid til venner og opplevelser...

Men det er alltid kjipt å måtte gå på den lille "smellen" før jeg innser mine begrensninger. Trøsten er at før i tiden hadde dette vært en situasjon der jeg hadde gitt opp. Dette hadde vært en typisk anledning der jeg hadde endt opp som støttemedlem på treningssenteret, gitt opp både jobb og egentrening. 

Da er det godt at jeg får bekreftet det jeg tenkte da jeg heiv meg på studiet for å bli Personlig Trener: "Hvis en livsstilsendring er det som skal til for å gjøre sunne, varige valg, kan jeg ikke tenke meg en større endring enn å gå fra ufør og utrent til å jobbe som PT. Prøv å komme på jobb en periode der du ikke spiser eller trener som du skal, når du jobber på ett treningssenter...."

I morgen er ferien over. Back to buisiness!!!