Jeg vet jo at jeg har forandret meg mye selv. Det er ikke bare kroppen og helsen min som er snudd på hodet, men også interessene mine og tankene mine er anderledes.Der jeg før hadde planlagt en sofakveld med fanget fullt av is, snop og sjokolade, mens jeg så på tv eller jabbet med venner, så har jeg sjelden tid eller interesse for å slå på tven i det hele tatt lengre.
Jeg kjenner jo at det er sjelden dagene strekker til å sitte på rumpa, men det er jeg igrunnen glad for. Når det snakkes om tv-serier eller som har blitt vist over eteren, så har jeg ikke lenger noen som helst peiling. Og det er greit. Jeg har brukt opp min tv-titte kvote for mange år, og klarer meg helt fint uten.
Men likevel er det innimellom anderledes å treffe folk nå enn før. Flere mennesker som har kjent meg lenge, oppfører seg ikke helt som før ovenfor meg.
Det er nesten som om jeg er blitt en påminnelse for dem, om at de selv burde gjøre noe med sitt liv og sin helse. For jeg blir stadig møtt med forklaringer og unskyldninger for hvorfor de ikke trener, eller at de burde spise anderledes, men at det er så mange ting som de må ta seg av i livet, at de ikke kan gjøre det som de egentlig vet er riktig.
Men jeg har jo ikke spurt om hvorfor de ikke trener. Eller hvorfor de spiser det de spiser. Det er faktisk ikke min sak, og selv om jeg har lært en ting eller fem om livstilsendring og helse, så er det ikke i min interesse eller jobb å dytte det nedover hodet på andre.
Jeg har tatt mine valg for min egen del. Og det er faktisk alt vi kan gjøre alle sammen.
Jeg må trene. Ikke fordi jeg er treningsnarkoman (selv om jeg kanskje er i ferd med å bli det og), men fordi jeg fungerer ikke uten trening. Jeg har kroniske smerter. Trening holder dem noenlunde i sjakk, men jeg kan faktisk ikke skulke unna mer enn en liten helg. Hvis jeg gjør det, straffer det seg sånn at jeg aller mest har lyst til å krype sammen som en ball, og gråte til jeg sovner fra smertene.
Så for meg er valget enkelt: trene eller smerter?
Jeg forventer ikke at du skal være lik meg. Tvert imot så foretrekker jeg å være unik. Jeg er en skrue. Noe for meg selv. La meg være det... så kan du heller være deg selv. Hvem enn det er.
Og ikke tro at jeg er noe supermenneske fordi om jeg trener, prøver å spise noenlunde sunt og løper rundt i treningtøy, med eller uten "Personlig Trener" klistret på ryggen.
Jeg er ikke perfekt. Jeg kommer aldri til å bli perfekt.
Jeg spiser ting jeg ikke burde. Jeg sloss med meg selv for å komme meg på trening, om ikke hver gang, så innimellom. Jeg må stadig justere kursen min, og sørge for å holde meg på stien.
Så kjære deg som omgås meg... ikke bli lei fordi om du ikke gjør som meg, eller lever som meg. Vær deg selv, du er nok! La ikke mitt liv gjøre deg utilpass, for jeg kan faktisk ikke ta hensyn til det.
Mitt liv er mitt liv, som ditt liv er ditt liv.
For jeg blir trist, når jeg føler at min tilstedeværelse gjør andre nedtrykte. Min mening med å endre livet mitt, var å få ett bedre liv selv. Meningen med å jobbe som PT var å bedre andres liv i tillegg.
Jeg trodde aldri jeg ville oppleve å bli andres dårlige samvittighet...
Jeg ønsker bare å danse i regnet...
Uansett hvilken storm som kommer over meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar