 |
| Den rosa dressen måtte få være med |
Men når det er sagt, så har det ikke alltid vært slik. Da vi traffs var Bjørn temmelig konservativ i sine klesvalg, og det gikk mye i grått og svart, med noen få fargeinnslag på skjorter eller gensere i ny og ne.
En dag var vi på Cubus for å handle på salget etter nyttår. En stor del av garderoben hans trengte fornying, og lommeboka vår valgte Cubus og salg, for å få mest mulig for pengene. Dette var nok i løpet av de første to-tre årene vi var sammen, og Bjørn plukket fort ut en anseelig haug som han tok med til kassen.
 |
| Den hvite dressen fikk lufte seg etterpå |
Jeg tror ikke Bjørn likte den kommentaren noe særlig. Han er ingen fargeløs mann, verken av person eller handling. Men jeg så på haugen med klær, og innså at mannen hadde rett.
Noen år senere skulle jeg besøke familie i Macau, som er en tidligere portugisisk koloni i Kina.
Dette var faktisk mitt andre besøk, to år tidligere hadde jeg og Bjørn vært der sammen, og da fikk han sydd seg en hvit dress og ett lass med skjorter i alt slags crazy farger. Den hvite dressen hang nok igjen som en favoritt, allerede fra konfirmasjonstiden, da Bjørn faktisk var en av få som komfet seg i nettopp en hvit dress.
Men tilbake til Macau. For ca 10 år siden.
Jeg fikk det for meg at jeg skulle ha det litt morro med Bjørn. Det var vannvittig billig å få sydd klær der nede, ihvertfall hvis du lette litt i bakgatene etter skreddere.
Jeg lette grundig, og fant en eldre, tynn og hengslete kinesisk mann, som hadde jobben sin ute på gata, med en gammel Singer symaskin, som ikke en gang var elektrisk. Han måtte trø for hvert eneste sting, men hadde en forseggjort dress på seg selv, noe som sa meg at dette var en herre med yrkesstolthet.
Jeg viste ham stoffet jeg hadde funnet i en butikk dagen før. Han snakket ikke engelsk, jeg kan kun tre ord på kinesisk, så fingerspråk og tegning ble kommunikasjonsformen.
Jeg ba ham sy en dress av stoffet, og han trodde tydeligvis jeg ville ha en drakt til meg selv. Jeg ristet på hodet, og han ristet på hodet.
Hvorfor? Fordi stoffet var cerise rosa med innvevde gulldrager...
Så kom jeg på at jeg hadde ett bilde av Bjørn inni medaljongen jeg hadde rundt halsen. Jeg åpnet medaljongen, viste ham bildet og pekte på stoffet.
Mannen så helt lammslått ut. Ristet på hodet, og fektet med armene. Han trengte ikke si det, for det stod skrevet over hele ham: "Skal en MANN gå med det stoffet!?!?!?!"
Vi ble likevel enige om en pris. Han var utrolig billig, så jeg dobblet prisen, og fortsatt endte jeg opp med å betale snaue 350 norske kroner for den berømmelige dressen. Stoffet inkludert!
Billig morro, tenkte jeg. Og gledet meg til å se ansiktet på Bjørn da jeg kom hjem med dressen. I min iver bestillte jeg en skjorte i gull, og en knall rosa, som passet til også....
Da reisen var over, og vi var trygt hjemme igjen, ble koffertene åpnet og reisegaver dratt frem. Jeg hadde pakket dressen nederst, og forventet ett forskrekket uttrykk når jeg skulle dra den frem.
"Driiiiiiiitkul!!!!!!!!" hylte Bjørn...
Og dermed var det gjort. Jeg hadde skapt ett dressmonster! Det hadde ligget og ulmet siden konfirmasjonen, men nå var galskapen "full blown out"!
Siden har jeg måttet lide for det, på 17 mai (forestill dere meg i bunad ved siden av den rosa greia), på bursdager og altslags andre anledninger.
Og samlingen er blitt utvidet. Så den inneholder nå ihvertfall minst 10 crazy dresser, i tillegg til de litt mer "normale". Men jeg er usikker, for jeg har ikke turd å telle på en stund.
Så da vi i helgen feiret første del av Bjørns 40 års dag, ble det naturlig å dra frem de to det hele startet med.
Hvorfor? Fordi vi trenger farge på tilværelsen, og vi har det ikke mer morsomt enn vi velger å ha det. Og hvorfor strebe etter å være lik alle andre, når man kan være unik som seg selv?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar