Hvordan blir det å trene seg tilbake til der jeg var, etter å ha vært syk så lenge?

Jeg skal ikke klage over at jeg har vært mye syk de siste to årene, for jeg har sluppet heldig unna alle influensaer og annet herk. Til gjengjeld har jeg tenkt at jeg brukte visserligen opp min kvote med sykedager, for resten av livet, i årene som var forut. 

Men her før jul var det visst min tur igjen likevel... Jeg ble først slått ut med feber og bihulebetennelse, men ble nesten stabla på beina igjen ved hjelp av en skikkelig hestekur med pencellin.

Så skulle man tro at det var nok, men hver gang jeg ble noenlunde oppegående, varte det ikke mange dagene før jeg ble slått ut igjen. 

Hunden min Truls, er alltid god å holde rundt, når
kroppen er sliten og søvnen trenger på...

Siden har jeg vært igjennom nok en bihulebetennelse, som gikk over når stemmen min forsvant i over en uke. Merkelig nok har jeg nesten hele tiden vært oppegåendes nok til å gå på jobb, men når jeg har prøvd å trene selv, har jeg blitt så dårlig at jeg nesten har gått i bakken.

Dermed har treningsmengden min den siste måneden, vært på det absolutt laveste bunnpunkt, helt siden jeg begynte på min reise fra sykdom og overvekt for to år siden.

Erfaringen dette har gitt meg er verdifull, både for meg selv og for mine PT-kunder. For det er skremmende hvor fort kroppen "forfaller"!!!

Før jul hadde jeg trent mye rygg og armer, fordi jeg skulle ha på meg en flott selskapskjole uten rygg, i min manns bursdag i begynnelsen av desember. Og jeg var faktisk ganske fornøyd med resultatet selv.

For en som ikke har trent som dette før, og kun gått ned i vekt via slanking, så har det vært spennende å bli kjent med, hvilke muligheter og forandringer kroppen min er i stand til.

Jeg digger når jeg plutselig oppdager, at muskler og sener er markerte, og viser tydelig ved bevegelse/trening. Tilogmed blodårer jeg ikke visste jeg hadde, er synlige innimellom. Og for en som var ett problem å ta blodprøve av, på grunn av at det var så vanskelig å finne årene, så er det ekstra facinerende. Jeg ante jo ikke at de bare var dekket av fett!!!

Men uker uten trening setter også spor... Muskler er ferskvare, lærte de oss på PT-kurset, og jammen er det sant! 

Så nå er mye av det jeg hadde jobbet så hardt for, borte... Og jeg er satt ett godt stykke tilbake styrkemessig. 

Det nytter ikke å sette seg ned og sutre. Det er bare å brette opp ermene, og ta fatt på treningen igjen. Fordelen er at nå får jeg muligheten til å finne ut hvor lenge det vil gå før jeg er tilbake der jeg var. Går det like fort den veien mon tro? 

På toppen av det hele, kjenner jeg at jeg må begynne forsiktig. Jeg blir fort andpusten, hoster og blir svimmel. Men det går rette veien, og jeg ser likevel lyst på fremtiden. Jeg føler meg glad for at selv om jeg datt av lasset litt en stund, fikk kjenne på at jeg ikke er laget av stål, så var jeg likevel igang igjen, så fort kroppen tillot det. 

Jeg har klart min første smell-karamell! En typisk hendelse som dette, kan få hvem som helst til å komme så utav sine gode vaner, at de ikke kommer igang igjen. Og slike ting har sabotert meg mange ganger før i livet. 

Men ikke denne gang... Ikke neste gang heller... Jeg børster støvet av meg, putter pysjamasen bort, og lar hunden min sløve alene på sofaen igjen. For jeg skal på jobb. Og jeg skal på trening. I love it!