En av mine utfordringer i livet, er at jeg har en arvelig form for tynnfibernevropati. Det vil si at jeg har ikke normal følelse i kroppen, og spesielt merker jeg dette armer og bein.
I praksis betyr dette at jeg ikke merker enkelte former for smerte, og jeg har mindre følelse for berøring, kulde, varme samt en noe nedsatt leddsans. Men selv om jeg da kan ha en skade jeg ikke merker, så kan jeg også få falske smertesignaler som er dritvonde, uten noen egentlig grunn.
Alt dette må jeg leve med resten av livet. Det vil aldri forsvinne, men det trenger ikke bli så mye verre heller når jeg bare tar hensyn. Trening har derfor hjulpet meg utrolig mye med tanke på disse problemene, og jeg er likevel sprekere og friskere enn jeg noensinne trodde var mulig!
Derfor må jeg fortsette å trene, for å holde sykdom i sjakk og smerter på avstand. Og heldigvis har jeg lært å like å trene, selv om jeg ikke spretter opp av senga like ivrig hver morgen.
Men så dukker det av og til opp ett aldri så lite hinder. Typisk meg å elske akkuratt de øvelsene som er til størst utfordring for meg. Det pleier å gå riktig så greit, men etter mitt helge kurs i Oslo for noen uker tilbake, der vi tilbrakte 12 timer med olympisk vektløfting, fordelt på to små dager, så har kroppen sagt "nok er nok" for en stund.
Jeg har jammen meg klart å få senebetennelse i skulderen, låsning mellom skulderblad, albue, håndledd osv osv... Blæh! Som om det var noe lurt? Men likevel greit å vite at jeg må ta hensyn og trene litt anderledes en stund, til kroppen henter seg inn igjen.
Normalt sett hadde dette ikke gått så langt, for jeg hadde kjent smerten lenge før det ble så ille. Men så er jeg visst ikke normal da, så jeg må bare akseptere det som det er.
En ny lærdom i boka: Lytt enda nøyere til kroppen Renate!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar