Den vanskelige fasen, når hverdagen kommer, og heiaropene stilner...

Det er kvelden før kvelden... Ikke julekvelden, men årets siste kveld. Selveste nyttårsaften er i morgen, og millioner av nyttårsforsett svirrer vel rundt i hoder over store deler av verden akkurat nå.  

2015 er snart over, og jeg sitter her og titter på Michael Buble's julekonsert. Så klarer jeg ikke helt å la være å foreta en liten statusoppdatering i hodet mitt...

Dette har vært ett flott år for meg, og mine aller nærmeste. Jeg har reist mye rent fysisk, men den største reisen har vært inni meg selv. Jeg har vokst, blitt sterkere, fått en klarere visjon av hvem jeg er og hvordan jeg ønsker å leve. Jeg har levd... virkelig levd dette året... Og jeg er ydmykt takknemlig...

Men selv om jeg ikke har planer om å lage noen nyttårsforsett, så vet jeg at treningsbransjen venter på en boom i januar. Det er mange der ute som i disse timer bestemmer seg for at nå skal de gjøre en endring i livet sitt. Nå skal de leve sunt, begynne å trene, slanke seg, få helsa og livet på skinner.

Så melder de seg inn hos oss på SatsElixia, eller hos noen av våre konkurrenter. De hiver seg i gang med skyhøye forventninger og iver. Og jeg står der og betrakter dem, mens jeg vet bedre enn de fleste hva det vil si å være i deres sko. 

Mange av de nye ansiktene jeg kommer til å se den neste måneden, kommer jeg til å legge merke til. Jeg kommer til å se etter dem selv om de ikke trener med meg, og jeg kommer til å heie på hver eneste en. Mange vil jeg ikke legge merke til, uten at jeg vet hva som gjør at noen fester seg, mens andre sklir under radaren min. Men jeg ønsker oppriktig og inderlig at de lykkes med sine mål og forventninger alle sammen.

Så kommer flere og flere til å forsvinne... Det går lengre mellom hver gang de dukker opp på trening, jeg tar meg selv i å lure på hvor de blir av, hvordan de har det. Tilslutt er de borte både fra medlemslistene våre, og fra minnene mine...

Mange har spurt meg hva som gjorde at jeg lykkes, hvorfor jeg ikke ble en av statistikken som gav opp... Og jeg har alltid svart at det er fordi jeg ikke begav meg inn på noen slankekur, jeg bestemte meg for en livstilsendring! 

Det stemmer fortsatt at jeg foretok en livstilsendring, men i det siste har jeg oppdaget en helt ny fase som jeg ikke helt var forberedt på. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener, men det er ikke helt lett å finne de rette ordene.

Det var på mange måter lett å beholde motivasjonen de første to årene av min personlige reise. I det jeg selv meldte meg inn og begynte å trene på Elixia Hana i januar 2013, var jeg ufør, hadde mye vondt og var temmelig på bunn psykisk. Jeg var kommet til det punkt at jeg følte livet kunne ikke bli så mye verre, og jeg hadde ingenting å tape på å bite tennene sammen og trene. 

Det vil si, ingen har noe å tape på å trene. Men jeg var i den situasjon at kroppen min hadde forrådt meg og forfalt i flere år. Jeg var sint på min egen kropp, den motarbeidet meg og gjorde meg ulykkelig. Så jeg presset meg igjennom trening etter trening, og når det var som tyngst hylte jeg inni hodet mitt at kroppen min hadde bare med å gjøre som jeg bestemte! Jeg var sjef! Jeg følte mange ganger at jeg hevnet meg på min egen kropp, med å presse den til å utføre øvelser som var så tunge at alt inni meg hylte: "jeg orker ikke! Jeg klarer ikke!"

Og jeg gjennomførte hver eneste økt. Noe jeg kunne gjøre fordi jeg etterpå kunne krype sammen hjemme på sofaen, mens kroppen min hylte av smerte og tårene strømmet. Jeg hadde tid til å krype sammen i fosterstilling, nettopp fordi jeg var ufør. Og på en merkelig måte føltes det bedre å krype sammen av smerte etter å ha brukt kroppen, enn å måtte bite tennene sammen hele dagen på grunn av kramper og smerter som aldri slapp tak, og som skyldes både sykdom og dårlig form.

Det var lett fordi jeg hadde tid. Fordi fremgangen var enorm. Fordi resultatene var så synlige hos alle rundt meg, at jeg ble heiet på, klappet for og sett opp til. Etter som kiloene forsvant, møtte jeg stadig mennesker som ikke kjente meg igjen, og som uttrykte sin beundring for hva jeg hadde utrettet. Klærne ble stadig for store, selv de gamle klærne som hang i skapet i fra tidligere "storhetstider". Milepælene treningsmessig kom tett, og var store.

Jeg startet med over 50 kilo overvekt. Jeg kunne knapt gå, jeg brukte store mengder medisiner for å komme meg igjennom dagen, og nettene... På litt over ett år var mesteparten av overvekten borte, og jeg lekte meg på trening med å lære meg olympiske løft. Som forøvrig er det mest kompliserte du kan gjøre innen styrketrening. Jeg stod på min plattform, med 65 kilo jern på strake armer over hodet og var en vinner hver eneste gang jeg greide løftet.

Jeg bestemte meg for å melde meg på kurs hos AFPT (Akademiet for Personlig Trening) og bli PT selv, fordi jeg skjønte at hemmeligheten bak å lykkes var livstilsendring. Ingen kur. Ingen tidsbegrensning. Men å finne veien til ett sunnere liv som jeg kunne holde fast ved for ever og alltid. Jeg kunne ikke tenke meg en større livstilsendring enn å gå fra ufør og overvektig til å bli PT, og jeg visste at det ville bli vanskeligere å falle av vogna hvis jeg omgav meg og jobbet med trening, helse og livsstil. 


Men på ett eller annet tidspunkt måtte jeg nå bunnen. Ikke den psykiske bunnen jeg hadde krøpet rundt i tidligere, men det vektmessige bunnpunktet mitt. Det tok meg to år å komme dit. Da hadde jeg trent 5 dager i uken i to år, voktet matinntaket mitt og vunnet milepæl etter milepæl. Jeg var begynt å bli vant med kommentarer om hvor flink jeg hadde vært, hvor slank jeg var blitt. Jeg øvde meg på olympiske løft hver dag, meldte meg på kurs, og drømte pittelitt om å være istand til å konkurrere i det en dag.

En dag oppdaget jeg at jeg faktisk ikke følte meg så fin lengre. Jeg hadde mistet så mye vekt, at selv formene mine begynte å bli temmelig flate. Puppene forsvant, magen ble nesten innhult, og mammaen min begynte å mase om at jeg måtte spise mere. 

Jeg likte ikke at jeg ble "flat", men jeg likte at mammaen min syntes jeg burde spise mere. Da ble jeg litt stolt. Fordi jeg hadde så god kontroll på kroppen min. Fordi jeg trodde jeg var flinkere enn mange andre når jeg så tydelig ikke var ett svakt menneske som fråtset i mat... Jeg var sterk! 

En liten stund fikk jeg lov å tro det. Men så sa kroppen stopp. Etter to år med konstant kaloriunderskudd, og hard trening, ble jeg rammet av den ene "sjuka" etter den andre. Jeg fikk halsbetennelse (og jeg har ikke mandler engang!), lungebetennelse, bronkitt, urinveisinfeksjon, influensa osv... Så fikk jeg vondt i skulderen, i albuen, håndleddet og hofta...

Det var på tide å revurdere hva jeg holdt på med...

Og da begynte den verste fasen i grunnen. Ingen kan leve med konstant kaloriunderskudd, og kroppen min var sliten. Jeg skulle ikke lengre ned i vekt, og måtte finne balansen i hverdagen. Finne det som er den egentlige livsstilsendringen. Spise nok mat til å være vektstabil. Trene, men akseptere at milepælene blir lengre imellom jo bedre trent du er. Beholde motivasjonen når alle rundt meg hadde blitt vant med forandringen min, og heiaropene stilnet.

Året 2015 har dreid seg om det. Å finne balansen. Jeg har gått litt opp igjen i vekt i forhold til bunnpunktet mitt, kanskje til og med noen få kilo mere enn jeg egentlig ville (pokkers jul! haha) Jobben med å få hodet og psyken til å henge sammen med vekt og kropp pågår fortsatt, og enkelte dager er det lett å miste motet og tro at nå kommer jeg til å rykke helt tilbake til start. Men da må jeg minne meg selv på at jeg spiller ikke Monopol med livet mitt. Tilbakeskrittene nå er en brøkdel bunnpunktet, men jeg må ikke miste motet. Jeg må ikke gi opp. 

Ingen kan forvente eller forlange at hele verden heier på deg hele tiden, men på mange måter var i hvertfall min reise litt enklere når fremgangen ikke kunne oversees.

Så jeg reflekterer. Jeg finner balansen og veien mens den blir til. Jeg er takknemlig for gode venner og familie som elsker meg og tror på meg. Og midt oppi det hele, vet jeg at jeg er neppe den første her i verden som har møtt utfordringer med å finne balansen når livet snus på hodet.

Og derfor heier jeg ekstra på alle dere der ute, som sitter her i årets siste dager og kjenner på behovet for å gjøre en endring i livet. Om du ønsker å begynne å trene, spise sunnere, slutte å røyke/snuse/drikke eller har den ene store drømmen du ikke har turt å sette ut i livet...

Hvis du ser at jeg ser på deg, så husk at jeg sannsynligvis akkurat da står og ønsker deg alt vel. Ønsker at du blir ett av ansiktene som går igjen på Elixia. At du lander drømmejobben din, får barn eller hund, vinner i lotto eller finner løsningen på ditt medisinske problem. Jeg ønsker at akkurat DU blir en av dem som lykkes, at 2016 blir ett godt år for deg og de du elsker...

Vaklende selvtillit, strekkmerker, rynker og teite gamle uvaner...

I forrige uke kom jeg hjem fra jobb til en spennende mail. Jeg ble forespurt om å stille opp i en trenings reportasje, som skal på trykk over nyttår, i ett "glanset magasin". Jeg har vært så heldig å få være med i flere blader før, og har fortalt min historie om hvordan livet mitt har endret seg fra ufør, syk og overvektig, til å komme meg ut i full jobb som Personlig Trener. 

Men denne gang er saken pittelitt anderledes...

Jeg skal ikke fortelle om livet mitt, jeg skal få lov til å prøve å inspirere andre med mine fagkunnskaper som PT istedenfor. Og det er vanvittig kult! Det er jo dette jeg brenner for!!!

Men så er det litt skummelt også...

Jeg holder ihvertfall ikke igjen på trening

Hvorfor er det anderledes å uttale seg som fagperson? Vel, det er flere grunner til det. En av dem er at når jeg forteller om mitt liv, kan ingen kritisere meg eller påstå at jeg sier noe feil. Mitt liv handler om min opplevelse av historien min, og selv om andre har vært involvert i deler av livet mitt, kan heller ikke de protestere på at min oppfatning av livet mitt er riktig for meg.

Som fagperson ønsker jeg å få frem den rette kunnskapen på den rette måten, og derfor er det ekstra spennende med denne artikkelen. Men det er ikke der den største utfordringen ligger...

Så hva er problemet?

Problemet er så enkelt og typisk, at det egentlig er for teit. Jeg har kommet så langt, jobbet meg fra å være ett vrak til å være en ressurs. Jeg har kvittet meg med ørten kilo, og ett lass med personlig baggasje. Jeg er trygg, stolt, lykkelig, selvsikker, glad og ernergisk.

Likevel er jeg redd for å ta bilder.

Svetten fyker

Jeg skal demonstrere noen treningsøvelser på noen av bildene, og jeg har i grunnen ikke blitt fotografert noe særlig mens jeg trener. Så etter at den første jubelen og stoltheten har lagt seg, kryper de gamle teite tankene inn: "Er jeg ikke for stor fortsatt til å være noe treningsforbilde? Kommer redaktøren til å avvise reportasjen når de ser at jeg ikke er i nærheten av size zero?"

Nok en gang må jeg sparke meg selv i baken, nekte å la de negative tankene om meg selv få fotfeste. Jeg visste at det kom til å bli en utfordring å jobbe i en bransje der mye dreier seg om kropp, men samtidig så dreier trening seg om så mye mer enn størrelsen og utseende på kroppen. Det som virkelig er spennende med trening, er alt det har å bety for livskvaliteten på flere områder. 

Selvtilliten, mestringsfølelsen, søvnen, fordøyelsen, energien også videre også videre...

Jeg trenger ikke sammenligne meg med andre, men i min bransje er det faktisk vanskelig å la være. Jeg burde kun sammenligne meg med meg selv, fordi vi alle burde ha som mål å bli den beste utgaven av oss selv, og ingen andre!

Merket av livet

Jeg blir aldri perfekt. Jeg svetter som en gris når jeg trener, lager stygge grimaser, banner til og med litt av og til når det er som tyngst. Jeg har strekkmerker etter overvekt og barnefødsler. Jeg har arr etter operasjoner og skader. Jeg har for lange tær, og problem med liktorner mellom dem. Jeg har føflekker over alt, og jammen meg begynner jeg å få rynker også!

Men likevel, har jeg aldri hatt det bedre, vært bedre eller levd bedre enn jeg gjør nå. 

Og hvis ikke det er godt nok til å kunne stille opp i ett ukeblad, for å forsøke å motivere andre til å bli sin beste utgave, så er ingenting godt nok...

Så opp med haka, på med tightsen! Her kommer jeg!!! 

Da jeg nesten døde i Tyrkia...

Jeg har skrevet før om at jeg har vært syk, men denne gang har jeg lyst til å fortelle litt mer om en av de mest dramatiske endringene i livet mitt.

Da jeg giftet meg med Bjørn i 1998 (hekkan me har holdt ut lenge!!! <3), var vi så unge og nyetablerte at vi ikke hadde råd til noen fancy bryllupsreise. Vi leide ett 250 år gammelt gårdshus på Hjelmeland, uten telefondekning eller TV, og var fornøyde meg det.

Da vår ti års bryllupsdag nærmet seg, bestemte vi oss for at denne gang skulle vi ta den bryllupsreisen vi hadde drømt om. Dermed booket vi en tur til fantastiske Phuket i Thailand, sammen med våre to barn. 

Turen ble imidlertid ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Jeg var mye dårlig, sliten, kvalm og orket ikke å delta så mye som jeg ønsket. Fikk dårlig samvittighet for at Bjørn tok med seg ungene ut alene, mens jeg satt og leste på rommet eller en solseng. 

I ettertid ser jeg tegnene. Jeg var syk allerede da. Og det neste året var preget av flere innleggelser på sykehuset hjemme i Norge, uten at noen fant utav hva som feilte meg. Jeg tilbragte blant annet hele romjula på sykehuset, mens jeg kjente på fortvilelsen over å ikke strekke til ovenfor barn og familie. Over den forventede magiske julefeiringen som ikke var i nærheten av hva den burde være. Samt redselen for hva som var galt med meg...

Sommeren etterpå dristet vi oss til å bestille en tur til Tyrkia, sammen med foreldrene mine. Jeg hadde hatt ett par måneder hvor jeg følte meg litt bedre, og jeg var optimistisk. Kanskje jeg var blitt frisk for hva det nå var som feilte meg?

Jeg kom imidlertid ikke lengre enn til Sola flyplass før jeg begynte å føle meg dårlig. Jeg kom meg ombord i flyet, men flyturen og den påfølgende tre timers bussturen til hotellet i Alanya var helt for ferdelig!

Jeg var så kvalm som jeg aldri har vært før i mitt liv. Jeg hadde intense magesmerter, svettet, frøs og kjente at noe var skikkelig galt med kroppen min.

Jeg kom meg såvidt til hotellet, og rett på tyrkisk sykehus. Der ble jeg undersøkt grundig, for heldigvis hadde jeg som turist god reiseforsikring, og privat sykehusene tjener godt på undersøkelser. 

Etter noen timer kom legen inn på rommet mitt og lurte på hvor jeg kom fra. Jeg svarte som sant var at jeg kom fra Norge, men det kunne han ikke forstå. Han mente jeg måtte ha reist til andre land før Tyrkia, men det hadde jeg jo ikke (jeg kom ikke på å si at jeg hadde vært i Thailand året før). 

Grunnen til legens forskrekkelse var at de hadde gjort testene seks ganger på meg, fordi de var redd for at det var noe feil. Jeg var nemlig smittet med en amøbe parasitt, som heter Entamoeba Histolytica. Dette regnes som en tropesykdom, og er verdens tredje største årsak til dødsfall i uland uten tilgang på antibiotika.

De hadde aldri oppdaget denne parasitten på sykehuset i Tyrkia, så lenge legen hadde jobbet der. Den hørte ikke til i Tyrkia, og ihvertfall ikke i Norge. Men jeg hadde altså klart å få den... Ett eller annet sted i verden, og der kommer nok Thailand turen inn.

Det ble oppdaget i siste liten hva som feilte meg. Problemet med denne parasitten er at den (unnskyld til sarte sjeler) kan spise seg igjennom tarmen og opp til hodet. Da dør du. 

Den hadde ikke gjort det hos meg enda, men jeg hadde nok hatt flere angrep igjennom året, som tilfeldigvis ble slått tilbake av antibiotika jeg fikk på norske sykehus fordi de trodde det kanskje var urinveisinfeksjon jeg hadde. Problemet var at amøben slo tilbake hardere for hver gang, og denne gang fikk jeg såkalt amøbedysenteri.

Jeg fikk derfor en helt avsindig runde med forskjellige antibiotika og kjemoterapautikum (svake kreftmedisiner), for å drepe alle stadier av amøben. Og i prossessen drepte de neste meg også...

Jeg var allergisk mot den ene medisinen, fikk sinnsykt høy feber og hallusinerte. Jeg trodde jeg skulle dø den natten på ett utenlands sykehus, omgitt av sykepleiere som ikke snakket engelsk eller skjønte hva jeg prøvde å si...

Jeg overlevde den bøygen, og ble etter hvert utskrevet fra sykehuset. Men resten av ferien husker jeg ingenting av. Og da vi kom oss hjem, ble jeg liggendes i sengen min i kjelleren de neste to årene. 

Medisinene tok knekken på amøben, men jeg tror de tok hele imunforsvaret mitt i samme slengen.

Når det er sagt, så ble alt enda verre når jeg etter to måneder ble innkalt til fastlegen for å ta svine influensa vaksinen. Det virket forsåvidt lurt, da jeg var livredd for å bli mer syk, var redd jeg ikke var sterk nok til å overleve noen svineinfluensa, og ikke hadde noe særlig til imunforsvar.

Innen to dager sluttet kroppen min å fungere helt. Jeg kunne ikke spise, kunne ikke sove, kunne ikke lukke øynene engang fordi jeg var så kvalm og svimmel. Jeg lå i sengen i mørket dag ut og dag inn... Måneder gikk... Jeg begynte å gi opp. Jeg ønsket ikke å ta livet mitt, men jeg visste at jeg hadde samlet nok medisiner i skuffen min til at jeg kunne om jeg ville. Og jeg ønsket at livet mitt bare sluttet av seg selv... Selv om jeg hadde en mann som elsket meg og stillte opp. Selv om jeg hadde to fantastiske barn... Jeg var bare så trøtt, dagene var ulidelig lange, og ukene beveget seg ikke.

Etter ett års tid klarte jeg å bevege meg ut av huset i snitt en gang i uken. Da startet jeg ett prosjekt i kirken jeg har vokst opp i, hvor jeg laget mat til alle som ønsket å bli igjen i kirken etter gudstjenestene var over. Jeg laget ikke all maten, mange var flinke å ta med seg matretter som jeg varmet opp, men jeg organiserte det hele. 

Etter slike lørdager, ble jeg liggende utslitt hele uken hjemme. Men det gav meg likevel håp. Jeg hadde opplevd noe. Betydd noe. Vært med familien min, fått på fyll i livet mitt. Og sakte men sikkert ble jeg bedre.

I løpet av disse to årene, raste jeg ned i vekt. Det føltes som om kroppen min ble spist opp fra innsiden, men vendepunktet kom da jeg fikk næringsdrikker fra apoteket på blå resept, slik at jeg fikk stoppet vekttapet og fikk i meg næring.

En dag oppdaget jeg at jeg klarte å spise normal mat igjen. Jeg hadde ikke kjent smaken av mat på to år, og alt smakte himmelsk! Jeg begynte å bake kanellboller og lage middager til familien min. Det gjorde underverk for en mammas samvittighet, men jeg klarte ikke å finne balansen. 

Jeg trodde jeg måtte velge mellom å ligge halvdød uten livsgnist, spist opp fra innsiden, eller å spise, leve og akseptere at jeg la på meg. 

Jeg valgte å ville leve. Og jeg la på meg. På to år spiste jeg meg opp over 60 kilo, og dermed begynte jeg igjen å miste den livsgleden jeg hadde vunnet etter sykeperioden. 

Jeg ble så tung at jeg ikke klarte gå uten store smerter. Ble isolert, hissig, sov dårlig og hadde det ikke bra i det hele tatt. I tillegg blusset angsten opp. Angsten for å bli syk igjen, og ikke minst slet jeg med en kraftig reiseangst.

Og hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg ble smittet av amøben enten i Thailand eller Kina (var der to år før), og jeg døde nesten i Tyrkia. Jeg ville holde meg hjemme, der det var trygt å spise, jeg ikke satt fast på fly eller buss mens jeg var dårlig, og der sykehuspersonellet snakket samme språk som meg.

Mitt nye liv begynte den dagen jeg bestemte meg for å slutte å være redd. Jeg ville ikke ha angst for unødvendige ting. Nok en gang måtte jeg bestemme meg for at jeg ikke bare ville leve, men jeg ville leve godt!

Først adresserte jeg reiseangsten med å tvinge meg selv på tur til Egypt sammen med mannen min. Det var drittøft, og jeg kjempet mot tårene både på flyplassen og på flyet. Men gjett om det var verd det!!! I Egypt traff jeg nemlig Habibi, alias Helen, som er blitt min beste venninne!!! I shuttlebussen til hotellet, kom vi i snakk, og resten av uka stoppet vi aldri å snakke.

Siden har vi snakket, ledd, grått og hjulpet hverandre til å holde fokus på å komme oss videre i livet. Ingenting skal få stoppe oss, og takket være Habibi-Helen kom jeg meg igang med å trene på Elixia i Sandnes. 

Habibi betyr forresten elskling på arabisk, og siden vi møttes i Egypt kaller vi hverandre for det...

Aldri hadde jeg forestillt meg at jeg skulle kunne bli så frisk at jeg til og med fant mitt kall i livet, igjennom treningen! Å gå fra å ikke orke å leve, sengeliggendes og knust, til å drive eget malerfirma sammen med Bjørn, samt få lov til å hjelpe andre både psykisk og fysisk som Personlig Trener, er helt fantastisk!!!

Og reiseangsten? Den skal jeg love deg at jeg har kurert! Jeg har aldri reist så mye som det siste året, men etter livet i mørket, har jeg nok hatt ett stort behov for å sprenge den grensen totalt.

Beviset? Jeg har nok det "tacky-este" kjøleskapet i gata... For jeg samler på kjøleskapsmagneter fra stedene jeg har vært, slik at de daglig minner meg på hvor langt jeg har kommet i livet, både psykisk og fysisk....

"Renate: Du e sykt dårlige på å ver syge!!!"

Snadder fra legen og apoteket-NOT!

Den herlige følelsen av å mislykkes... Av å ikke strekke til... Ikke være god nok. Følelsen av å skuffe kunder, kollegaer, sjefen, ungene, venner, familie og ikke minst meg selv. 

Den eneste som er fornøyd med situasjonen om dagene, er bikkja som har limt seg fast langs sia mi. Hvorfor skal verden falle i grus? Hvorfor skal det være så forbaska vanskelig å holde seg hjemme på sofaen, med ymse bugs i skrotten, uten å føle seg så innihampen ræva?!?!?!

Det er mange sånne kjipe tanker og følelser som raser igjennom hodet her jeg slenger hjemme på sofaen. Jeg har jammen klart å bli syk igjen, når det bare var halvannen uke siden sist runde, med en eller annen variant av høstens runddans-virus. Og jeg kan trygt si at jeg ikke ble takknemlig for muligheten til å slite ut sofaen min igjen, selv om bikkja mi, Truls, er veldig fornøyd med at noen er hjemme og holder ham med selskap. 

Jeg måtte krype til korset og oppsøke legen i dag, og ble utstyrt med ett lass remedier som forhåpentligvis får meg frisk nok til å dra på ferie på torsdag. (Og hvis noen tenkte at da kunne de robbe huset mitt, så sorry; både bikkja og andre folk er hjemme og passer på!!! ;-)

Men tilbake til temaet, eller rettere sagt frustrasjonen min. Jeg hater å være syk. Skulle tro jeg var bedre på det etter flere års sengeleie og utmerket erfaring med å være håpløs pasient, men neida. Som en god venn av meg uttrykte til meg med ett flir i dag: "Renate, du er sykt dårlig på å være syk!!!" 

Og det har han jammen helt rett i. Ved min forrige runde på sofaen for to snaue uker siden, benyttet jeg anledningen til å fullføre en ganske omfattende hjemmeoppgave, samt eksamen som Kostholdsveileder ved AFPT (Akademiet for personlig trening). Når det er sagt så besto jeg eksamen med glans (har ikke fått svar på hjemmeoppgaven enda), med 98 rette av 100 spørsmål. Jeg var faktisk ganske så fornøyd med effektiv utnyttelse av sykdomsperiode... 

Mulig det er derfor jeg er sykt dårlig på å være syk... Og ble syk igjen???  Prøver kroppen min å lære meg en lekse kanskje? At å roe ned ved sykdom ikke bare gjelder fysisk aktivitet, men at studier og eksamener ikke er så innmari lurt det heller??? 

Jeg vet ikke om jeg noengang får svaret på det, men i mellomtiden kan jeg gremmes og fundere på hvorfor det føles så vanskelig å ikke gå på jobb. Jeg savner daglig kontakt med kundene mine, kollegaene mine og følelsen av å ha opplevd noe. Vokst. Delt og mottatt erfaringer, utviklet meg. 

Kort oppsummert: Jeg kjeder meg! Har sett minst 7 episoder av "Yes to the dress" (ukomplisert alle-er-glade-fordi-vi-skal-gifte-oss-og-ha-drømmedag-tv) samt 3 episoder av "American Ninja Warrior". Opptakeren min er nå nesten tom for første gang siden jeg fikk den, godt hjulpet av to kjede-seg-ihjel-på-sofaen-med-sykemelding-perioder. 

Vurderer å lese en bok eller å begynne å brodere på bunadshatten min...

Eg tror eg klikke snart!

Du er du, og du duger!

Så satt jeg her på sofaen min, med bikkja på fanget og laptopen oppå der igjen. Jeg har nettopp kommet hjem i fra fastlegen, med en ukes sykemelding. 

Egentlig var legetimen bestilt for lenge siden, for å sjekke det dumme håndleddet mitt som ikke vil samarbeide skikkelig på trening, men siden jeg tilfeldigvis har ligget temmelig strekk ut med feber og forkjølelse i helga, ble det fokus på det istedenfor.


Da legen min skulle fylle ut sykemeldingen, spurte hun hvordan den skulle settes opp med tanke på at jeg har flere arbeidsforhold. Jeg ble helt forvirret, og innså til min fornøyelse at det er så mange år siden jeg fikk en sykemelding, så jeg husket ikke hvordan det fungerte. 

For folk flest er det kanskje ikke noen stor sak, men for en kroniker som meg, er dette faktisk noe å være stolt av! Mot alle odds har jeg klart å finne en arbeidssituasjon som passer så bra til meg og mine utfordringer, at jeg ikke lenger anser meg som hverken "ung ufør" eller kronisk syk. Og da legen min sa at jeg kunne søke NAV, om at min arbeidsgiver kan slippe arbeidsgiverperiode når jeg blir syk, fordi jeg har en kronisk sykdom, så kunne jeg med glede si at det trengte vi ikke. 

Sånn som livet mitt har utartet seg, er jeg faktisk mye mindre syk en de fleste rundt meg. Jeg som fikk absolutt alt av influensaer, forkjølelser, omgangssyker osv, får sjelden noe lengre. Og når jeg får noe, pleier det å gå veldig fort over. 

Men hvorfor har det blitt sånn?

Muskler og styrke er ferskvare som forsvinner så fort du ikke vedlikeholder det, og på samme måte er det med psyken og motivasjonen. Jeg har bestemt meg for at jeg skal leve livet fullt ut, jeg skal gjøre alt jeg kan for å nå mitt fulle potensiale. 

Hver morgen når jeg våkner, skriker kroppen og hodet mitt: "Neiiii! Orker ikke! Vil ikke! Kan ikke!"

Men så våkner den lille gnisten inni meg som sier litt skadefro: "Å joda! Jeg kan! Jeg skal! Jeg vil! Basta!" 

For hver dag jeg velger å sloss mot en kropp og psyke som virker som om den er automatisk innstillt på å være negativ, så vinner jeg. Jeg overvinner stadig flere hindre, kjenner at livet er godt. 

Var det der det snudde? Den dagen jeg bestemte meg, helt ubevisst, for å sloss for min egen fremtid? For helsen min? For selvtilliten og psyken? 

Jeg får nok aldri noe helt klart svar, men det er ingen tvil om at jeg opplever ett helt annet liv, og en helt annen hverdag etter at jeg bestemte meg for at "jeg kan!"

Jeg opplever fortsatt tanker som;  "Hvorfor må jeg alltid ha vondt?", "Hvorfor sier jeg så mye teit?", "Hvorfor kan jeg ikke være mer som den eller den personen..." 

Men jeg måtte faktisk tenke og lete litt etter disse dumme tankene nå, fordi jeg har flere tanker som går på ting jeg faktisk er god på. Ting jeg mestrer. Og jeg tror faktisk at jeg kan nå akkurat hvilke mål jeg vil, såfremt jeg er villig til å jobbe for det, og fortsette å ha troen på meg selv.

Så kanskje den gamle klisjeen om å stille seg opp foran speilet hver morgen, og fortelle deg selv alt du faktisk klarer og er god på, ikke er så dum likevel? Jeg kan anbefale alle der ute, om å være mye snillere med seg selv. Bestem deg for at du vil ha det bra. At du har evner og er en person som er verd å ta vare på. Så begynner du med å ta vare på deg selv, og vips, så kan du plutselig ta bedre vare på de andre som er rundt deg som en bonus.

Du er du og du duger!!!

Sommeren er på hell...

 Skolens sommerferie er over, og hverdagen begynner å krype innover oss igjen. Og derfor sitter jeg her og gjør opp status, mens jeg setter meg mål for høsten. 


Jeg tillot meg selv tre sammenhengende uker med treningsfri i sommer. Det var egentlig ikke planen, jeg hadde jo laget meg en lang liste med øvelser jeg kunne gjøre, uten noe behov for utstyr eller lokaler. Men når det kom til stykket, ble terskelen for høy. Vi befant oss på en campingplass i Telemark, og det var få egnede steder der jeg kunne gjemt meg bort for å trene. Jeg var rett og slett for sliten til å orke å takle trening i alles påsyn. Denne følelsen sloss jeg med i noen dager, før jeg bestemte meg for å legge dårlig samvittighet til side, og bare leve...

Geirangerfjorden var flott!

På mange måter tror jeg faktisk kroppen min trengte den pausen. Jeg har presset meg selv hardt de siste tre årene, og på vårparten i år kjente jeg at motivasjonen vaklet. Det var tungt å trene, og jeg hadde mye smerter. Jeg hadde skader som hindret meg i å trene de tingene jeg likte best, og det var hardt å finne glede med treningen. Jeg begynte å bli redd for at jeg skulle miste treningsgleden for alltid...

Prisen for en tøff periode med skader, smerter og dårlig motivasjon, lot ikke vente på seg. Uten at jeg var det helt bevisst, begynte jeg å trøstespise litt, for å bøte på det som treningen ikke gav meg lengre. Og dermed krøp det 7-8 kilo på igjen, og selvfølelsen sank som ett blylodd.

Love is in the air still <3

Det verste med å legge på seg, var at jeg har kun gått nedover vektmessig i snart tre år... Jeg vet bedre, jeg burde fulgt bedre med, jeg burde vært sterkere, flinkere osv.... Nå måtte jeg liksom gjøre jobben på ny. Få bort kiloene enda en gang, og selv om jeg er langt i fra tilbake til starten for over 50 kilo siden, så ble jeg redd for at jeg ikke skulle lykkes. For at jeg ikke var viljesterk nok, at jeg ikke skulle orke og ta de grepene som jeg vet må til. 

Jeg var sint på meg selv, skuffet og oppgitt. Jeg begynte å se tråden i det hele, at det hang sammen med at jeg kuttet ut sterke smertestillende medikamenter, som jeg har gått på i mange år. Uten paralgin forte, må jeg stadig bite tennene sammen mer enn før. Smertene er der døgnet rundt, jeg klarer å leve med dem, men det koster energi og viljestyrke. Noe som igjen gjorde at jeg trøstespiste litt mer, for kroppen kan belønnes eller lindres med mat også...

Kanskje jeg ikke burde kuttet ut alle B-preparater slik jeg gjorde. Men for hver dag jeg kunne telle uten sånt i kroppen, ble jeg stolt! Stolt og følte jeg hadde kontroll. Jeg har nemlig fått beholde førerkortet mitt på ett års dispensasjoner fra fylkeslegen de siste årene, og redselen for at de hvert år ikke skulle innvilge for ett nytt år, satt dypt. Dispensasjonen måtte jeg ha på grunn av medisinbruk, så uten medisinene ville kravet om dispensasjon bortfalle, og jeg trenger ikke lengre dispensasjon, ingen kan ta "lappen" fra meg... Så lenge jeg kjører etter loven vel å merke ;-)

Så da biter jeg heller i meg smertene. Jeg skulle ønske det kostet meg litt mindre krefter, men jeg blir stadig bedre kjent med meg selv, lærer å kjenne mine grenser, og har troen på at dette er riktig vei å gå. 

Ellers har vi hatt en flott sommer. Vi har kjørt Norge på langs (til Trondheim ihvertfall) med bil og campingvogn. Vi har fått oppleve Atlanterhavsveien, Lærdalstunnelen, Trollstigen (med vogna på slep!!!), Geirangerfjorden og mye mer. 

Deretter måtte vi kjøre flyttelass for sønnen min, som skulle begynne på videregående skole, og valgte en flott internatskole som heter Tyrifjord Videregående Skole på Røyse utenfor Hønefoss. Det var rart, og tomt å dra ifra ham der. Hjemme i stua ligger ingen sure sokker å slenger, ingen øver i timesvis på gitar, og bikkja gikk rundt og hang med hodet i dagevis...

Jeg savner ham masse, men prøver å tenke at min jobb som mamma er faktisk å la ham få prøve vingene sine. Jeg må gi ham friheten til å skape sitt liv, og tøyle behovet mitt for å ha ham rundt meg hele tiden. Også slipper jeg jo de sure sokkene da... ;-)

Jeg er glad for at på vei hjem fra ferie, kunne jeg ringe min gode venn og kollega Dag, og be om en treningstime med ham første dagen jeg var hjemme. Jeg er heldig som har hjelp til å komme igang igjen med både treningen og kostholdet. Og jeg har fått troen tilbake på at dette fikser jeg. 

Livet er jo en berg og dal-bane, hvis vi bare holder oss i vogna så går det på skinner likevel... 

Kor kort e egentlig HOTPANTS?!?!?

Den dagen i januar 2013, når jeg snubla inn døra på Elixia, til min første PT-time med Dag, var ett gedigent veiskille i livet mitt. Jeg visste det ikke akkurat der og da, men jeg var i ferd med å ta en viktig beslutning. 

Jeg hadde brukt mange år på å være redd for ting. Redd for å vise igjen, redd for å ikke vise igjen. Redd for følelser, redd for opplevelser i tilfelle de skulle vise seg å bli skuffelser.

Jeg hadde ingen tiltro til min egen kropp, og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Den hadde sviktet meg gang på gang, med sykdom og nedturer, og ett eller annet sted på veien este den ut, til jeg bar på mangfoldige titalls kilo med overvekt, som forverret alt.

På ett tidspunkt da jeg begynte å trene, ble kroppen min og viljen min to separate individer som var i krig. Kroppen min ville helst ligge i senga og spise is, mens viljen min hadde innsett at det var det siste jeg burde gjøre. 

Dermed tvang jeg meg selv igjennom mange hundre treningstimer med bokstavlig talt blod, svette og tårer. Og sakte men sikkert ble livet mitt bedre enn jeg noensinne kan huske det har vært før. 

Men jeg er langt i fra ferdig. Jeg har fortsatt mange unødvendige begrensninger og redsler å ta fatt i. En av dem er å gå i shorts.

Syns du det er teit? Å være redd for å gå i shorts? Vel, isåfall så er vi to. Men jeg er uansett redd for å dra på meg en shorts og vandre ut i verden. Hvorfor? Vel, jeg er genetisk velsignet med evnen til å bygge masse over rumpa og beina mine. Dessverre innebærer denne velsignelsen at kroppen min ikke skiller mellom muskler eller fett. Så da jeg var på det største, ble både rumpe og lår ENORME! 

Fordelen var at det var lett å skjule under digre 50-talls strutteskjørt, og dermed kunne jeg late som om problemet ikke fantes. Men selv med skinkene godt skjult under skjørtene, var det ikke problemfritt. Jeg kunne aldri gå uten tights under klærne, uansett hvor varmt det var, for da gnisset lårene sånn mot hverandre att jeg fikk gnagsår på minutter.

Med tid og trening, er ikke lårene eller rumpa mi lengre digre. Mesteparten av fettet er erstattet av muskler, for jammen liker kroppen min å ha litt dimensjoner på seg liksom. Flaks for meg at fyldige treningsrumper er mote for tia, men oppi mitt hode er det fortsatt vanskelig å skille mellom om det er fett eller muskler som står for størsteparten av innholdet.

Så dermed vil jeg helst fortsatt gjemme bort beina og rumpa mi. Bikinikroppen 2015 virker langt borte, og jeg vet ikke om den kommer verken i 2016 eller 2017 heller. Jeg har født to barn, vært over 50 kg tyngre enn jeg er nå, og burde være overlykkelig over alt jeg har oppnådd, fremfor å sutre over de tingene som gjør at jeg er langt i fra perfekt.

Jeg kommer jo aldri til å bli perfekt. Så fremfor å syns synd på meg selv på grunn av det, prøver jeg å bli tilfreds og stolt over meg selv for den jobben jeg allerede har gjort. Da må jeg slutte å henge meg opp i ting som drar meg ned, slutte å begrense meg selv.

Selvfølgelig kan jeg dra på stranda i sommer, bade og kose meg i bikini! Selvfølgelig kan jeg slenge på meg en shorts, og nyte sommervarmen, sola og luften på beina mine... Ikke får jeg gnagsår mellom beina lengre heller, og likevel så er det en utfordring.

Dermed har jeg med god hjelp fra Habibi-Helen bestemt meg for at jeg skal tørre å gå på trening i shorts. Hvorfor på trening? Fordi det er verre enn å dra på stranda i shorts, og fordi jeg skal bevege meg og risikerer at beina på shortsen ruller opp og blir enda kortere underveis i økten. Fordi jeg innbiller meg at da kommer alle til å studere cellulittene mine, se strekkmerkene og tenke at "hun der er jammen ikke 14 lengre, og burde kle på seg!"

Så jeg bestilte meg en shorts på Gymgrossisten, og denne uken kom den i posten. Jeg fortalte Dag at jeg hadde bestilt meg shorts, og han vet at det er en big deal for meg. "Er det sånn hotpants?" spurte han. "Nei! Er du gal!" svarte jeg. "Den går sånn ca midt på låret ihvertfall, for sånn så det ut på bildet i nettbutikken."

Så åpnet jeg pakken, og dro ut en shorts, som ligna på boxershortsene til mannen min Bjørn. Hjertet mitt sank. Neiiiiiii!!!! Jeg hadde mest lyst å pakke den nedi returposen med en gang, men tvang meg selv til å prøve den. 

Resultatet ser dere på bildet. Og i dag er dagen jeg liksom skal trene i shorts på Elixia. Skal jeg feige ut? Gi opp? Lar jeg shortsen vinne? 

Nei pokker heller! Jeg kan ikke love at jeg lar det bli en vane på sommerstid å trene i shorts som ligner på hotpants. Men jeg nekter å skjems over meg selv, jeg nekter å dekke meg til fordi jeg er redd. Så om ikke annet så skal den teite shortsen på i dag, og barrieren skal brytes!

Å grøsse meg gru, eg gruer meg... 



"Always do what you are afraid to do!" står det på coveret av notisboken jeg bruker til å skrive alle mine PT-kunders treningsprogrammer i....

Konkurranse: Vinn huset ditt malt gratis, hvis hjertet ditt er lyseblått

Hvis hjertet ditt er lyseblått, kan du få huset ditt malt gratis i den fargen du vil. I samarbeid med vår premiumpartner RMB Malerservice lanserer vi nå en sommerkampanje hvor du kan vinne huset ditt ferdig malt - i nøyaktig den fargen du selv vil.

Det er også fryktelig enkelt å delta, hvor den eneste betingelsen er at hjertet ditt er lyseblått.

>>> Post et bilde på Instagram, Facebook eller Twitter av ditt hus slik det er nå, og merk med #sandnesulf og #rmb. Skriv kort hvorfor DU skal vinne en makeover på huset ditt.

Sandnes Ulf-spillere skal bli med å svinge kost og stå i stige.

Vi vil presentere kandidatene underveis, og Sandnes Ulf-supporterne skal stemme frem bildet med den beste begrunnelsen. Kampanjen pågår altså i sommer, hvor vinneren vil bli presentert under Sandnes Ulf - Brann 8. august.

Kroniske smerter, genfeil, NAV og andre tanker....

Jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg at jeg har en arvelig muskel & nervesykdom, som går inn under overskriften "Polynevropati". 


"Poly" betyr egentlig bare "flere", og "nevropati" betyr nerveskade eller noe sånt. Så kort forklart betyr navnet skade på flere nerver. 

Noe nærmere navn har faktisk ikke sykdommen min fått, da min familie tydelig vant i feil lotteri, da gener ble utdelt. Jeg skal ikke ramse opp alle som er rammet i familien, eller hvilken side det kommer fra, da det ikke er på sin plass å utlevere noen andre. 

Men vår familie er den første legene og forskerene vet om i verden som har akkurat denne greia. Jeg tror nok det finnes flere, men legene har ikke visst hva de skulle lete etter før nå...

For meg innebærer denne sykdommen, at de tynne nervefibrene i kroppen, som skal informere og regulere smerte, varme, kulde, berøring, ledd-sans osv, sakte men sikkert ødelegges. Det begynner i de lengste nervetrådene, som i hender og føtter, og spiser seg innover mot midten. 

Allerede som barn kunne jeg gjøre mange festlige triks, fordi jeg var hypermobil og kjente ikke normal smerte. Dessverre visste ingen at dette var tilfelle, så jeg ble aldri frarådet å for eksempel gå på ankel-knoken (sånn at jeg fikk 90 graders vinkel i anklene). Dermed fikk jeg så mye slark i anklene, at innen jeg var 18 år kunne jeg ikke stå rett opp og ned på flat mark, uten at anklene gav etter og jeg datt, noe som resulterte i både whip-lash og hjernerystelser.

Anklene ble operert, og mye annet har fulgt etter. Jeg tror jeg talte 9 runder i narkose til nå, og da regner jeg ikke med den gangen jeg skulle operere en tå som krøllet seg, og ble tilbudt amputasjon istedenfor. Da hoppet jeg rett av operasjonsbordet og ringte Bjørn, som måtte snu og hente meg på sykehuset igjen.

En skulle kanskje tro at det er greit å ikke føle smerte. Men så er det liksom en grunn til at kroppen skal det. Jeg ender for eksempel ofte opp med sår, kutt og blåmerker, som jeg ikke aner når jeg har pådratt meg. I de verste tilfellene så har jeg måttet sy fingre, etter at en kniv eller to satt fast i beinet. 

Jeg har brukket fingre, tær, nesen og kanskje mer som jeg ikke vet om, uten at det ble fanget opp i tide. Jeg har talløse små arr etter brannsår (varme gryter suger!) og kutt. 

Og så kan liksom ikke kroppen min bare holde seg til å ikke sende de signalene den burde. Ett av de største problemene er faktisk at innimellom så hyler kroppen ut i full alarm, armer og bein kan rykke til, det er så dritvondt at jeg støkker og nesten skriker i forskrekkelse. Helt uten grunn. Til ingen hensikt. Kanskje det kan kalles en form for fantomsmerter, men jeg kaller det rett og slett feilsignaler. Og jeg aner aldri når de kommer, hvor de kommer eller hvor lenge de vil vare. 

Som oftest går det fort over, som ett lyn som skjøt gjennom kroppen og etterlater deg i lett sjokk. Men av og til setter det seg som en intens murring, gnaging, kloring i de rareste steder. Og det er lite jeg kan gjøre med det.

Før jeg begynte å trene, var ett av de største problemene at jeg hadde så dårlig ledd-sans. Det vil rett og slett si at jeg fikk liksom ikke helt følelsen med hvor jeg hadde kroppens deler til enhver tid. Derfor snublet jeg mye, dunka borti hjørner, mista ting i gulvet og ble sittende eller jobbende i helt feil kroppsstillinger. 

Dermed fikk jeg mange unødvendige belastningsskader. Og enda flere smerter på kjøpet. Bare det å skrive med en god gammeldags blyant eller kulepenn, var og er fortsatt ett mareritt. Jeg greier ikke helt å styre hvor hardt jeg må holde på pennen for å skrive, og ender opp med de sykeste krampene i hele armen.

Så da jeg begynte å trene, med 55 kg overvekt, og arvelige sykdommer i bagasjen, hadde jeg ikke de helt store forventingene. I mine drømmer, var det nok å oppleve litt mindre smerter, og litt mere bevegelighet.

Aldri i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at jeg skulle bli istand til å komme meg dit jeg er. Jeg faller ikke lengre, dunker meg sjelden, og opplever at kroppen min er så mye mer robust når den har muskler til å støtte opp om den svake "ramma" jeg hadde. 

Jeg har fortsatt vondt hver eneste dag. Av og til verker jeg sånn i hele ansiktet, at jeg føler det er stappet inni en makuleringsmaskin. Jeg har null følelse i tærne mine, beina brenner og gjør det vanskelig å sove om nettene. Men jeg har likevel bedre kontroll på kroppen min enn jeg har hatt noen gang. 

For første gang i mitt liv, kjenner jeg kroppen min så godt igjennom kunnskap om tilstanden min, og kunnskap om kroppers bevegelse og evne, at jeg føler jeg har kontroll. 

De dagene når jeg verker som verst, er fortsatt grusomme, men jeg klarer liksom å holde det i sjakk likevel. Og der jeg før måtte bruke ett lass med paralgin forte, sovetabeletter og annet apotek-stæsj, så klarer jeg meg nå faktisk uten. Men jeg klarer meg ikke uten trening...

For de fleste av dere er det sikkert lite interessant å lese om tynnfibernevropati, men det finnes mange som lever med kroniske smerter der ute, som aldri har fått råd eller hjelp til å komme seg utav sin onde spiral. Jeg kan ikke garantere at det som hjalp for meg, vil hjelpe andre, men jeg er likevel forundret over at alt jeg noengang ble tilbudt av hjelp til å leve med min diagnose, var medisiner og uførepensjon. 

Jeg vet at trening fikk meg tilbake i fullt arbeid, når alle ekspertene rundt meg hadde gitt meg opp. Men jeg hadde ikke klart det alene. Jeg trengte hjelp, kunnskap om kroppen min, om trening. Jeg kunne jo ikke sitte riktig engang, så hvordan skulle jeg klare å trene uten å skade meg selv noe mere? 

Vi ofret ganske mye for å få råd til den hjelpen, gjennom å kjøpe PT timer. Men til gjengjeld står jeg nå 100% på egne bein og yter til det norske samfunn, betaler min skatt, og er ute av NAV systemet. Jeg er 38 år. Jeg har mange år igjen som skattebetaler.

Hadde ikke samfunnet vært tjent med å hjelpe flere som meg til å komme seg i arbeid? Kan vi ikke spandere personlig trening og oppfølging på mennesker, fremfor piller, sykemeldinger og trygd?

Det funker ikke på alle. Jeg vet det. Men jeg trodde aldri det hadde funka for meg heller. Hadde dere spurt meg for tre år siden, hadde jeg ledd bittert... 

Takk og pris for at jeg hadde gode venner og familie som dytta meg og heiet på meg. Men hva med alle dem som ikke har det?!?!?!

Jeg har faktisk ikke stålkontroll på livet, til tross for hva mange tror...

Hver eneste morgen når jeg våkner, har jeg vondt ett eller annet sted i kroppen. Min første innskytelse er å slå av ringeklokken, krølle meg sammen under dynen, og håpe at smertene forsvinner. 

Jeg vet ikke om det er på grunn av min arvelige polynevropati (muskel/nervesykdom), eller om det er kampen mot parasittene som nesten tok livet av meg for 6 år siden, men magen min er temmelig herpa. For å fungere sånn noenlunde, bruker jeg store doser med magnesium, rett og slett for å gå på do. Og ikke minst kontrollere når jeg må på do.

Magnesiumen gjør at jeg løper på do hver morgen, og da er resten av dagen trygg. Men det betyr også at jeg ikke kan avtale noe for tidlig på dagen. Jeg må være sikker på at jeg er ferdig på do, og jeg må bruke litt tid på å bestemme meg selv for at jeg skal opp av sengen, og ut i verden. 

Det føles som om jeg må bestemme meg for å sloss hver eneste dag. Mens jeg skulle ønske at tingene kunne være så enkle at jeg spratt utav sengen uten en tanke eller bekymring idet fuglene synger om morgenen...

I løpet av dagene mine, biter jeg tennene sammen mot smerter, og jobber med å holde angsten under kontroll. Angsten som sitter langt baki hodet, og langt nedi magen, og gir meg frykt for å bli syk igjen, for at mitt nye liv skal bli tatt i fra meg. 

Stort sett går dette faktisk veldig bra. Så lenge jeg bruker hodet, gir meg selv tid til å starte dagen, og ikke tillater meg selv å gi opp. 

Men innimellom er det vanskeligere enn ellers, og her i uka nådde jeg ett lite bunnpunkt igjen. 

Jeg hadde en felles trening med min mann Bjørn, og PT-Dag satte oss i arbeid. Jeg kjente at jeg følte meg tom og litt trist da vi startet, og tenkte at det skulle bli godt å komme i gang med økten, for da pleier jeg å føle meg så mye bedre. 

Men det ville ikke helt gi seg, og jeg ble stille. Da vi nærmet oss slutten av økten, skulle vi ha gående utfall, og da jeg var kommet halvveis over gulvet, kjente jeg tårene strømme. Jeg klarte ikke å stoppe gråten, og i pausen hulket jeg, før jeg samlet meg sammen og fullførte økten med tårene rennende nedover kinnene. 

Dag og Bjørn ble selvsagt forundret. Dette er ikke hverdagskost, og de skjønte nok ikke helt hva som foregikk, eller hva de skulle gjøre.  

Etter treningsøkten satte jeg meg på bakrommet på jobb, mens jeg desperat prøvde å samle meg og stoppe tårene. Jeg var nesten i ferd med å få kontrollen, da min sjef Nina tittet rundt hjørnet og så meg sitte der alene.

Nina spør selvfølgelig hva som er i veien, setter seg ned og legger armen rundt meg. og da bryter jo niagara-fossen ut igjen. 

Det var ikke så lett å sette ord på hva som hadde utløst denne reaksjonen hos meg. Men konklusjonen ble at jeg rett og slett er trøtt. Jeg har hatt noen ekstreme år bak meg, jeg har sloss meg fra å være ufør og totalt sengeliggende, til å være i to jobber og ha en mengde med verv og ansvar.

Og der lå nok noe av problemet. Jeg har måttet trekke meg fra flere forskjellige verv, for å kunne fokusere på de tingene som er viktigst for meg. Jeg sitter igjen med jobb som markedssjef i eget malerfirma, PT på Elixia, samt ett par verv i Sandnes Ulf og BNI Sandnes. 

Så hvorfor knakk jeg nå? Når jeg er ute av ekstra-vervene? Når jeg har mindre å gjøre? Jeg har tenkt en del over det, og konkludert med at reaksjonen nok kom nå, fordi det er først nå jeg har tid til å kjenne etter. Når kaoset er borte, kommer følelsene frem i dagen...

Jeg har ikke opplevd før, å ha en sjef eller kollegaer som så meg knekke. Som så meg gråte. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, for jeg er så vant med å gjemme meg bort hvis jeg har det tøft.

Men jeg hadde ikke så mye valg, og kanskje var det like greit å la masken falle litt. Jeg har faktisk ikke stålkontroll på alt, og selv de tingene jeg har kontroll på, må jeg jobbe og sloss for. 

Så midt oppi det hele innså jeg at jeg er superheldig. Jeg har en herlig, surrete, morsom, omtenksom og forståelsesfull sjef i Nina, og jeg har noen unike, festlige og skjønne kollegaer. Dag tilbydde seg å hjelpe med alt han kunne, og vendepunktet kom da Kyle (en skotte som også er PT), ser på meg og utbryter: "I'll take off all my clothes if it makes you happy!?!?!?!?"

Da brøt jeg ut i latter, og alt føltes lettere. Humor har vært min redning mange ganger, og det hjalp denne gangen også. Jeg har noen som vil lytte og forstå, jeg har noen som vil hjelpe og dytte, og jeg har noen som får meg til å le. 

Derfor vet jeg at det er verd kampen. Selv om den aldri er over, så er livet mitt så mye bedre når jeg fortsetter å sloss. Derfor elsker jeg å trene olympisk vektløfting, for hver gang jeg står meg vekten på strake armer over hodet, er det en markering og en seier over sykdom og alt som før har dratt meg ned. Da er jeg en vinner... Fordi jeg har vunnet over meg selv.

I videoen her, har jeg endelig turt å filme meg selv i sakte kino mens jeg trener olympiske løft.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10152818446601356&id=555056355

Jeg trengte hjelp, og endelig har jeg lært å be om det...

Det har vært stille fra min side i noen måneder nå, og innimellom har jeg tenkt at nå må jeg virkelig få skrevet noe. Men så har det hatt seg slik, at jeg har ikke følt at jeg hadde noe å si. Og er det noe jeg ikke vil, så er det å fylle bloggen min med tomprat.

Derfor har jeg bare latt det ligge. 

En stund lurte jeg på om jeg var helt ferdig med blogging, men så kom behovet for å dele snikendes tilbake. Kanskje har jeg måttet holde litt avstand, fordi jeg ikke har troen på å dele ting og følelser, når jeg står midt oppi dem. Jeg skal kunne lese det jeg har skrevet om ti år, og fortsatt stå for det, så lenge jeg velger å poste det her. Da må jeg faktisk ha fått det såpass på avstand at jeg kan dele tingene på en god måte.

Så hva skjedde?

Jeg gikk rett og slett på en skikkelig smell etter at jeg hadde vært på vektløftings kurset mitt i Oslo. Jeg skulle delta på to dager med Olympiske Løft, og gikk inn for oppgaven med liv og lyst. Så mye at jeg helt glemte å lytte til alle kroppens signaler, som smerter og det faktum at jeg hadde vært temmelig utslitt en stund før jeg reiste.

Jeg og Bjørn hadde en særdeles hard økt med PT-Dag

Etter 12 timers overbelastning av kroppen, gikk det helt elendig da jeg kom hjem og prøvde meg på egentrening. Mandagen var så tung, at kroppen føltes som bly fra topp til tå, og jeg fikk rett og slett ikke til noenting. 

Innen uka var slutt hadde jeg prøvd meg på 4 totalt mislykkede treningsøkter, før skulderen var så vondt at det ble stopp. Alt var vondt. Jeg fikk ikke sove, slet med å demonstrere øvelser for kundene mine, og motivasjonen gikk helt i dass.

Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke hadde noen som helst glede av treningen. Følte ikke jeg fikk til en eneste øvelse, men fortsatte å prøve. Så begynte hånda å verke, ryggen krangla osv osv...

Tilslutt gikk jeg rundt i ett par dager og skjemtes av meg selv. Jeg skal liksom være en PT. Jeg har all denne erfaringen og kunnskapen, men så mislykkes jeg så totalt med egentrening, at jeg følte meg som en hykler der jeg prøvde å instruere og oppmuntre kundene mine. 

Så satt jeg en dag i resepsjonen med min herlige kollega Silje, og det datt utav meg at jeg ikke fikk til noen ting for tiden. Da egentreningen gikk fløyten, var det også vanskelig å spise riktig, og jeg fikk enda en ting å skuffe meg selv over. Silje spurte hvorfor jeg ikke hadde snakket med Dag om dette, og jeg hadde ingen annen grunn enn at jeg følte jeg burde være sterk nok til å klare det alene.

Heldigvis kom Dag dinglendes rundt hjørnet akkuratt da, og spurte oss hva vi snakket om. Jeg tidde bom stillt, og kjente det låste seg litt. Men Silje brøt isen for meg og sa at vi snakket om hvor vanskelig det var å klare seg på egenhånd, og at vi trengte hjelp.

Så fikk jeg endelig sotret frem at jeg var på felgen motivasjonsmessig. Og til min store frustrasjon, begynte tårene å sile nedover kinnene mine. Bunnen var nådd, og alt jeg håpet på var at håret mitt hang nok forran ansiktet til at ingen la merke til at jeg gråt...

Det ble flere samtaler, og til min lettelse fortalte Dag og flere av mine andre kollegaer om at de selv hadde opplevd noe av det samme. Jeg fikk råd om å stresse ned, ta helt treningsfri noen uker for å la kroppen hente seg inn igjen, og deretter begynne forsiktig med noe nytt. Trene anderledes. Tenke på hva som kunne være gøy, blåse i all fornuft og all teori, til fordel for å lete etter treningsgleden igjen.

Det ble så tre rare uker. Jeg gikk på jobb hver dag, men trente ikke selv. I starten var det vanskelig å ikke føle meg utilstrekkelig, men da jeg klarte å få inn i hodet at dette var det jeg burde gjøre, så roet stressnivået seg betraktelig. 

Etter de tre ukene var over, begynte jeg å trene igjen, sammen med Dag. PT'en kjøpte seg PT-timer, og kjente en utrolig lettelse over det. Og tross alt viser det jo bare at jeg har troen på eget produkt.

Jeg har veldig mye ansvar i livet mitt. Både jobbmessig og privat så styrer og leder jeg hele tiden. Det var deilig å få lov til å kople ut igjen, noen få timer i uken. Jeg la alle tanker til side, og bare gjorde som jeg fikk beskjed om av Dag.

Det var drittungt å begynne igjen, og skremmende hvor mye teknikk og styrke jeg hadde mistet på grunn av at jeg ikke tok hensyn til meg selv. Det var ikke bare treningsmessig jeg hadde kjørt rovdrift, men på de fleste arenaer i livet mitt. Totalsummen av stresset knakk meg temmelig godt... En stund...

Jeg har fortsatt mye å jobbe med før jeg er tilbake der jeg var, og jeg er tvunget til å innse at jeg kanskje aldri blir med i NM i vektløfting, eller lignende. Men selv om det var sårt i begynnelsen, så har jeg forsonet meg med det. Livet mitt avhenger ikke av det...

Så er jeg heldigvis i oppover bakke igjen, og tar med meg vissheten om at selv om jeg kan gå på trynet, så kan jeg med hjelp av familie, venner og gode kollegaer, reise meg igjen og komme meg tilbake på sporet. Forskjellen denne gang var at jeg klarte å be om hjelp. 

Alle trenger hjelp innimellom... Absolutt alle...

Møt sterke, flotte Marita...

Ikke lenge før jul tikket det inn en melding fra PT-kunden min Bente, som dere kanskje har lest om her på bloggen fra før av. I meldingen spurte hun om jeg hadde tid til å ta inn en ny PT-kunde.

Skrå pushups er lettere å starte med en på gulv, og en slipper knær i bakken

Jeg hadde jo fortsatt ikke vært så veldig lenge på Elixia, så det hadde jeg heldigvis mulighet til, og dermed møtte jeg spreke Marita!

Marita er en sterk, flott dame, som for tiden er hjemmeværende med barn nummer to. Hun ønsket å komme igang med trening, hovedsakelig for å gå ned i vekt, men følte ikke at hun fikk det til på egenhånd.

Noe av det kuleste med Marita, er at jeg kjenner igjen min egen holdning og væremåte når jeg begynte å trene selv. Marita vil ha resultater. Hun vil kjenne at hun har trent. Uannsett hva jeg ber henne om å gjøre, så har hun stort sett en "Bring-it-on-attitude". 

Kettlebell swing, bra for rumpa!

Av og til ser hun på meg med ett "mener-du-virkelig-at-jeg-skal-gjøre-dette?" blikk, men det varer aldri lenge før hun hopper i det, og etterpå stråler hele jenta av mestring og treningsglede!

Hipthrust med vekt, også bra for rumpa og bakside lår

I tillegg til å trene med meg, har Marita fått ett eget treningsprogram som hun kan bruke til egentrening, og hun er en flittig deltaker på gruppetimer. 

Markløft fra kasse med Kettlebell

Men etter ett par måneder måtte jeg be Marita om å bremse litt. Hun var så ivrig at før hun fikk ett eget program, trente hun ALLE øvelsene hun hadde lært av meg, HVER ENESTE GANG! 

Marita har også vært flink med kosten, men hun blir litt utålmodig og ville helst hatt resultater enda kjappere. En av de største farene ved trening, kosthold eller andre livstilsendringer, er nettopp når man går for hardt ut, og ting ikke skjer fort nok. Da er det lett å nå veggen, og gi opp.

Likevel virker det som om Marita klarer å hente seg inn. Hun har insett at det ikke er poeng i å veie seg hver dag, eller å måle seg selv hver uke. Det er ikke lett å måle på akkuratt samme sted hver gang, og en killer for motivasjonen når målene derfor ikke viser så godt som man skulle ønske.

Gående utfall med vektstang

Kneet skal helt i bakken

Marita har allerede gått ned en del kilo, og det er lett å se på henne at hun er mindre. Samtidig så begynner hun faktisk å få litt muskler som viser, noe som alltid er gøy å se.

Ett bens utfall med bakre fot elevert og manualer

Keep up the good work Marita! Du har det som skal til for å få til akkuratt hva du vil, og jeg heier på deg hele veien!!!