Dette plaget meg imidlertid ikke så mye, for jeg var ikke så opptatt av utseende, klær eller denslags. Men en bemerkning har brent seg fast i minnet mitt.
Jeg husker ikke hvem som sa det, men en eller annen komenterte at jeg var så "bleik og tander". Altså jeg var fargeløs og kjedelig (sånn som jeg oppfatta det). Deretter var den en annen person som svarte: "Åh! Nei bare vent til hun blir stor, få litt sminke rundt øynene så blir hun en skjønnhet!!!"
Da er det kanskje ikke rart at jeg ikke ble siste jenta i klassen som begynte å sminke meg. Og i mange år turde jeg ikke vise meg uten sminke, selv ikke hvis vi overnatta hos hverandre vi jenter.
Det hadde liksom ikke noe å si hvem som så meg, jeg sminket meg ikke for å gjøre meg til for guttene. Jeg sminket meg for å gjemme for alle i hele verden at jeg var "tander og fargeløs".
Da jeg traff Bjørn, gruet jeg meg til å våkne ved siden av ham, for jeg var faktisk litt engstelig for hva han ville syntes, hvis han så meg uten sminke. Egentlig var jeg ikke usikker på det, jeg var ganske så sikker på at han ville blitt skuffet.
Jeg vurderte faktisk å gå i den klassiske fella og bli en av de jentene som står opp midt på natta for å fikse på sminken, slik at de kan "våkne opp" i perfekt modus.
Men håpløst B-menneske som jeg er, så overvant lysten til å holde seg under dyna hele det prosjektet. Heldigvis!
Så viste det seg at mine bekymringer var helt bortkastet. Da Bjørn våknet ved siden av meg, som forøvrig ikke hadde vasket av sminken fra dagen før, men heller sikkert gnidd den godt utover i løpet av natta, så tittet han på meg og sa: "Åh! Jeg er så glad for at du er like pen om morgenen, som du er hele dagen ellers!"
Siden den gang har redselen min for å vise meg uten sminke forsvunnet. Jeg sminker meg fortsatt, rett og slett fordi jeg føler meg bedre og liker meg selv bedre sånn.
Men av og til gidder jeg rett og slett ikke. Hvis jeg er syk, skal på campingtur, på stranden eller hvor som helst av steder der sminken blir tullete, så blåser jeg i hele greia, og går som jeg er!
Likevel er det litt morsomt de gangene jeg velger å tusle rundt i samfunnet uten masken på... Jeg får alltid kommentarer som går på: "Er du syk? Du ser jammen ikke helt frisk ut! Har du det bra?"
Jeg er tydeligvis fortsatt tander og fargeløs uten sminke. Jeg farger øyenbryn og vipper, og liker å sminke meg. Heldigvis! For fy søren så stress det hadde vært hvis det var noe jeg MÅTTE gjøre, for å tørre å vise meg offentlig!
Som en illustrasjon har jeg lagt ved ett bilde jeg snappa da jeg vaska av sminken her i uken. Jeg syns det blir en litt morsom effekt, når halve ansiktet er vasket, mens det andre er sminket.
Jeg ser rett og slett skjeiv ut! Kanskje det hadde vært ett morsomt eksperiment og møtt verden på denne måten en dag? Jeg lurer på hva kommentarene hadde vært da...
Hvis noen hadde turt å si noe da, og ikke bare trodd jeg var gæærn.
Dagens moral? Tja... smink deg eller ikke. Så lenge du ikke gjemmer deg bak sminken, så lenge du liker deg selv, så er sminke bare topp.
Men ikke la det bli en maske som holder deg borte fra verden...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar