Tiden for og tanker rundt nyttårsforsett...

Julegaven jeg fikk i år, gjennspeiler min interesse for den fantastiske maskinen en menneskekropp er.

Jula er snart over, og mange har allerede ryddet bort nisser, juletrær og lys. I går besøkte jeg min vennine Marianne, som er en av dem som hadde gått over huset med hard hånd. Innvendig var alle spor av julen borte, mens det gjennsto noen nisser og lys utforbi huset.

Jeg ble i grunnen litt overrasket da jeg kom inn i gangen hos dem, for jeg har ikke rukket å tenke så langt som at julen skulle pakkes bort selv.

Men Marianne sa da til meg, at hun alltid gjorde dette før nyttår, fordi hun trengte å gå inn i det nye året med blanke ark.

Nyttårsaften er jo egentlig bare en hvilken som helst dag. Vi feirer den fordi menneskene på ett eller annet tidspunkt trengte å telle dager og år, og derfor laget vi en kalender.

Så hvorfor betyr denne dagen likevel så mye for mange? Hvorfor setter vi oss nyttårsforsetter? Bestemmer oss for at vi skal starte på nytt? Bli bedre? Bli flinkere? Har vi blankere ark første januar, enn hvilken som helst annen dag i året?

I praksis så tør jeg påstå at vi har ikke det. Den første januar en vanlig dag som alle andre. Men likevel er den anderledes.

Den avgjør når ungene skal begynne på skolen. Ofte trer nye regler fra det offentlige i kraft denne dagen. Vi starter på nytt med skattekort, frikort hos legen osv... 

Det er faktisk mye som avgjøres av denne datoen. Mye som "nulles" ut, starter på nytt. Er det derfor det føles så naturlig for mange mennesker,  at denne dagen kan benyttes til å gjøre endringer i eget liv? 

Kan vi "resette" oss den første i første?

Jeg er av den tro at vi kan velge å starte på nytt akkuratt når vi vil. Vi trenger ikke å vente på nyttår for å gjøre endringer i livet. Hver eneste morgen er en ny dag, full av nye muligheter.

Men hvis likevel det hjelper den enkelte, å bestemme seg for at deres liv har blanke ark, eller starter på ny ved nyttår, så hvorfor ikke?!?!? 

Nyttår kan være en fin anledning til å gjøre endringer i livet, som kan være bra for oss. Men jeg skulle ønske det ikke var så utrolig mange mennesker, som hiver seg uti alle forsetter, med full iver og flagget til topps, for å gå på trynet og mislykkes innen januar er over.

Min oppfordring er at uansett hva dere ønsker å gripe fatt i, om du tenker trening, slanking, røykeslutt, ny jobb, etablere familie, kjøpe nytt hus, bli gladere, reise verden rundt eller hva som helst, som betyr noe for deg, så tenk nøye igjennom de målene du setter deg. 

Er de realistiske? Hvor lang tid har du tenkt å bruke på å gjennomføre det? Klarer du det alene? Hva skal du gjøre når motivasjonen svikter, og målet ser vanskelig ut å nå? Har du en plan B?

Det er mange spørsmål som bør tenkes igjennom, avhengig av hva ditt mål er. Men hvis du skal ha noen sjanse til å nå dine mål, så må du faktisk ta deg tiden til å reflektere grundig over det du ønsker å gjøre...

Og når du først har bestemt deg, har en plan som er realistisk, sørg for at du faktisk gjennomfører og når ditt mål! Vær åpen om hva du jobber mot, med dem som står deg nær. Be om hjelp, kunnskap, styrke, overbevisning, oppmuntring og veiledning. 

Ta imot hjelpen når den blir tilbudt deg.

Dette gjelder så mangt i livet, men jeg skal ikke legge skjul på at i min nye hverdag så handler det ofte om trening og/eller slanking. Jeg skriver og/eller fordi trening og slanking ikke nødvendigvis henger sammen. Alle trenger nemlig å trene, selv de slanke og tynne. 

Jeg er på vei inn i min første januar fra andre siden av gjerdet. Min første januar som Personlig Trener, og ikke bare "trenende person". 

Hvordan blir det å tilbringe mange timer hver dag på jobben min, mens flokker av nye ansikter strømmer inn? Hvor kreativ må jeg være for å få trent mine egne kunder, når utstyr og steder er okkupert av nyttårsforsetter? 

Jeg regner igrunnen med at det blir en travel tid, men det gjør meg ikke så mye. Jeg liker å tenke fort, er flink å snu meg fort rundt og finne på noe nytt, og skal sørge for at mine kunder får fullt utbytte av treningen.

Det jeg gruer meg litt til, er alle de nye ansiktene som jeg kommer til å legge merke til, som jeg ønsker skal lykkes med sine mål, og som kommer til å forsvinne stillt og rolig utover våren. 

Finnes det noe verre enn å måtte se på att andre mennesker gir opp? Mislykkes? Møter veggen? Skuffer seg selv?

For en empat som meg, er det ihvertfall noe av det verste jeg vet. Det gjør meg fysisk vondt når mennesker rundt meg har det vondt. Jeg har måttet bruke mye energi på å lære meg å beskytte meg selv mot å ta alle verdens sorger innover meg...

Så kjære deg som ønsker å begynne å trene; vær forberedt! 

Jeg kan ikke hjelpe alle mennesker med alle nyttårsforsett, men både jeg og mine fantastiske kollegaer på Elixia Sandnes, kan hjelpe deg med trening. 

Vi kan lære deg øvelser, motivere deg, følge deg opp og hjelpe deg å nå dine mål. Bruk oss til det. Vi kan se deg, lytte til deg og bry oss om at du lykkes. Det kan være den avgjørende faktoren som skal til for at din plan lykkes...

Men du alene må avgjøre at du og din helse er verd å prioritere. Kanskje må du ofre en ferietur? Shoppe litt mindre? La være å pusse opp huset, til fordel for å pusse opp deg selv?

Det er ditt valg. Vi er der for deg om du ønsker. Jeg har selv fått ett nytt liv, og helsen min tilbake, fordi min gode venn og kollega, Dag, var der for meg. 

På grunn av min personlige erfaring, er jeg takknemlig over å være velsignet med en jobb, hvor jeg kan få muligheten til å hjelpe andre mennesker på samme måte...

Men det største spørsmålet gjenstår: 
"Vil du ha noen som er der for deg?"

Tungt å trene i jula, selv for en Personlig Trener...

Jula er ikke helt over enda, men allerede kjenner jeg meg litt overrasket over hvilken effekt den har hatt på kroppen min.

Jeg har trent såpass lenge, at jeg kan forutsi når jeg starter en økt, hvordan den blir. Av og til blir jeg overrasket over at jeg kan føle meg helt ræva, trøtt og tom for energi, men så våkner jeg til under økten og den blir knallbra!

På første juledag var det ikke sånn. 

Jeg startet dagen med humøret på topp og en kanonbra PT-time med en kunde som ønsket å få kjørt seg litt før neste familieselskap.

Men da det var tid for egentrening, ble kroppen allerede under oppvarmingen bare tyngre og tyngre. Jeg manglet energi, fokus og struktur. Ganske fort var jeg uforsiktig og fikk en strekk i skulderen som gjorde vondt. Og da jeg gikk over til box-jumpes, klarte jeg for første gang på minst ett år, å smelle leggen min i bordet jeg skulle hoppe på.

Det var dritvondt! Leggen min er fortsatt grønn-gul og hoven, men kommer til å bli helt bra, heldigvis. Imidlertid innså jeg, at så sliten og ufokusert som jeg var, kom jeg bare til å gjøre vondt verre om jeg presset meg selv igjennom resten av treningsøkta.

Så for første gang, gav jeg opp dagens økt. Resten av tiden brukte jeg på å se på Bjørn og min kollega David som trente, og på å rydde i vektene. 

Det har aldri vært å ryddig iblandt vektene på Elixia Sandnes...
(Så lenge det varte før noen rota igjen)

Og hvorfor gikk den økta i dass? Jeg kan jo ikke si sikkert, men det virker unektelig som om kroppen blir helt utlada etter tung julemat og masse julegodt. 

Jeg har rangla, sovet dårlig eller ikke sovet i det hele tatt, gått på trening og klart meg greit. Men det føles verre å få kroppen igang etter julemiddagen, og det har i grunnen hengt i etterpå også.

Så jeg konkluderer med at jeg lengter allerede tilbake til hverdagen og normalen igjen. Gi meg havregrøt, kylling/ris og brokkoli... 

Til deg som googlet: "gi opp livet", og endte opp på min blogg...

I dag fikk jeg en vond klump i magen da jeg gikk inn og sjekket bloggen min...

Det er nemlig en del informasjon og statistikk som er tilgjengelig for eiere av blogger, og selv om jeg ikke sjekker særlig ofte, hender det at jeg streifer innom for å se hvor mine lesere finner bloggen min.

En av tingene som kommer opp, er hvor mange ganger jeg har blitt funnet via google og andre søkemotorer. Det er ikke alltid jeg får opp hva som er søkt på, men i dag gjorde jeg det...

En person der ute i verden, har søkt på ordene "gi opp livet", og endt opp med å trykke seg inn på min blogg.

Jeg aner ikke hvem dette er, eller hvor hen i verden vedkommende befinner seg. Men jeg skjønner at dette må være noen som ikke har det så bra nå når jula nærmer seg med stormskritt.

Og det traff meg midt i hjerterota! Kjære du... du som sliter. Jeg håper så inderlig at du i det minste på bloggen min fant en grunn til å slå bort tanken du hadde på å gi opp livet! 

Aldri gi opp livet!!! Jeg vet du har noen rundt deg som kan hjelpe, men de vet kanskje ikke at du trenger hjelp? 

Har noen ikke oppfattet dine behov, så MÅ DU IKKE GI OPP! Ikke sitt alene, ikke tro du er alene... Jeg vet ikke hva du sliter med, men uansett hva som plager deg, så kan det ordnes. 

Det er mange som har opplevd å befinne seg i en mørk bølgedal, uten tro på at livet noensinne blir bra igjen. Men jeg kan av egen erfaring si, at det blir bedre!

Jeg vet ikke om du noensinne besøker min blogg igjen, eller om du har fått hjelpen du trenger. 

Hvis du mot formodning fortsatt sitter der alene med dine vonde og triste tanker, ring en hjelpetelefon som for eksempel:

-Kirkens SOS som er døgnåpne, på tlf 815 33 300...
-Mental Helses hjelpetelefon, tlf 116 123 (også døgnåpne)

Snakk med en venn, en nabo... Hvem som helst! Og blir du ikke tatt på alvor av førstemann du snakker med, så gi ikke opp før du har funnet den som skjønner hva du trenger...

Du er ikke alene!!!

Dobbel bursdagsfeiring feiring på Liland, med action og uforutsette problemer

Magisk blåtime med julesnø...

Forrige helg satt vi i bilen, på vei hjem fra Liland, mens vi seilte over slaps og vanndammer i veien.

Vi hadde feiret at Bjørn ble 40 år, og min søsters mann Torbjørn ble 50 år, sammen med 75 venner og familiemedlemmer. 

Jeg er lettet over at feiringen gikk som planlagt, til tross for uforutsette problemer underveis. Og jeg tør våge å påstå at det er litt av en bragd vi har utført! 

Det hele starta på torsdagen, når min søster Viviann skulle kjøre opp til hytta, med bil og tilhenger full av mat, treningsutstyr, digre nisser og 4 reinsdyr...

Ingen kom seg hverken opp eller ned veien!

De kom forbi Tonstad, før de stod på tvers med bil og tilhenger, og sperret hele veien i begge rettninger. Ingen av oss hadde forutsett snøværet som møtte oss...

Etter ett par timer ble de trukket løs av en traktor, og kom seg opp til hytta. Jeg, Bjørn og ungene kom oss opp ett par timer etterpå, heldigvis uten stopp!

Hytta på tunet fikk lyse opp litt...

Vi bar inn, og pynta hytta til fest. Fredagen gikk med til forberedelse av mat, og velkomst av gjester.

Lørdag var en fantastisk vinterdag! Over en halv meter med snø, snøtunge trær og blå himmel. Det var som om englene hadde pyntet hele dalen til julestemning for oss... 

Vi begynte tidlig på å lage pinnekjøtt og kalkun med tilbehør, vi skulle tross alt mate 75 sultne mennesker. 

Min søster styrte på kjøkkenet, mens jeg og Bjørn tok oss en treningsøkt i gymsalen. Plutselig forsvant musikken og lyset, før det kom tilbake og forsvant igjen. 

Så roper noen ute i gangen at det brenner!

Vi løpet ut for å se, det var visst en grein som hadde knekt ned over høyspentmasta og tatt fyr!

Fullt fyr i høyspentmasta!!!

Heldigvis slukket brannen av seg selv i snøen, men skaden var gjordt, og store deler av hytta var uten strøm eller med for lav spenning.

Vi fikk ringt Lyse kraft, som sendte ut linjemontører for å sjekke, og da de kom til hytta tok de alt strømmen for sikkerhets skyld. Det var visst minst tre steder linja var truffet av trær, så dette ville ta litt tid.

Der satt vi med alle gjestene, middag på kok, og tre timer igjen til maten skulle serveres.

Så hva gjør vi da? Joda, stresser ned, tenner masse stearinlys, og lager god stemmning.

Alt maten hadde kokt opp, så alt ble stående i håp om at de store grytene holdt lenge nok på varmen til at maten ble ferdig. 

Klokka fem hadde vi dekket og pyntet bord med lommelykter, gjestene satte seg til bords i skinnet fra stearinlysene, og vips der kom plutselig strømmen tilbake! 

Resten av kvelden gikk som en drøm. God stemning, kjekke folk og en storfornøyd storesøster som hadde klart å servere varm jule/bursdagsmiddag til 75 gjester, uten strøm de siste tre timene før bordsetting! 

Det ska du ha Viviann; Det står respekt av den! Ikkje mange som hadde klart det! 

Ett par Rudolfer fikk være med...

Så sier min datter Julie i baksetet; "Tenk nå er det bare 10 dager igjen til jul!!!"

What?!?!? Neiiii! Stopp toget! Eg vil av! Eg har kje tid te jul ennå... 

Kan me kje bare ta ann i februar heller? 

Råe Bente, som minner meg på hvorfor jeg har verdens beste jobb som PT!!!

Jeg trener ei herlig, sprudlende, fyrverkeri av ei dame, som heter Bente. Og i dag våkna jeg til en en melding i fra henne, som fremkallte ett digert smil hos meg. Jeg fikk lyst til å hoppe opp og ned som en annen tulling, og lista for dagens humør ble lagt skyhøyt!

Bente minner meg om meg selv, om jeg kan få lov til å si det sånn. Det er nemlig stor forskjell på hvor mye tid og krefter folk er villige til å investere i å nå sine mål. Jeg valgte å brette opp ermene, og kjøre på med full gass. Virkelig ta fatt i livet og helsen min som var så ufattelig skakkjørt. Bente er likedan.

I fra første dag hun kom inn til meg, har hun stillt opp på hver eneste trening, og gitt full gass hver gang. Hun trener på egenhånd innimellom øktene, og var så ivrig at hun inkluderte hver eneste øvelse hun lærte hver gang, så etterhvert ville øktene blitt ukeslange om jeg ikke ba henne roe det ned pittelitt!

Meldingen jeg fikk i dag beviste at hun har gjort hjemmeleksa si når det kommer til kosthold også. Hun har nemlig klart bragden å gå ned nesten 10 kilo på under to måneder!!! Det er helt rått!!!

Alle har forskjellige mål, men det er ikke tvil om at de fleste som kommer til meg og velger å starte opp med PT timer, har noen kilo de ønsker å kvitte seg med. Noen har 3 kilo, andre heller mot 60 kilo. Felles for dem alle er at de vil aldri nå målet om de ikke gjør jobben. Jeg kan hjelpe dem, lære dem øvelser, motivere dem og stille opp som best jeg kan. Men jobben må de uannsett gjøre selv til syvende og sist.

Jeg kan ikke sjekke hva de spiser, selv om jeg kan fortelle hva de bør spise. 

Jeg kan ikke sjekke intensiteten eller om de virkelig utfører egentrening eller aktivitet, selv om jeg forteller dem hva de bør gjøre.

Men når Bente kommer og kan vise til slike resultater, ikke bare på vekta, men også kroppsmålene som har minket med utrolige 37 cm i samme perioden, DA VET jeg at hun gjør det hun skal!

Og det finnes ikke mer fantastiske tilbakemeldinger å få, for meg som PT! Jeg blir så stolt! Jeg blir rett og slett i en aldri så liten lykkerus selv, fordi jeg av egen erfaring vet så inderlig godt hvor viktig dette er for Bentes helse og muligheter i fremtiden.

Så kjære Bente; jeg gleder meg til å få lov til å følge deg videre på ferden! Du er ett råskinn av ei dame, med bein i nesa og du beviser at når du vil noe, så kan ingenting stoppe deg!

Med fare for å gjenta meg selv: FYTTI SÅ STOLT JEG ER AV DEG!!!!



 

Julestria, jobb og trening...

Det nærmer seg jul, og jeg er overhodet ikke ferdig med hverken presanger eller julekaker.

Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg ikke tenkt å bake en eneste av julens syv sorter i år. Og sikkert ikke neste år heller.

Jeg har pyntet til jul hjemme, og jeg gleder meg til å tilbringe tid sammen med familien min, spesielt siden det har vært ganske så travelt det siste året.

Men julestresset som jeg har latt meg overmanne av hvert år, nekter jeg å la meg påvirke av.

Jeg gidder ikke bake, eller å fylle skåler og skap med altslags kaker og søtt som skal høre julen til. 

Det er ikke dermed sagt at jeg skal leve som en sunnhets-freak i jula, både julemat og andre godsaker skal få plass i min mage. Men siden vi er invitert til andre i juleselskaper, er det jo liten vits i å fylle skapene eller magene våre hver eneste dag innimellom alle selskapene i tillegg.

Dessuten kommer jeg til å jobbe i jula. For første gang siden jeg jobbet i butikk for ca 15 år siden, skal jeg faktisk jobbe i jula, og jeg gleder meg!

Jeg skal trene selv uansett, så hvorfor ikke tilpasse tiden slik at de av PT kundene mine som ønsker å holde kroppen i gang under høytiden, også kan få muligheten?

Også er jeg spent på hvordan min første januar blir, ifra den andre siden av gjerdet. Blir det skikelig rush? Kommer jeg til å slite med å finne ledige vekter og utstyr til mine kunder? Hvor lenge går det før det blir roligere igjen? Og kan jeg gjette hvem som kommer til å gi opp?

Jeg vet faktisk ikke. Tidligere har jeg vært opptatt av å opprettholde min egen trening, så jeg har ikke brydd meg så mye om hvem andre som trente rundt meg.

Kommer alle til å være supermotiverte og ville klare seg selv? Eller kommer det et aldri så lite rush av folk som ønsker Pt timer?

Hva om det kommer noen som har fått Pt-timer til jul? Jeg vet om ektefeller som har kjøpt det til sin ektemake... Vil ektemaken være motivert? Kan de klare å komme over den første bøygen, når de ikke har tatt valget selv? 

Jeg gleder meg til å finne utav alle disse tingene. Jeg gleder meg til å jobbe i jula. Jeg gleder meg faktisk til å gå på jobb hver eneste dag!

Og det er ingen selvfølge for meg. Jeg har hatt jobber hvor jeg har lengtet etter fredags ettermiddag hele uka, og innen jeg hadde parkert i gårdsrommet hjemme, kom panikken og tårene over at det snart var mandag og ny arbeidsuke igjen...

Det er en velsignelse å kunne glede seg til å gå på jobb. Det er en velsignelse å ha en kropp som fungerer. 

Hvordan er det med deg?

Sprekker i idyllen...

Av og til lurer jeg på om det er jeg som har endret meg mest, eller menneskene og verden rundt meg.  

Jeg vet jo at jeg har forandret meg mye selv. Det er ikke bare kroppen og helsen min som er snudd på hodet, men også interessene mine og tankene mine er anderledes.

Der jeg før hadde planlagt en sofakveld med fanget fullt av is, snop og sjokolade, mens jeg så på tv eller jabbet med venner, så har jeg sjelden tid eller interesse for å slå på tven i det hele tatt lengre. 

Jeg kjenner jo at det er sjelden dagene strekker til å sitte på rumpa, men det er jeg igrunnen glad for. Når det snakkes om tv-serier eller som har blitt vist over eteren, så har jeg ikke lenger noen som helst peiling. Og det er greit. Jeg har brukt opp min tv-titte kvote for mange år, og klarer meg helt fint uten.

Men likevel er det innimellom anderledes å treffe folk nå enn før. Flere mennesker som har kjent meg lenge, oppfører seg ikke helt som før ovenfor meg.

Det er nesten som om jeg er blitt en påminnelse for dem, om at de selv burde gjøre noe med sitt liv og sin helse. For jeg blir stadig møtt med forklaringer og unskyldninger for hvorfor de ikke trener, eller at de burde spise anderledes, men at det er så mange ting som de må ta seg av i livet, at de ikke kan gjøre det som de egentlig vet er riktig.

Men jeg har jo ikke spurt om hvorfor de ikke trener. Eller hvorfor de spiser det de spiser. Det er faktisk ikke min sak, og selv om jeg har lært en ting eller fem om livstilsendring og helse, så er det ikke i min interesse eller jobb å dytte det nedover hodet på andre.

Jeg har tatt mine valg for min egen del. Og det er faktisk alt vi kan gjøre alle sammen. 

Jeg må trene. Ikke fordi jeg er treningsnarkoman (selv om jeg kanskje er i ferd med å bli det og), men fordi jeg fungerer ikke uten trening. Jeg har kroniske smerter. Trening holder dem noenlunde i sjakk, men jeg kan faktisk ikke skulke unna mer enn en liten helg. Hvis jeg gjør det, straffer det seg sånn at jeg aller mest har lyst til å krype sammen som en ball, og gråte til jeg sovner fra smertene.

Så for meg er valget enkelt: trene eller smerter?

Jeg forventer ikke at du skal være lik meg. Tvert imot så foretrekker jeg å være unik. Jeg er en skrue. Noe for meg selv. La meg være det... så kan du heller være deg selv. Hvem enn det er.

Og ikke tro at jeg er noe supermenneske fordi om jeg trener, prøver å spise noenlunde sunt og løper rundt i treningtøy, med eller uten "Personlig Trener" klistret på ryggen. 

Jeg er ikke perfekt. Jeg kommer aldri til å bli perfekt.

Jeg spiser ting jeg ikke burde. Jeg sloss med meg selv for å komme meg på trening, om ikke hver gang, så innimellom. Jeg må stadig justere kursen min, og sørge for å holde meg på stien. 

Så kjære deg som omgås meg... ikke bli lei fordi om du ikke gjør som meg, eller lever som meg. Vær deg selv, du er nok! La ikke mitt liv gjøre deg utilpass, for jeg kan faktisk ikke ta hensyn til det. 

Mitt liv er mitt liv, som ditt liv er ditt liv.

For jeg blir trist, når jeg føler at min tilstedeværelse gjør andre nedtrykte. Min mening med å endre livet mitt, var å få ett bedre liv selv. Meningen med å jobbe som PT var å bedre andres liv i tillegg.

Jeg trodde aldri jeg ville oppleve å bli andres dårlige samvittighet...

Jeg ønsker bare å danse i regnet... 
Uansett hvilken storm som kommer over meg...

Hvem vil du være?

Det nærmer seg jul og ett nytt år nok en gang. Og for mange av oss er dette tiden der vi reflekterer over hvem vi er, og hvor vi er i livet.

Kanskje det er noe med at ett nytt år føles som å begynne med blanke ark, en ny start. Eller er det bare medias opphausing og fokus på kropp, helse og livsstil som trigger oss?

Uannsett så er det en flom av mennesker som melder seg inn på treningssentrene hvert eneste år, rett etter nyttår.

De fleste starter med friskt mot, høye målsettinger og lite realisme. 

Innen mars måned er kommet skikkelig igang, har de gitt opp nyttårsforsettene, og har landet som støttemedlem hjemme på sofaen igjen.

Problemet oppstår når den første iveren og besluttsomheten har roet seg. Når fremgangen ikke kom så fort som ønsket, når treningen begynte å bli kjedelig og målet som var så glitrende sterkt i starten, mest minner om en svak luftspeiling langt der fremme i horisonten.

Hvorfor mislykkes så mange? Hvorfor gir de opp?

Alle mennesker er selvfølgelig forskjellige, men noen fellesnevnere går igjen likevel.

Den største tabben er når løsningen skal være å bite tennene sammen, og presse seg igjennom en fastsatt periode med trening eller slankekurer, for å slippe seg løs og returnere til sine gamle uvaner så fort målet er nådd.

Alle slankekurer virker hvis du følger dem. Hver eneste en!

Men selv om de virker, så varer de ikke i lengden. Kroppen vår er ferskvare. Den gjenspeiler hvordan vi lever her og nå. 

Vil du være slank? Da må du ikke spise mer enn du forbrenner, resten av livet.

Vil du være sterk? Ha synlige muskler? Da må du trene jevnlig, resten av livet.

Stikkordet: RESTEN AV LIVET!

Du er hjertelig velkommen til å starte resten av livet ditt, med ett nyttårsforsett. Bare sørg for at du faktisk er ærlig nok med deg selv, til å innse at du trenger en livstilsendring, og ikke en kur.

Vil du ha ett par tips fra noen som har sloss seg opp fra å ha ett vrak av en kropp? Som var på full fart ut i 100% uførepensjon allerede i midten av tredeveårene? Som nå er i 100% jobb og står på egne bein istedenfor?

Vel, da kan jeg kanskje komme med noen tips. For det har vært en enorm læringskurve, å reise fra der jeg var, og til dit jeg er kommet. 

Jeg har plukket opp ett og annet på veien...

Jeg begynte å trene og legge om livstilen min i januar for to år siden. I januar...

Hvorfor klarte jeg det når andre mislykkes? 

Fordi jeg fortsatt gjør det. Fordi jeg fikk hjelp og kunnskap. Jeg ofret fluktruten min fra smerter og dårlig helse (som var ett hus i varmere strøk) til fordel for timer med en Personlig Trener. 

Og jeg opplever at livskvaliteten min er blitt så bra her i det kalde nord, at jeg ikke lengre trenger å flykte til syden.

Kan du greie det? JA! Uten tvil, men kanskje ikke uten hjelp...

Hvem vil du være? 

Hva er du villig til å ofre for å bli, og forbli den personen?

Kom deg opp av sofaen for pokker! 

Fikk du forresten med deg at jeg jobber som Personlig Trener...?

En rosa dress med gulldrager, og en aldri så liten historie bak...

Den rosa dressen måtte få være med

 Jeg er glad for at jeg har en mann som overhodet ikke er kjedelig i klesveien. Han har utviklet en sær forkjærlighet for dresser, inkludert noen temmelig spreke eksemplarer som det ikke er mange som ville turt å vise seg i.

Men når det er sagt, så har det ikke alltid vært slik. Da vi traffs var Bjørn temmelig konservativ i sine klesvalg, og det gikk mye i grått og svart, med noen få fargeinnslag på skjorter eller gensere i ny og ne.

En dag var vi på Cubus for å handle på salget etter nyttår. En stor del av garderoben hans trengte fornying, og lommeboka vår valgte Cubus og salg, for å få mest mulig for pengene. Dette var nok i løpet av de første to-tre årene vi var sammen, og Bjørn plukket fort ut en anseelig haug som han tok med til kassen.

Den hvite dressen fikk lufte seg etterpå

Der var skjorter, bukser, gensere osv. Mannen i kassen sorterte og slo inn på kassen, mens han komenterte: "Du liker grått og sort du!"

Jeg tror ikke Bjørn likte den kommentaren noe særlig. Han er ingen fargeløs mann, verken av person eller handling. Men jeg så på haugen med klær, og innså at mannen hadde rett.

Noen år senere skulle jeg besøke familie i Macau, som er en tidligere portugisisk koloni i Kina. 


Dette var faktisk mitt andre besøk, to år tidligere hadde jeg og Bjørn vært der sammen, og da fikk han sydd seg en hvit dress og ett lass med skjorter i alt slags crazy farger. Den hvite dressen hang nok igjen som en favoritt, allerede fra konfirmasjonstiden, da Bjørn faktisk var en av få som komfet seg i nettopp en hvit dress.

Men tilbake til Macau. For ca 10 år siden.

Jeg fikk det for meg at jeg skulle ha det litt morro med Bjørn. Det var vannvittig billig å få sydd klær der nede, ihvertfall hvis du lette litt i bakgatene etter skreddere.

Jeg lette grundig, og fant en eldre, tynn og hengslete kinesisk mann, som hadde jobben sin ute på gata, med en gammel Singer symaskin, som ikke en gang var elektrisk. Han måtte trø for hvert eneste sting, men hadde en forseggjort dress på seg selv, noe som sa meg at dette var en herre med yrkesstolthet.

Jeg viste ham stoffet jeg hadde funnet i en butikk dagen før. Han snakket ikke engelsk, jeg kan kun tre ord på kinesisk, så fingerspråk og tegning ble kommunikasjonsformen. 

Jeg ba ham sy en dress av stoffet, og han trodde tydeligvis jeg ville ha en drakt til meg selv. Jeg ristet på hodet, og han ristet på hodet. 

Hvorfor? Fordi stoffet var cerise rosa med innvevde gulldrager...

Så kom jeg på at jeg hadde ett bilde av Bjørn inni medaljongen jeg hadde rundt halsen. Jeg åpnet medaljongen, viste ham bildet og pekte på stoffet.

Mannen så helt lammslått ut. Ristet på hodet, og fektet med armene. Han trengte ikke si det, for det stod skrevet over hele ham: "Skal en MANN gå med det stoffet!?!?!?!"

Vi ble likevel enige om en pris. Han var utrolig billig, så jeg dobblet prisen, og fortsatt endte jeg opp med å betale snaue 350 norske kroner for den berømmelige dressen. Stoffet inkludert!

Billig morro, tenkte jeg. Og gledet meg til å se ansiktet på Bjørn da jeg kom hjem med dressen. I min iver bestillte jeg en skjorte i gull, og en knall rosa, som passet til også....

Da reisen var over, og vi var trygt hjemme igjen, ble koffertene åpnet og reisegaver dratt frem. Jeg hadde pakket dressen nederst, og forventet ett forskrekket uttrykk når jeg skulle dra den frem.

"Driiiiiiiitkul!!!!!!!!" hylte Bjørn...

Og dermed var det gjort. Jeg hadde skapt ett dressmonster! Det hadde ligget og ulmet siden konfirmasjonen, men nå var galskapen "full blown out"!

Siden har jeg måttet lide for det, på 17 mai (forestill dere meg i bunad ved siden av den rosa greia), på bursdager og altslags andre anledninger.

Og samlingen er blitt utvidet. Så den inneholder nå ihvertfall minst 10 crazy dresser, i tillegg til de litt mer "normale". Men jeg er usikker, for jeg har ikke turd å telle på en stund.

Så da vi i helgen feiret første del av Bjørns 40 års dag, ble det naturlig å dra frem de to det hele startet med.

Hvorfor? Fordi vi trenger farge på tilværelsen, og vi har det ikke mer morsomt enn vi velger å ha det. Og hvorfor strebe etter å være lik alle andre, når man kan være unik som seg selv?

Mine tre musketerer.... Love you guys! ;-)

Height showdown- high heels versus high ego ;-)

Det skal ikke mye til før ting blir ett spørsmål om å vinne, iblandt mine kollegaer på Elixia Sandnes. Og gårsdagens bursdagsfeiring ble intet unntak.

Jeg hadde på meg mine nye skyhøye "Christian Louboutins", og dermed raget jeg 10-12 cm høyere over bakken, enn jeg vanligvis gjør. Da ble det raskt duket for en aldri så liten sjekk/konkurranse over hvem som var høyest av meg og Dag.

Det ble fotofinish, og jeg våger å påstå at jeg vant med minst 3 millimeter, selv om Dag mente det var uavgjort.

Om ikke det er daglig at noe blir konkurrert om på jobb, så er det ihvertfall flere ganger i uken. Gutta jeg jobber med, hiver seg fort på om de blir utfordret på noe som helst vis, og vi har det kjempemorro! 

Ekstra festlig er det når det finnes enkelte som er ekstremt dårlige på å tape, men jeg kan vel ikke skryte på meg at jeg er så veldig voksen på det området selv...

En dag her tidligere ble dagens utfordring pull ups. Jeg er dessverre ikke sterk nok enda til å ta pullups uten hjelp eller strikk, så jeg var utelukket fra "konkurransen". Plasteret på såret var at jeg fikk gleden av å more meg over alle gutta som stod i kø for å vise hva de kunne...

Jeg tror aldri jeg har møtt en gjeng som er så enkle å "fyre opp", og som hiver seg uti enhver utfordring med den største naturlige iver. 

Og jeg elsker det! Det er rett og slett gøy å jobbe med dem.

Jeg har prøvd å huske hvordan jeg har hatt det i forhold til kollegaer i mine tidligere jobber, og med unntak av kollegaer i eget firma (vi var jo venner før firmaet ble startet), har jeg aldri opplevd å ha kollegaer som jeg kunne regne som venner.

Jeg har alltid kommet overens med kollegaer, men det har bare ikke vært noe sosialt eller kontakt utenom jobben, og da begrenser det seg selv. 

Tre av gutta som jobber som PT'er på Elixia Sandnes derimot, er jeg blitt riktig så glad i!

Ben, Dag og David er tre festlige, totalt forskjellige fyrer. Jeg tror ikke de vet det selv, men jeg kaller dem for mine tre musketerer.

De får meg alltid i godt humør, om dagen skulle være litt tung. De er morsomme, faglig dyktige og bidrar til at arbeidsmiljøet på Elixia er totalt anderledes enn noen arbeidsplass jeg har vært før.

Så kjære musketerene mine, jeg gleder meg til å jobbe med dere i lang lang tid fremover. Til enda mere latter, moro, vennskap og faglig samarbeid. 

I love you guys! :-)

Ben er engelsk

Dag er ekte siddis

David er australsk

Merket for livet...

Jeg skal ikke legge skjul på at det er utrolig gøy å få komplenter for figuren min, når jeg tross alt har jobbet knallhardt i to år for å komme meg bort i fra fettberget som dekket meg...

Det som imidlertid forunder meg er når det innimellom dukker opp mennesker og meninger om at jeg er "perfekt", fri for skavanker og lyter.

Ingen mennesker er perfekte. Ikke engang supermodeller og andre retusjerte, overfotograferte kjendiser. Alle har vi vårt å slite med. Noe er medfødt, genetisk eller tilfeldig. Andre ting er krigsarr etter sykdom, skade eller barn.

Livet preger kroppen vår. Noe annet hadde vært rart. Det må vi leve med og akseptere. Gjøre det beste utav det vi har, og omfavne våre skavanker.

Jeg kaller dem krigsarr. Merker og arr etter operasjoner, midre ulykker og barn.

Jeg har strekkmerker både rundt midjen og på lårene. De er ikke fine en plass. 

Men hva så? Jeg bærer mine "merker" med stolthet;

Fordi de viser at jeg har levd, opplevd og overlevd...

I kveld skal vi feire livet, kjærligheten, seier over motgang, og en aldri så liten 40 års dag.

De siste dagene har jeg for første gang på to år, ligget hjemme på sofaen med feber og migrene lignende skallebank. 

Jeg måtte avlyst alle timene mine tre dager på rappen, og det føltes slett ikke greit. I tillegg fikk jeg jo ikke trent selv, og det merkes på kroppen når den ikke får sin daglige dose naturlige endorfiner!

Min mann fyllte 40 år på torsdagen, og dagen ble naturligvis nok ikke helt som jeg hadde forestillt meg. Istedenfor jeg som skulle løpe rundt og varte ham opp, og at vi skulle på juleavsluttning på Kunsthall Stavanger, så ble det til at jeg og bikkja slengte på sofaen, og Bjørn måtte gå alene.

Men midt oppi det hele, ble det litt tid til refleksjoner. En bursdag eller høytid, er egentlig en vanlig dag som alle andre. Men vi liker å markere dem, skape litt glede, spenning og ett avbrekk i fra hverdagen. Jeg tror dette egentlig er sunt for oss, men det kan fort tippe over. 

Du trenger ikke lete lenge for å finne bevis på feiringer som har tatt av. Både julen, bursdager og bryllup skal være så flotte, at mange av oss kjenner det svir i lommeboka lengre enn vi liker å innrømme etterpå. 

Det er jo flott å ha muligheten til å feire som man vil, men heller ingen tvil om at forskjellen mellom dem som har økonomien til det, og dem som sliter med å gå julen og andre høytider i møte, bare øker og øker.

Når det er sagt, så skal jeg ikke være en hykler. Vi skal feire Bjørns bursdag i kveld, og jeg har planlagt denne grundig hele året. Det blir nok den største feiringen vi har hatt, og for oss er det riktig i år, fordi det egentlig ligger så mange årsaker bak feiringen.

En ting er at Bjørn gruet seg til å bli 40. Min løsning på dette var at da skal vi i det minste gjøre dette til en skikkelig feiring, slik at han i ettertid kan huske at det var gøy å fylle år.

Men i tillegg kommer mitt eget "snill pike-syndrom" inn i bildet. Den kjipe opplevelsen av mine nærmestes bursdager, som jeg ikke har kunnet feire som jeg ønsket, fordi jeg var syk og fysisk ute av stand til det. Alle bursdagene Bjørn har hatt barneselskap for ungene alene, mens jeg lå hjemme i sengen. Alle bursdagene hans, der jeg har såvidt maktet å invitere, lage maten og komme meg gjennom dagen, i håp om at gjestene og familien ikke merket hvor mye det kostet meg, og hvor lenge etterpå jeg led for insatsen...

Så kan jeg legge på julen for fire-fem år siden. Jeg var i ett juleselskap den julen, som jeg ikke husker noe særlig ifra. Det var på julaften. Dagen etterpå ble jeg lagt inn på sykehuset, hvor jeg tilbragte resten av rom jula. Året etterpå kom sykehusinnleggelsen rett før jula, slik at jeg akkuratt rakk ut av sykehuset i tide til selskapelighetene, som jeg forøvrig ikke var i stand til å engasjere meg i. Jeg var bare tilstede. Såvidt...

Frykten for flere slike juler, har lagt seg. Men minnet om hvordan det var, vil jeg alltid bære med meg, fordi gleden over å ha fått livet og helsen tilbake, er størst når jeg ser kontrastene.

Så derfor har jeg planlagt en kjempefeiring for mannen min i kveld og neste helg. Feiringen blir todelt, en med venner og kollegaer i kveld, og en felles feiring med min søsters mann som blir 50 år, som går av stabelen hele neste helg. Da blir vi 80 stykk på hyttetur!

For dette er ikke "bare" en bursdagsfeiring. Vi feirer livet! Vi feirer at i 40 årene (heldigvis har jeg ett par år igjen...hihi) har vi gode tider i vente. Vi har overlevd økonomiske kriser, sorger, svik, sykdom og det meste som kan tære ett ekteskap i stykker. 

Men vi har vokst oss sterke på motgangen, vi har lært å sloss, overvinne og legge ting bak oss. Og på grunn av dette er kjærligheten oss imellom større enn noensinne.

Derfor har vi lov å feire med brask og bram!

Så ikveld skal jeg frem med mine "Christian Louboutins", føle meg som en filmstjerne med mine røde såler, mens jeg har verdens flotteste, snilleste, generøse og omtenksomme mann ved min side.

Sammen med våre herlige gjester, skal vi feire livet...