Møt tøffe Bente, en av mine mest dedikerte PT-kunder...

En av de første som kontaktet meg på grunn av bloggen min, var herlige Bente fra Sandnes. Hun hadde lest den via en felles bekjent på facebook, og lurte på hvordan hun kunne følge meg for å få med seg nye innlegg, eventuellt om det gikk ann å følge meg på facebook for å få dem med seg.

Step-up med kjetting som ekstra utfordring!

Jeg hadde aldri tenkt over at det gikk ann å følge noen på facebook, og ikke visste jeg hvordan det fungerte. Derfor ba jeg henne sende meg en venneforespørsel istedenfor, så skulle jeg "adde" henne på vanlig vis.

Det jeg ikke tenkte på var at ved å være venner på facebook, med noen du aldri har møtt, så får du likevel ett inntrykk av hvordan de er, og en følelse av at du kjenner dem litt.

Bente tok ikke mange ukene før hun gav beskjed om at hun hadde bestemt seg. Hun ville endre livsstilen sin, og hun ville ha hjelp av meg til å gjøre det!

Jeg ble hoppende glad! Det var jo akkuratt dette jeg ville jobbe med, og Bente virket som en spennende og motivert dame. 

Men før vi fikk gjennomført vårt første møte, måtte Bente avlyse på grunn av en syk far. Og de neste ukene gikk for henne med på å være tilstede for ham på sykehuset.

Bente i gang med Kettlebell Snatch for første gang.

Så en dag forstod jeg at faren var død. Bente hadde postet ett bilde av ham på facebook, hvor hun takket for gode minner. Jeg har aldri opplevd å miste noen av mine foreldre, så jeg kunne bare tenke meg at hun hadde det tungt.

Jeg hadde full forståelse for at trening ikke helt passet inn i hverdagen, når det er ti tusen ting som må ordnes etter ett dødsfall i familien. Og dermed ville jeg ikke mase på Bente.

Ukene gikk, og jeg tenkte stadig på henne, håpte at hun taklet stresset og hadde det så bra som overhodet mulig. Så dukket det opp en kampanje på PT-timer på Elixia i oktober, og da Bente hadde sagt rett ut at hun ville starte treningen så fort hun fikk hodet over vann, ville det vært dumt om hun kom få dager etter kampanjen var over...

Selv har jeg opplevd hvor mye trening har å si for både den fysiske og mentale biten, og jeg tenkte at det kunne gjøre også Bente godt å komme i gang. Så jeg hoppet i det og sendte henne en melding, med beskjed om at hvis hun var klar og ønsket det, så var denne kampananjen altså på gang.

Dermed gikk det ikke mange dagene før jeg og Bente skulle møtes "face to face" for første gang. Jeg var spent på hvordan hun var i forhold til det inntrykket jeg hadde dannet meg.

Da hun kom i mot meg nede på Elixia Sandnes, ble det ingen formell håndhilse-greie. Vi gav hverandre en klem, siden vi allerede følte vi kjente hverandre. Og jeg kunne umiddelbart ane en gnist i denne dama, som bare ventet på å fyre opp skikkelig.

Bentes mål med å begynne å trene, var at hun måtte ned i vekt. På samme måte som meg, hadde hun klart å minke via slankekurer flere ganger før, men gikk sakte men sikkert opp igjen. Denne gang handlet det om å finne den nye stien for livet hennes, som kunne sørge for at hun fikk kropp og helse tilbake, og holdt seg der!

Dermed satte vi igang. De første treningstimene gikk til litt screening, da jeg måtte finne ut hvilket nivå hun var på, og hvilke problemer og skavanker vi måtte jobbe rundt. 

Det var lite bevegelighet hos Bente. Hun var ustø, litt engstelig for å skade seg selv, falle osv. Hun hadde stor forskjell på styrken i høyre og venstre side, og kondisjonen var heller dårlig. 

Bakre delt flyes i TRX var en av øvelsene Bente ikke turde gjøre i begynnelsen fordi hun var redd for å slippe taket...

Men hun hadde guts! Og hun hadde "umf", som hun kaller det. Hun gav maks på hver eneste trening, og hun gjorde hjemmeleksene sine immellom øktene. Jeg sa at jeg ville ha en tilbakemelding om når hun var på egentrening, noe som resulterte i at hun "snappet" meg bilde av inngangsdøra på Elixia hver gang hun var der...

I desember var hun tre uker på Nærland Rehabilitering, i regi av LHL (for hennes del i regi av overvektsklinikken på SUS). Jeg var spent på hva hun kom til å ta med seg av lærdom derfra. Jeg fikk stadig oppdateringer, og det var tydelig at hun virkelig gjorde mest mulig utav oppholdet.

Fremgangen til Bente har vært enorm! På tre måneder har hun gått ned over 15 kilo, blitt mye sterkere og kan utfordres med stadig tøffere øvelser. Hun stråler som en sol når hun kommer på trening, og øvelser som hun ikke turte gjøre helt i starten, tar hun nå på strak arm!

Bente er en av dem som jeg vet kommer til å nå sine mål. Det kan jeg si fordi jeg ser pågangsmotet, innsatsen og dedikasjonen hun har. På tross av dødsfall i familien, og jobben som hun mistet ved nyttår på grunn av nedskjæringer i oljebransjen, så står hun på og gir ikke opp!

Jeg er utrolig glad for å ha blitt kjent med deg Bente! Du er ett herlig fyrverkeri av ei dame, og jeg er heldig som får lov til å følge deg på veien. Du er til motivasjon og inspirasjon, og du er en av de som gjør at jeg føler meg som verdens heldigste som får lov å jobbe som Personlig Trener!

To års jubileum i dag, for starten av mitt nye liv som frisk, lykkelig og normalvektig!

I dag oppdaget jeg at tiden hadde løpt litt i fra meg. Jeg hadde tenkt en stund, at jeg skulle finne på ett eller annet for å markere, at det er to år siden den aller første timen jeg hadde med PT-Dag! Timen som markerte starten for mitt nye liv...

Lite ante jeg der jeg satt på den pittelille pinnestolen, inne på kottet vi kaller ett PT-kontor på Elixia Sandnes, at jeg på dagen to år senere skulle sitte i den andre stolen, i den andre rollen...

Jeg hadde nemlig en såkalt "PTStart" samtale med Dag, som endte med at jeg tok en radikal besluttning. Jeg kjøpte PT-timer til både meg selv og Bjørn...

Litt  forskjell fra sommeren 2012...

Og etter det har det vært en bratt og lang opptur. Vekta mi har droppet 55 kg, og helsa mi har blitt bedre enn jeg noensinne trodde var mulig. Det har vært hardt, jeg har grått mine modige tårer i bøtter og spann, men jeg har aldri vurdert å gi opp!!!

I dag startet jeg dagen med en PTStart samtale inne på det samme kontoret. Kunden min satt i den samme stolen som jeg satt i, og jeg hadde fått PT-Dag´s rolle som PT-Renate! Og det var noe forunderlig passende med det hele...

I fjor på denne dagen hadde jeg planlagt litt bedre, og hadde skaffet en gassballong bukett til Dag, for å markere ett års jubileumet vårt. I år slet jeg med å finne ut hvordan jeg skulle toppe den, og siden dagene har vært utrolig travle, gikk det litt i glemme boka. 

Men jeg måtte ned til Dag som trente selv, for å si ifra, og få tatt ett bilde eller to til minne og sammenligning. Resultatet legger jeg ved i bloggen, og det et litt kult å se hvordan vi har forandret oss begge to!

I år var det jeg som fikk ha PT-jakka på! 

Dag har blitt større, jeg har blitt mindre. Jeg syns fordelingen vår er helt strålende! Let´s keep it like that Dag!!! ;-)

Jeg er kollega med en fantastisk gjeng på Elixia Sandnes! Tenk at jeg skulle ende opp med å jobbe som PT, ved samme treningssenter, som jeg snubla forvirret og ulykkelig inn på for to år siden.

Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag! Dagen for to år siden er ett rart, fjernt minne. At livet kan endre seg så radikalt er helt uvirkelig...

Så takk for hjelp, støtte, erfaringer og vennskap kjære Dag'en min! Du er sær, humørsyk (Gud forby at du er sulten!!!) og litt av en skrue. Du har en enorm kunnskap, er verdens verste taper, skjeggete som julenissen og snart diger som Hulken! 

Det er definetivt anderledes å være kollegaer, enn kunde og PT, men jeg liker det! Er det rart jeg ikke kan annet enn å være glad i deg?

Jeg gleder meg til å finne ut hva de neste to årene bringer...

Hvordan blir det å trene seg tilbake til der jeg var, etter å ha vært syk så lenge?

Jeg skal ikke klage over at jeg har vært mye syk de siste to årene, for jeg har sluppet heldig unna alle influensaer og annet herk. Til gjengjeld har jeg tenkt at jeg brukte visserligen opp min kvote med sykedager, for resten av livet, i årene som var forut. 

Men her før jul var det visst min tur igjen likevel... Jeg ble først slått ut med feber og bihulebetennelse, men ble nesten stabla på beina igjen ved hjelp av en skikkelig hestekur med pencellin.

Så skulle man tro at det var nok, men hver gang jeg ble noenlunde oppegående, varte det ikke mange dagene før jeg ble slått ut igjen. 

Hunden min Truls, er alltid god å holde rundt, når
kroppen er sliten og søvnen trenger på...

Siden har jeg vært igjennom nok en bihulebetennelse, som gikk over når stemmen min forsvant i over en uke. Merkelig nok har jeg nesten hele tiden vært oppegåendes nok til å gå på jobb, men når jeg har prøvd å trene selv, har jeg blitt så dårlig at jeg nesten har gått i bakken.

Dermed har treningsmengden min den siste måneden, vært på det absolutt laveste bunnpunkt, helt siden jeg begynte på min reise fra sykdom og overvekt for to år siden.

Erfaringen dette har gitt meg er verdifull, både for meg selv og for mine PT-kunder. For det er skremmende hvor fort kroppen "forfaller"!!!

Før jul hadde jeg trent mye rygg og armer, fordi jeg skulle ha på meg en flott selskapskjole uten rygg, i min manns bursdag i begynnelsen av desember. Og jeg var faktisk ganske fornøyd med resultatet selv.

For en som ikke har trent som dette før, og kun gått ned i vekt via slanking, så har det vært spennende å bli kjent med, hvilke muligheter og forandringer kroppen min er i stand til.

Jeg digger når jeg plutselig oppdager, at muskler og sener er markerte, og viser tydelig ved bevegelse/trening. Tilogmed blodårer jeg ikke visste jeg hadde, er synlige innimellom. Og for en som var ett problem å ta blodprøve av, på grunn av at det var så vanskelig å finne årene, så er det ekstra facinerende. Jeg ante jo ikke at de bare var dekket av fett!!!

Men uker uten trening setter også spor... Muskler er ferskvare, lærte de oss på PT-kurset, og jammen er det sant! 

Så nå er mye av det jeg hadde jobbet så hardt for, borte... Og jeg er satt ett godt stykke tilbake styrkemessig. 

Det nytter ikke å sette seg ned og sutre. Det er bare å brette opp ermene, og ta fatt på treningen igjen. Fordelen er at nå får jeg muligheten til å finne ut hvor lenge det vil gå før jeg er tilbake der jeg var. Går det like fort den veien mon tro? 

På toppen av det hele, kjenner jeg at jeg må begynne forsiktig. Jeg blir fort andpusten, hoster og blir svimmel. Men det går rette veien, og jeg ser likevel lyst på fremtiden. Jeg føler meg glad for at selv om jeg datt av lasset litt en stund, fikk kjenne på at jeg ikke er laget av stål, så var jeg likevel igang igjen, så fort kroppen tillot det. 

Jeg har klart min første smell-karamell! En typisk hendelse som dette, kan få hvem som helst til å komme så utav sine gode vaner, at de ikke kommer igang igjen. Og slike ting har sabotert meg mange ganger før i livet. 

Men ikke denne gang... Ikke neste gang heller... Jeg børster støvet av meg, putter pysjamasen bort, og lar hunden min sløve alene på sofaen igjen. For jeg skal på jobb. Og jeg skal på trening. I love it!

Den usminka sannheten...

Da jeg var liten var jeg veldig lys i håret, og hadde nesten hvite øyevipper og øyebryn. På toppen av det hele ble jeg enda hvitere i håret, og rød som en tomat i huden, mens fregnene mine poppa frem hver sommer...

Dette plaget meg imidlertid ikke så mye, for jeg var ikke så opptatt av utseende, klær eller denslags. Men en bemerkning har brent seg fast i minnet mitt.

Jeg husker ikke hvem som sa det, men en eller annen komenterte at jeg var så "bleik og tander". Altså jeg var fargeløs og kjedelig (sånn som jeg oppfatta det). Deretter var den en annen person som svarte: "Åh! Nei bare vent til hun blir stor, få litt sminke rundt øynene så blir hun en skjønnhet!!!"

Da er det kanskje ikke rart at jeg ikke ble siste jenta i klassen som begynte å sminke meg. Og i mange år turde jeg ikke vise meg uten sminke, selv ikke hvis vi overnatta hos hverandre vi jenter. 

Det hadde liksom ikke noe å si hvem som så meg, jeg sminket meg ikke for å gjøre meg til for guttene. Jeg sminket meg for å gjemme for alle i hele verden at jeg var "tander og fargeløs". 

Da jeg traff Bjørn, gruet jeg meg til å våkne ved siden av ham, for jeg var faktisk litt engstelig for hva han ville syntes, hvis han så meg uten sminke. Egentlig var jeg ikke usikker på det, jeg var ganske så sikker på at han ville blitt skuffet.

Jeg vurderte faktisk å gå i den klassiske fella og bli en av de jentene som står opp midt på natta for å fikse på sminken, slik at de kan "våkne opp" i perfekt modus.

Men håpløst B-menneske som jeg er, så overvant lysten til å holde seg under dyna hele det prosjektet. Heldigvis!

Så viste det seg at mine bekymringer var helt bortkastet. Da Bjørn våknet ved siden av meg, som forøvrig ikke hadde vasket av sminken fra dagen før, men heller sikkert gnidd den godt utover i løpet av natta, så tittet han på meg og sa: "Åh! Jeg er så glad for at du er like pen om morgenen, som du er hele dagen ellers!"

Siden den gang har redselen min for å vise meg uten sminke forsvunnet. Jeg sminker meg fortsatt, rett og slett fordi jeg føler meg bedre og liker meg selv bedre sånn. 

Men av og til gidder jeg rett og slett ikke. Hvis jeg er syk, skal på campingtur, på stranden eller hvor som helst av steder der sminken blir tullete, så blåser jeg i hele greia, og går som jeg er!

Likevel er det litt morsomt de gangene jeg velger å tusle rundt i samfunnet uten masken på... Jeg får alltid kommentarer som går på: "Er du syk? Du ser jammen ikke helt frisk ut! Har du det bra?"

Jeg er tydeligvis fortsatt tander og fargeløs uten sminke. Jeg farger øyenbryn og vipper, og liker å sminke meg. Heldigvis! For fy søren så stress det hadde vært hvis det var noe jeg MÅTTE gjøre, for å tørre å vise meg offentlig!

Som en illustrasjon har jeg lagt ved ett bilde jeg snappa da jeg vaska av sminken her i uken. Jeg syns det blir en litt morsom effekt, når halve ansiktet er vasket, mens det andre er sminket. 

Jeg ser rett og slett skjeiv ut! Kanskje det hadde vært ett morsomt eksperiment og møtt verden på denne måten en dag? Jeg lurer på hva kommentarene hadde vært da...

Hvis noen hadde turt å si noe da, og ikke bare trodd jeg var gæærn.

Dagens moral? Tja... smink deg eller ikke. Så lenge du ikke gjemmer deg bak sminken, så lenge du liker deg selv, så er sminke bare topp.

Men ikke la det bli en maske som holder deg borte fra verden...

Feit som en julegris!?!?!?

Det er ganske mange som har spurt meg hvordan det kan ha seg at jeg var så stor som over 135 kg, før jeg begynte å trene og legge om kostholdet mitt for to år siden. Kanskje ikke så rart at de spør, for mange av de som kjenner meg, så meg nesten ikke det siste året før det, da jeg helst gjemte meg bort hjemme, mens de verste kiloene krøp på.

Jeg har nemlig ikke alltid vært stor. Jeg hadde ingen vektproblem i ungdommen eller barndommen, den krøp først på da jeg begynte å jobbe på en ESSO stasjon i 16 års alderen. Mye dårlig bensinstasjon-mat og kjedespising på jobb var uten tvil synderen her.

Så klarte jeg å kvitte meg med kiloene mangfoldige ganger, ved hjelp av diverse slankekurer eller fordi jeg var syk. Men hver gang krøp de på igjen, og jeg var hakket verre stillt enn før jeg starta kuren.

Felles for alle mine slankeforsøk som gikk på trynet, er at jeg stakk hodet i sanden og ikke ville innse at jeg måtte følge med på vekta. Jeg eide ikke engang en badevekt, og overså lett klærne som begynte å bli trange, til fordel for de plaggene som var mer "behagelige".

Denne jula bestemte jeg meg for å utføre ett lite eksperiment med meg selv som prøvekanin. Jeg tillot meg selv å spise akkurat hva jeg ville, så mye jeg hadde lyst på, hele jula. Og jeg har fråtset i sjokolade, julemiddag og andre godsaker. Ikke i helt ekstreme mengder, men dette er likevel mat og sukkerholdige saker som jeg vanligvis ikke tillater meg selv mer enn en veldig sjelden gang.

Underveis har jeg faktisk lagt merke til at kroppen min endret seg litt. Jeg følte meg oppblåst i magen, la plutselig merke til at jeg fikk sånn "trusekant-merke" i sia, og buksene strammet pittelitt mer over lårene. 

Så jeg var ikke i tvil om at jeg hadde lagt på meg denne gang. Men nå når jula var over, var det på tide med den endelige oppsummeringen av eksperimentet mitt: Hvor gærnt kan det bli på en liten juleferie?

Da jeg gikk på vekta fikk jeg sjokk... 

Plutselig ble det tydelig for meg hvordan det er mulig å gå opp 60 kilo på noen få år.

Vekta mi viste at jeg hadde gått opp 5 kilo!!!!

Det vil si mange måneders arbeid i dass, på grunn av snaut to uker med julegodt og fri.

Jeg hadde lyst til å hyle, grine og rive meg i håret på en gang. Jeg skjems, jeg var sint på meg selv og sjokkert på en gang.

Men beviset er der. Og jeg har ikke tenkt å godta resultatet. De ekstra kiloene skal av igjen, fortere enn svint!!!

Så var det verd det? 5 kilo for sjokoladen? Nope!

Likevel fortviler jeg ikke, når det første sjokket hadde lagt seg. Dette beviser bare det jeg inderst inne visste, og jeg vet at det ikke kommer til å ta meg lenge å bli kvitt kiloene igjen.

Men det beviser også at jeg faktisk må fortsette å ta de samme valgene om og om igjen, for resten av livet. Jeg må velge å spise sunt, og jeg må velge å trene. For hver gang jeg velger noe annet, så kommer dette til å skje igjen...


Jeg har vært temmelig feit, 
men jeg trenger ikke være teit!
Ta fornuftige, sunne valg,
ikke fall for sjokolade-salg!
Rema1000 ryk og reis,
du hjalp meg å gå skjeis!
Nå skal jeg skjerpe meg,
trene, jobbe og hjelpe deg!
For du vil ikke gå i samme fella,
når du heller kan være en flott "Bella".


(Kunne ikke dy meg for ett lite morgen-dikt ;-)

Følg Blygebloggen på facebook!

Syns du det går for lenge mellom oppdateringenene mine her på bloggen? 

Vel, jeg innser at dagene er lange, og selv om jeg har uendelig mye på hjertet, så er det ikke alltid at tiden strekker til...

Derfor har jeg laget en egen facebook side som heter rett og slett "Blygebloggen"

Her vil jeg legge ut litt flere bilder og oppdateringer, da det er enklere og kjappere å gjøre det innimellom.

Jeg vil fortsatt skrive her på bloggen når jeg har tid eller større ting på hjertet, og da vil også disse innleggene deles på facebooksiden. 

Så sørg for å "like" siden min, så kan du også lettere gi meg tilbakemelding over hva du ønsker å høre mer om eller ting du lurer på.

Nå er det natta for trøtte damer på pencellin, så takk for meg, sov godt og håper vi "tastes"! 😘😉😊

Av motgang blir man sterk, og i hverdagen finner du livet

Først og fremst må jeg få ønske dere alle ett riktig godt nytt år! 

Nok en gang er tiden kommet for å skrive feil dato, dvs årstall i noen uker fremover, mens ungene morer seg med den urgamle: "Hva fikk du til jul i år?", og de stakkarene som ikke tenker fort nok og svarer, får slengt tilbake: "Haha, det har ikke vært jul i år!"

For min del gleder jeg meg til ett nytt år, selv om selve nyttårsfeiringen ikke ble helt som jeg hadde planlagt. Jeg var en av de som klarte å bli syk i romjula, så jeg ble sittendes hjemme alene med hunden min, Truls, som selskap. 

Mann og barn sendte jeg avgårde til nyttårsfeiring dit vi hadde tenkt oss, det var jo liten vits i at alle skulle gå glipp av den. Men det føltes litt rart å se dem kjøre avgårde uten meg.

Det er første nyttårsaften jeg har tilbragt alene, og jeg må tilstå at med tidligere minner om rom-jul som ble tilbragt på sykehus osv, så kjente jeg litt på panikken. 

Jeg var redd for at det skulle føles sånn som det gjorde, da jeg for fire-fem år siden (er faktisk veldig tidsforvirret om den perioden jeg var syk), ble innlagt første juledag på sykehuset. Der ble jeg helt frem til nyttår, og jeg husker svært lite fra hele greia, annet enn en fæl følelse av redsel over hva som feilte meg, og skuffelse over å ikke kunne være tilstede for barna mine som en mamma skal...

Noe av det som har vært best de siste to årene, etter at jeg begynte å trene og få kontroll på vekt og kropp, er at jeg nesten ikke har vært syk i det hele tatt. Der jeg før ble liggendes i ukesvis av alt som gikk av influensa og annet, så har jeg vært den som ikke har blitt syk i det hele tatt, mens mann og barn har fått sitt. 

Så da jeg ble syk nå, ble jeg litt redd. Redd for at nå er flaksen min brukt opp. Kroppen min skal svikte meg igjen. Nå kommer jeg til å bare bli sykere og sykere, frem til hele livet jeg har sloss for å bygge, opp går til helvete igjen.

Og jeg vet... idiotiske tanker. Idiotiske følelser... Men jeg kan ikke stoppe dem fra å komme, jeg kan bare prøve å styre hvordan jeg reagerer på dem når de først dukker opp.

Denne gang fikk jeg bevist for meg selv, at jeg faktisk er sterk nok til å få bort de dumme tankene. Jeg nekter å gå og bære på en redsel, som etter all logikk ikke er nødvendig eller reell. 

Jeg er kjempeheldig for at jeg ikke har vært syk på ett par år, men det er jo helt normalt å få noe før eller siden.

Så jeg har stresset helt ned. Fått lest noen gode bøker, sett på filmer jeg ellers aldri hadde hatt tålmodighet eller tid til å se, og jeg har slappet av. 

Feberen forsvinner når kroppen min har ordnet det den skal. Halsen som føles som om den er full av glasskår eller piggtråd hver gang jeg svelger, kommer også til å bli bedre.

Og jeg? Jeg har fått en verdifull lærepenge som har gjort meg enda sterkere. Jeg har lært at jeg ikke trenger å være redd for at kroppen min skal svikte meg mer, for om den så skulle gjøre det en dag, kan jeg ikke gjøre noe med det nå uannsett. 

Jeg har lært at jeg trives i eget selskap. At det er altfor lenge siden jeg har lest en bok som ikke var en fagbok, for jeg har egentlig alltid elsket å lese, helt frem til jeg ble så syk, at jeg ikke klarte å lese. Etter det har jeg ikke klart å finne lesegleden igjen, men kanskje nå?

I tillegg har jeg fått en påminnelse om at jeg har mange gode venner, og mennesker som bryr seg om meg! Ikke mindre enn to ganger dukket det noen opp på døra mi i går, med blomster og en klem sånn helt spontant, bare fordi jeg var hjemme alene på nyttårsaften.

Så på tross av alt jeg hadde trodd, så kommer jeg til å tenke tilbake på dette årskiftet med ett smil. Livet gir oss alltid noen uforutsette utfordringer, men hver eneste gang vi overkommer dem, står vi sterkere og stødigere, bedre rustet til å takle neste hinder.

Jeg håper dere alle får ett fantastisk år, med muligheter, glede, spenning og alt dere ønsker dere av gode ting. Bare husk å kjenn igjen muligheten, og benytt deg av den, når den stirrer deg inn i øyet... 

Livet består av alle de underlige små øyeblikkene som skjer rundt oss hele tiden. Livet er i hverdagen, i pausen, på skolen, i samtale med en god venn. I drømmene dine, i køen på vei til jobb.

Hvor enn du bor, eller hvordan du lever, sørg for at du lever i ditt liv her og nå.

Ikke vent på den store tingen, som skal gjøre livet ditt bra. Du vet aldri hva som kommer, men du kaster bort det du har mens du venter i uvisshet...

Mitt nyttårsforsett: jeg skal fortsette å leve livet i hverdagen <3

Hva med deg?