Og da må jeg jo nevne at for meg er det faktisk litt ekstra stort å være med på dette. For ett par-tre år siden hadde jeg neppe satt min fot på noen stadion eller fotballkamp, ikke som tilskuer engang.
Hvorfor det? Tenker du gjerne da...
Det er flere svar på det, men hovedårsakene er at med så dårlig helse jeg hadde både psykisk og fysisk, så var bare tanken på alle menneskene overveldende og stressende. Og dette hadde vært en typisk situasjon der jeg heller hadde sendt mann og barn avgårde alene, mens jeg holdt meg hjemme og egentlig bare ble lei meg fordi jeg følte jeg ikke strakk til.
Takk og pris for at den tiden er over! Jeg velger å huske fortiden, for å stadig minne meg selv på hvor godt jeg har det nå. Jeg skal ikke lengre sitte hjemme og være utenfor, jeg skal faktisk ikke bare på en fotballkamp og takle masse folk, men jeg skal faktisk løpe rundt på stadion i kostym og skape stemmning og morro!
Og jeg gleder meg! Det er så befriende å tørre å bokstavlig talt "hoppe" i det, jeg føler at jeg lever og opplever!
Men livet er ikke alltid bare lyserosa, hverken med eller uten Påskehare-drakt. Og det fikk jeg kjenne på før påske.
Jeg har hatt så mye å ta igjen, og så mye jeg hadde lyst til å gjøre, at jeg har ikke klart å sette helt begrensninger for meg selv. Kanskje ikke så rart når jeg har vært på en flerårig "reise" som har handlet om å bryte grenser.
Men så har jeg på ett eller annet tidspunkt, kommet dithen at døgnet begynte å bli for kort. Jeg ble mer og mer sliten, vond i kroppen, småsjuk og utafor. Det var vanskelig å fokusere og prioritere på egentrening. De gode treningsøktene ble det lengre og lengre imellom...
Så da påsken stod for døren, hadde jeg egentlig planlagt å jobbe på Elixia. Men jeg innså at jeg måtte ta meg en aldri så liten timeout, finne balansen igjen og ta litt vare på meg selv og familien min.
Det ble fullstendig fri fra begge jobbene mine, alle verv og til og med egentreningen! Jeg har reist, besøkt venner og familie. Badet, fisket, kjørt vann-jet og sett påskekrim. Det har vært en flott uke, og underveis falt løsningen på plass.
Jeg er visst ikke "Superwoman" likevel. Jeg har møtt min begrensning, og må tilpasse meg. En litt ny og anderledes erfaring, men likevel helt normalt. Så for å ikke gå på trynet med alt jeg har bygget opp og har lyst til å fortsette med, må jeg lære meg å si "Nei" av og til...
Derfor skal jeg ikke lengre tilbringe 12 timers dager på Elixia. Det har vært litt for mange av dem, og selv om jeg ikke har hatt kunder 12 timer hver dag, så har jeg heller ikke hatt fri eller vært med familien min.
Løsningen blir at jeg i løpet av noen få uker skal få på plass faste tider hvor jeg jobber, både på Elixia og for RMB Malerservice. I tillegg innser jeg at jeg har faktisk ikke plass til flere PT-kunder nå. Hvis jeg skal kunne gi den oppfølging og engasjere meg slik jeg ønsker, må jeg forholde meg til det, og ikke ta inn flere kunder før noen av de jeg har nå er "ferdige" og trener på egenhånd.
Jeg er gleder meg til å få rutinene på plass. Til at balansen er der, mellom jobb, familie, egentrening og tid til venner og opplevelser...
Men det er alltid kjipt å måtte gå på den lille "smellen" før jeg innser mine begrensninger. Trøsten er at før i tiden hadde dette vært en situasjon der jeg hadde gitt opp. Dette hadde vært en typisk anledning der jeg hadde endt opp som støttemedlem på treningssenteret, gitt opp både jobb og egentrening.
Da er det godt at jeg får bekreftet det jeg tenkte da jeg heiv meg på studiet for å bli Personlig Trener: "Hvis en livsstilsendring er det som skal til for å gjøre sunne, varige valg, kan jeg ikke tenke meg en større endring enn å gå fra ufør og utrent til å jobbe som PT. Prøv å komme på jobb en periode der du ikke spiser eller trener som du skal, når du jobber på ett treningssenter...."
I morgen er ferien over. Back to buisiness!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar