Jeg vet ikke om det er på grunn av min arvelige polynevropati (muskel/nervesykdom), eller om det er kampen mot parasittene som nesten tok livet av meg for 6 år siden, men magen min er temmelig herpa. For å fungere sånn noenlunde, bruker jeg store doser med magnesium, rett og slett for å gå på do. Og ikke minst kontrollere når jeg må på do.
Magnesiumen gjør at jeg løper på do hver morgen, og da er resten av dagen trygg. Men det betyr også at jeg ikke kan avtale noe for tidlig på dagen. Jeg må være sikker på at jeg er ferdig på do, og jeg må bruke litt tid på å bestemme meg selv for at jeg skal opp av sengen, og ut i verden.
Det føles som om jeg må bestemme meg for å sloss hver eneste dag. Mens jeg skulle ønske at tingene kunne være så enkle at jeg spratt utav sengen uten en tanke eller bekymring idet fuglene synger om morgenen...
I løpet av dagene mine, biter jeg tennene sammen mot smerter, og jobber med å holde angsten under kontroll. Angsten som sitter langt baki hodet, og langt nedi magen, og gir meg frykt for å bli syk igjen, for at mitt nye liv skal bli tatt i fra meg.
Stort sett går dette faktisk veldig bra. Så lenge jeg bruker hodet, gir meg selv tid til å starte dagen, og ikke tillater meg selv å gi opp.
Men innimellom er det vanskeligere enn ellers, og her i uka nådde jeg ett lite bunnpunkt igjen.
Jeg hadde en felles trening med min mann Bjørn, og PT-Dag satte oss i arbeid. Jeg kjente at jeg følte meg tom og litt trist da vi startet, og tenkte at det skulle bli godt å komme i gang med økten, for da pleier jeg å føle meg så mye bedre.
Men det ville ikke helt gi seg, og jeg ble stille. Da vi nærmet oss slutten av økten, skulle vi ha gående utfall, og da jeg var kommet halvveis over gulvet, kjente jeg tårene strømme. Jeg klarte ikke å stoppe gråten, og i pausen hulket jeg, før jeg samlet meg sammen og fullførte økten med tårene rennende nedover kinnene.
Dag og Bjørn ble selvsagt forundret. Dette er ikke hverdagskost, og de skjønte nok ikke helt hva som foregikk, eller hva de skulle gjøre.
Etter treningsøkten satte jeg meg på bakrommet på jobb, mens jeg desperat prøvde å samle meg og stoppe tårene. Jeg var nesten i ferd med å få kontrollen, da min sjef Nina tittet rundt hjørnet og så meg sitte der alene.
Nina spør selvfølgelig hva som er i veien, setter seg ned og legger armen rundt meg. og da bryter jo niagara-fossen ut igjen.
Det var ikke så lett å sette ord på hva som hadde utløst denne reaksjonen hos meg. Men konklusjonen ble at jeg rett og slett er trøtt. Jeg har hatt noen ekstreme år bak meg, jeg har sloss meg fra å være ufør og totalt sengeliggende, til å være i to jobber og ha en mengde med verv og ansvar.
Og der lå nok noe av problemet. Jeg har måttet trekke meg fra flere forskjellige verv, for å kunne fokusere på de tingene som er viktigst for meg. Jeg sitter igjen med jobb som markedssjef i eget malerfirma, PT på Elixia, samt ett par verv i Sandnes Ulf og BNI Sandnes.
Så hvorfor knakk jeg nå? Når jeg er ute av ekstra-vervene? Når jeg har mindre å gjøre? Jeg har tenkt en del over det, og konkludert med at reaksjonen nok kom nå, fordi det er først nå jeg har tid til å kjenne etter. Når kaoset er borte, kommer følelsene frem i dagen...
Jeg har ikke opplevd før, å ha en sjef eller kollegaer som så meg knekke. Som så meg gråte. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, for jeg er så vant med å gjemme meg bort hvis jeg har det tøft.
Men jeg hadde ikke så mye valg, og kanskje var det like greit å la masken falle litt. Jeg har faktisk ikke stålkontroll på alt, og selv de tingene jeg har kontroll på, må jeg jobbe og sloss for.
Så midt oppi det hele innså jeg at jeg er superheldig. Jeg har en herlig, surrete, morsom, omtenksom og forståelsesfull sjef i Nina, og jeg har noen unike, festlige og skjønne kollegaer. Dag tilbydde seg å hjelpe med alt han kunne, og vendepunktet kom da Kyle (en skotte som også er PT), ser på meg og utbryter: "I'll take off all my clothes if it makes you happy!?!?!?!?"
Da brøt jeg ut i latter, og alt føltes lettere. Humor har vært min redning mange ganger, og det hjalp denne gangen også. Jeg har noen som vil lytte og forstå, jeg har noen som vil hjelpe og dytte, og jeg har noen som får meg til å le.
Derfor vet jeg at det er verd kampen. Selv om den aldri er over, så er livet mitt så mye bedre når jeg fortsetter å sloss. Derfor elsker jeg å trene olympisk vektløfting, for hver gang jeg står meg vekten på strake armer over hodet, er det en markering og en seier over sykdom og alt som før har dratt meg ned. Da er jeg en vinner... Fordi jeg har vunnet over meg selv.
I videoen her, har jeg endelig turt å filme meg selv i sakte kino mens jeg trener olympiske løft.
https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10152818446601356&id=555056355
Renate, du er alt for snil, du sier ja, ja hvem som helst som spørr så sier du ja. Husk du er godheten selv, også Bjørn, verdens beste mennesker, hjelpsomme, snille, jeg tror ingen av dere hadde klart å drepe ei flua på veggen. Legg noen av verva til siden da blir ikke presset så stort. Ja noen vil bli skuffet over å ikke ha dere ved sin side, to smilende og hjertlige mennesker, ta heller vare på deres viktigste oppgaver i livet, familien og jobben, ja ta med Sandnes Ulf også og litt kirkearbeid, det gir kraft og styke i hverdagen. Vi trenger alle slike påfull en gang i blandt av styrke fra oven.
SvarSlett<3 Takk! <3
Slett