Fra buisiness-dame til svett gymrotte, alt på en dag....

Nok en lang dag på Elixia i Sandnes nærmer seg slutten. Jeg sitter på bakrommet og gjør meg ferdig med litt forskjellig kontorarbeid. Det er ikke så mye kontorarbeid som følger med jobben som Personlig Trener, men til gjengjeld har jeg desto mer av det i min andre jobb. 

Det er ikke sikkert alle har fått med seg at jeg ikke "bare" jobber som PT. Jeg driver nemlig ett malerfirma sammen med mannen min, Bjørn, som heter "RMB Malerservice AS". Det er ikke alle som klarer å jobbe sammen med sin ektefelle/kjæreste, men jeg er så heldig at vi klarer å kombinere å være både ektefeller, bestevenner og kollegaer. Og ikke minst trene sammen...

Ulempen det har medført å jobbe sammen med Bjørn, er at det er ikke alltid så mye spennende å fortelle hverandre når vi kommer hjem. Og derfor har det vært ekstra kjekt etter at jeg begynte å jobbe for Elixia i tilegg. Snakk om å få i både pose og sekk! Jeg får kombinert oppgaver som utfordrer meg og virkelig varierer livet og hverdagen min.

I den ene settingen får jeg kle meg pent og være "forretningsdame", og i den neste kan jeg hoppe inn i joggesko og treningsklær, mens jeg svetter ivei. 

Jeg har alltid likt motsetninger, og det får jeg virkelig nå for tiden. Jeg blir utfordret og vokser på nye erfaringer hver eneste dag. 

Innimellom mister jeg litt fotfestet og troen på meg selv, og da kommer tanken og behovet for å gi opp. Gjemme meg vekk. Men jeg har bestemt meg for at den tiden er forbi! Jeg har ikke noensinne tenkt til å gå tilbake der jeg har vært. Og for hver en utfordring jeg takler og overvinner, står jeg sterkere. 

Derfor tvinger jeg meg selv, gang på gang til å fortsette. Til å ikke gi opp. Slik som i dag når jeg grudde meg til en kunde skulle komme, for jeg var redd jeg ikke kunne nok om trening. Kunden hadde 20 års treningserfaring, noe som vippet meg og mine få år litt av pinnen. 

Men nok en gang fikk jeg bevist for meg selv at min frykt var ubegrunnet. Timen gikk kjempefint! Og jeg er en tosk som forhåpentligvis henter meg litt fortere inn neste gang.

Imorgen skal jeg også møte nye utfordringer som leder for ett buisiness-nettverk her i Sandnes. Jeg både gruer og gleder meg, men heldigvis har jeg ett godt team i ryggen, så jeg tror dette kommer til å gå kjempefint.

"Always do what you are afraid to do..." står det på notatboken min som jeg bruker her på Elixia. Og det er noe jeg ofte minner meg selv på. Men det er hardt å pushe seg selv hele tiden, og innimellom skulle jeg ønske at noen bare kunne være store og sterke for meg. Se at jeg egentlig trenger en klapp på skulderen, og gi meg en klem.

Jeg elsker klemmer... 

Fotosafari på gymmen...

Jeg liker å ta bilder, og mange ganger kan de rareste ting bli vakre, når de blir fotografert fra en spennende vinkel. Så her om dagen hadde jeg fotoapparatet mitt med meg på jobb, for å samle noen bilde-minner fra min nye jobb.

 

Problemet oppstod da jeg innså at jeg ikke kunne løpe rundt, for å spørre alle menneskene som var og trente, om jeg kunne få lov til å fotografere dem. Og jeg kan ihvertfall ikke publisere bildene her på bloggen eller andre steder uten at det er i orden. 

Dermed måtte jeg tenke litt anderledes, og jeg tok meg en runde i lokalet, mens jeg titta etter fine motiver. Normalt sett ville jeg nok gjort dette utendørs, lett etter detaljer i naturen og fine farger...

Men jeg oppdaget til min overraskelse at det faktisk var mange fine motiver å forevige inne på Elixia i Sandnes. Menneske- og maskinskapte detaljer, kan være vel så flott som naturens underverk. Vel nesten ihvertfall...

Så her presenterer jeg ett lite utvalg av herlighetene som finnes i mitt lille paradis. Sannsynligheten er stor for at mange av dere ikke finner noe pent i disse bildene, og det hadde jeg muligens ikke gjort selv heller for noen år siden. 

Men heldigvis kan ting endre seg, og når jeg nå ser igjennom bildene mine her, ser jeg muligheter, fremgang, mestring, glede, vennskap, latter, utvikling og liv...

Og en masse, masse mere... 

Er det du som er kona til Bjørn?

I går var jeg med på å arrangere ett seminar for ADHD Norge Rogaland, på ett hotell i Stavanger. 

Og da jeg satt og skulle ta imot deltakerene, for å krysse av hvem som var kommet og gi dem mapper med informasjon, dukket plutselig naboen min opp forrann meg.

Jeg smilte selvsagt og sa "Hei!", mens hun smilte tilbake og var overrasket over å se meg her. Jeg forklarte at jeg er nestleder i fylkesstyret, men fikk ikke sagt så mye mer, for det var kø av folk som skulle registreres. Når 140 deltakere skulle inn, var det rett og slett litt hektisk, og jeg tenkte ikke mer over saken.

Noen minutter senere er det noen som pirker meg forsiktig i skulderen, og når jeg snur meg står naboen min der igjen, og smiler spørrende. "Unnskyld!" Sier hun, "Men er det du som er kona til Bjørn???"

Hun kjente meg ikke igjen rett og slett! Jeg har jo opplevd en del sånt det siste året, naturlig nok med over 50 kg i forskjell på vekta. Men jeg blir likevel forundret hver gang, og enda mer bestemt på at jeg aldri mer skal måtte gjennomgå flere slike forvandlinger! 

Og naboen min: Håper du leser dette, jeg syns det var kult at du var tøff nok til å spørre meg rett ut. I sånne anledninger pleier jeg nok å feige ut selv... 😉

Ett drømmebilde...

Nå har jeg vært raus med de heller mindre flatterende "før- bildene" mine, i tidligere innlegg på bloggen. Og derfor var det ekstra kjekt i dag når jeg fikk kopi av noen av bildene som fotograf Ruben Hestholm tok i anledning reportasjen som kommer i "KK". Bladet kommer forøvrig i salg den 10 oktober, og jeg er veldig spent på hvordan det ferdige resultatet blir. Det er ikke aller første gang jeg er avbilda i ett blad, men første gang i ett blad som er for salg og som distribueres over hele landet. For alt jeg vet får jeg bare ett lite hjørne innimellom reklamen, sånn att ingen legger merke til meg. Men opplevelsen og bildene jeg har, kan ingen ta fra meg, så får reportasjen bli som den blir.

Verdens beste ekteskapsrådgivning: felles bokse- og brytetrening!!!

I farta, sikter på en uppercut eller 20... 

Idag hadde jeg og Bjørn felles trening sammen med PT-Dag. I det siste har vi fått lov å lære å bokse og bryte litt, og aldri ante jeg at det kunne være så gøy!

Ikke misforstå... Det er steintungt!!! Men for en fantastisk følelse å kjenne hvor tøff kroppen min er blitt, og hvor mye jeg tåler! Jeg rett og slett digger denne treninga, like mye som jeg elsker olympisk vektløfting. 

Yaiks! Jeg har arva mammaen min! Jeg sikter med tunga!

Og nok en milepæl er nådd i dag. Jeg har blitt fotografert på trening!!!

Jeg som har skydd kameraet i alle anledninger, har øvd meg litt i det siste på å ta bilder av Bjørn og noen av kundene mine som trener. Først med mobilen, for den er liksom så diskre å ta frem, men så fant jeg ut at når jeg har skikkelig kamera, så må det brukes!

La meg bare ligge her og dø litt i fred Dag!!!

Så de siste dagene har jeg vært litt mini-paparazzi på jobb, og i dag kom dagen der jeg klarte be Bjørn om å fotografere meg. Riktignok på trening i salen hvor det bare var oss tre tilstede, men det er en god start! Jeg har forøvrig ikke tenkt å bli en sånn fotofrik med kamera på meg til alle tider, men en noenlunde "normal" mellomting?

Når det gjelde treninga, så har jeg fått utfordret meg selv på flere fronter. Jeg trodde det skulle vært verre å "slå" etter noen, men oppdaget at jeg liker det. Bare for å ha det sagt, så er det selvsagt forskjell på trening og livet ellers.

Utslitt i pausene, men humøret på topp!

Jeg har også fått føle på kroppen at det går ann å få en "karamell" når man trener boksing og bryting. For noen uker siden skulle jeg holde "puta" som Bjørn og Dag skulle sparke mot. Jeg var nok litt for sløv, for plutselig skled foten til Bjørn av puta og smokka rett i ansiktet mitt. Det var dritvondt, men jeg skulle jo ikke være pysejente, så jeg rista bare på hodet og påstod alt var ok, mens vi fortsatte. Ett minutt senere gjør jeg samme dumme tabben igjen. Puta synker for langt ned, og vips der fikk jeg Dags fot i samme kinn...

Merkelig nok, så gikk jeg og kjente på at haka mi var øm og litt rar i noen uker etterpå, men det er en annen type vondt enn det jeg har vært vant til med kroniske smerter fra nerve- muskelsykdommen min. Og derfor gjorde det liksom ikke noe. Jeg visste jo hvorfor det var ømt, kjente at jeg ikke var alvorlig skadet, og da vil det gå over. Noe det forøvrig har gjort, og jeg gjør ikke samme tabben med puta igjen! hehe...

Forrige uke var jeg også litt uheldig. På ett eller annet vis så klarte jeg og Bjørn å få revet av en føflekk på armen min under brytinga. Jeg merka ingenting underveis, og det gjorde heller ikke vondt etterpå, men føflekker har en tendens til å blø voldsomt mye. Så da jeg tilfeldigvis titta på armen min etter treningen var over, så det jo ut som en kjempeskade på grunn av blodet.

Jeg ble tilbudt papir, men syntes jeg hadde fortjent å se litt farlig tøff ut der jeg traska opp trappa med boksehanskene under armen, og blodet rennendes. Brækhus-here I come! øøøøhhh.... 

(også slapp jeg å bruke penger på å fjerne den føflekken)

Friends are the most important ingredient in the recipe for life...

Det ble en lang men givende dag idag. Jeg besvimer snart av trøtthet, men måtte ta meg tid til å dele litt tanker etter denne spesielle dagens opplevelser.

Besøket hos Randaberg VGS gikk kjempefint, men det var sterke inntrykk og ikke fritt for at jeg kjente tårene presse på, da vi fikk høre historier om både mobbing, brannskader, selvmord og dødsfall på gunn av dop...

Jeg var nest sist ut, og fikk derfor god tid til å kjenne på at jeg skulle snakke til 450 ungdommer og lærere, om ett så viktig tema som selvtillit. Men med de rimelig tunge historiene som kom før min, så var jeg glad for at det ble lagt inn en flott sangopptreden, rett før det var min tur. Da rakk vi liksom nullstille oss litt, for jeg skulle prøve å etterlate en litt mer oppløftende og positiv stemmning i salen, gi litt håp og inspirasjon til å være stolt av seg selv, og se alle menneskers verdi.

Ikke lett å forklare eller ordlegge seg i kveld. For selv om jeg har blitt ganske fortrolig med å står forann store menneskemengder og prate, så har jeg en tendens til å glemme alt jeg har sagt idet jeg går ned ifra scenen.

Og det var da jeg kjente at jeg skulle ønske Habibi-Helen var med meg. Så kunne hun gjenfortalt meg hva jeg hadde sagt etterpå... :P

Det er ingen tvil om at vennskap er gull verd for både psykisk og fysisk helse. Jeg har ikke på noen måte hatt noe lett A4 liv, og det finnes tusen grunner til at jeg kunne ha gitt opp, unnskyldt meg med at det ikke er min feil at livet mitt er tungt. Men heldigvis har dette aldri vært i min natur,  med hjelp og støtte fra gode venner (familie kan også være venner, og dere vet hvem av dere som er i den kategorien også) har jeg sloss meg igjennom slag etter slag.

Så livet mitt er velsignet godt. Ikke fordi det er en selvfølge, men fordi jeg har vært villig til å jobbe hardt for å komme hit. Og jobben er ikke på noen måte over, den må jeg nok holde fokus på for resten av livet. Jeg må velge å se positivt på ting. Se løsninger fremfor problemer. Og legge tingene bak meg etterhvert som jeg går videre...

Etter arrangementet i dag kom flere undgommer bort til meg og ville prate. Flere kjente seg igjen i deler av min personlige historie, og noen av dem ville bare gi meg skryt, for hvordan jeg hadde kommet meg igjenom tingene jeg fortalte om. 

Da jeg reiste derfra, kjente jeg at jeg nok en gang er velsignet heldig, som fikk lov til å møte alle disse flotte menneskene. Jeg vet ikke om noen av dere som tappa meg på skulderen, klemte meg, viska fra benkeraden bak meg, eller som stoppa igjen og snakket med meg, noensinne leser dette. Men hvis dere gjør det, så vil jeg bare at dere skal vite at dere alle har berørt hjertet mitt. Jeg tar med meg opplevelsen av møtet med dere, og legger det i skuffen min for godhet blandt mennesker....

Takk... For håp... Tro... Glede i sorg og nestekjærlighet...

I morgen skal jeg besøke Randaberg VGS, på vegne av ADHD foreningen for Livsgledesenterets flotte prosjekt "Vi Bryr Oss"...

Skriften på veggen min over badekaret, oppsummer livet mitt....

I morgen skal jeg holde ett innlegg for førsteklassingene på Randaberg Videregående Skole. 

Bakgrunnen for at jeg er invitert, er at jeg sitter som nestleder, i fylkesstyret til ADHD foreningen her i Rogaland. 

En organisasjon som kaller seg "Livsgledesenteret" står bak ett flott tiltak, hvor de reiser rundt på de videregående skolene her i Rogaland, for å møte ungdom og fortelle dem om hvilke muligheter og hjelperessurser som finnes, forutenom det offentlige (slik som fastlege/helestasjon osv). 

Tiltaket kalles "Vi Bryr Oss", og flere frivillige organisasjoner er med på denne unike muligheten til å nå ut til ungdommene. I morgen er det forutenom meg fra ADHD-foreningen, en far som har mistet sin sønn på grunn av selvmord, en mobber og hans mobbeoffer samt en overlevende fra Utøya, som alle skal bruke av sin personlige erfaring, for å dele og nå inn til ungdommene.

Det er tøffe tema som belyses, så jeg forventer noen reaksjoner fra elevene i morgen. Men de kommer nok under de andres innlegg, som omhandler mye tyngre tema enn mitt...

På kjøkkenet henger disse ordene,
 for å minne meg på hvordan jeg vil leve livet mitt.

Jeg skal snakke litt om selvbilde, da dette er noe det ofte skorter på i den aldersgruppen vi henvender oss til imorgen. Derfor har jeg sittet her i dag og prøvd å tenke igjennom hva jeg skal si. Jeg har snakket på andre skoler før, men da har jeg litt mer på sparket fortalt om min egen erfaring med ADHD, og mitt eget liv/oppvekst, uten at jeg trengte følge noe spesielt tema.

Jeg kan selvfølgelig dra paraleller til dette i morgen også, for at det skortet på selvbilde hos meg i oppveksten, er det ingen tvil om. Faktisk måtte jeg få diagnosen min på plass, og medisiner for denne, før jeg endelig klarte å sortere følelsene mine slik at roen og selvsikkerheten kunne få vokse og gro inni meg.

Idag er det nesten rart å tenke tilbake på hvordan jeg hadde det før jeg fikk min "ADD" diagnose i voksen alder. Hvis noen av dere er usikre på forskjellen mellom ADD og ADHD, så kan jeg fortelle at det egentlig er akkuratt det samme, men noen leger bruker å skille på varianten med eller uten "H". Denne H'en står for hyperaktivitet, og skal da fortelle om dette er en ADHD med eller uten hyperaktivitet.

Ofte er det sånn at de som er tydelig rastløse, hyperaktive eller utagerende får med alle bokstavene. Mens snille søte små skoleflinke og innadvendte piker som meg fikk bare tre av dem. 

Dette var selvfølgelig en grov generalisering, så vær så snill og husk, at det er ikke uten grunn at foreningens slagord er;
 "Har du sett en med ADHD, så har du sett EN men ADHD".


Uannsett... imorgen skal jeg prøve å formiddle noe om selvbilde til disse unge menneskene. Jeg har så lyst å nå inn til dem, og få dem til å forstå sin egen verdi, unike personlighet og essensielle plass her i verden! Vi trenger alle typer mennesker for at verden skal fungere, og det som får en ung jente eller gutt til å føle seg anderledes eller utenfor i dag, kan være akkuratt den egenskapen som vil gjøre dem til en viktig nøkkelbrikke i fremtiden.

Hvis min personlige erfaring, kan hjelpe ett eneste menneske til å få ett bedre liv, bedre muligheter, og slippe å møte noen av alle veggene jeg har møtt, så er det verd å dele. Jeg skjems ikke over min fortid, mine diagnoser eller mine handlinger. Jeg har brukt livets ressurser etter beste evne, selv om jeg ikke har levd ett perfekt liv. 

Jeg har gjort feil etter feil... Og det svir, men jeg har lært av det. Og jeg ville ikke hatt det anderledes. For selv om det er utrolig vondt når livet smeller deg i bakken, så finnes ingen større seier, enn å kunne reise seg igjen, og fortsette ferden. Styrket, fattet, målrettet og lykkelig over å kjenne hvor godt livet kan være på veien opp, etter å ha vært i en skikkelig bølgedal.

Så i min aftenbønn i kveld er: "Hjelp meg å finne de rette ordene, så jeg kan nå inn til dem som trenger det i morgen. La menneskene som er tilstede i morgen, forlate arrangementet, beriket og styrket, ikke bare fra meg men også fra alle de andre flotte, modige menneskene som er med, og stiller opp med sine livs erfaringer." Amen...

Ett skikkelig selfie-galleri!

i går...

Jeg har som tidligere fortalt, ikke mange bilder av meg selv. Ihvertfall ikke der annet enn hodet viser. Til gjengjeld har jeg ett bredt spekter av hode-selfies, og når jeg har skiftet både hårfarge, hårfrisyre, stil og vekt ørten og fjørti ganger i livet mitt, så ble det faktisk litt morsomt å titte igjennom dem.

Jeg begynner å forstå hvorfor naboene har trodd at Bjørn har byttet kone flere ganger. De har jo rett og slett ikke kjent meg igjen!!!

Så her presenterer jeg en laaang ramse med bilder av meg selv. Så kan dere også få flire litt av stil og størrelses endringer. 

Jeg våger å påstå at jeg holder meg til den nåværende utgaven av meg selv, som er øverst. Og jeg kjenner at det er herlig å ha blitt så gammel, at jeg har funnet meg selv. I grunnen hadde jeg trodd at jeg i slutten av tredeveårene ville lengte litt tilbake til tyveårene, men nei! Hver tid har sin sjarm, men det er definetivt mye bedre å være en trygg, avslappet, målbevisst og lykkelig 38 åring, enn det var å virre igjennom 20 årene og prøve å finne veien i livet.

Februar 2013

Sommeren 2013

Jeg lover at hvert eneste bilde faktisk er av meg! Jeg har dekket ett spekter på ca 10 år i dette galleriet. Hårfargene har variert fra platinablond til sort, via knallrødt, lettere lilla og pissegult. Naturlige krøller, permanent og glattetang er representert. 

Sommeren 2012

Sommeren 2013

Og ikke minst, vekten har veriert opp og ned minst tre ganger i løpet av de ti årene, og ca 55 kilo skiller på det meste. 

Så scroll nedover, og kos dere med livets skiftende luner...

Påsken 2012

Våren 2011

Sommeren 2007

Sommer 2010

Våren 2008

Vinteren 2012

Egypt 2011

Yaiks... har fortrengt det

2010

hmmm... 2009???

2011?

2011

Sommer 2007 (tror eg)

Vinter 2004

Sommer 2007

Vinter 2007

Julen 2008

1980??? :P

Sommer 2008

2008

2009

2006?

Husk å danse i regnet...

i det tankefulle hjørnet...

Helgen er kommet, og for en gangs skyld har jeg tid til å slenge litt på sofaen. Jeg burde jo nyte hvert øyeblikk jeg kan sitte i ro, men istedenfor kjenner jeg at jeg er litt rastløs og lurer på hva jeg skal finne på.

Datteren vår hadde bursdag forrige helg, så senere i dag skal hun ha selskap på Pralin i Sandnes. Hun og venninene skal få lage ting i sjokolade, og jeg ser for meg sjokoladefontener og annet snadder... Jeg er sååååå svak for sjokolade, men heldigvis er det mannen min som skal være med dem der nede, for jeg hadde sikkert blitt kasta ut etter å ha lagt meg under sjokoladefontenen med åpen munn! ;-)

Etterpå skal datteren vår ha med seg en av venninene hjem på overnatting, så jeg tenker jeg får prøve å lage litt stemmning her hjemme imens de koser seg. En runde med tenning av stearinlys pleier å hjelpe på, spesielt når jeg er rastløs. Det er liksom noe magisk som skjer når det begynner å mørknes ute, høstregnet har satt inn, og tiden for kosekvelder inne er kommet. Hvis jeg klarer å finne roen da...

Skriften på veggen i stua mi...

Da jeg var på det sykeste for noen år siden, hengte jeg opp noen gode ord på veggen min i stua (se bildet). Da jeg fant dem på nettet helt tilfeldig, husket jeg noen episoder fra da jeg var yngre og nettopp hadde flyttet hjemmefra. Dere vet hvordan skikkelig heftig sommer regn er? Når det er varmt ute, og himmelens sluser bare åpner seg...? Vel, vi pleide kle av oss til bare undertøyet eller badetøy, løp ut på terrassen og danset og sang av full hals, mens vi ble søkkvåte, lo og bare kjente at vi levde med hver en fiber i kroppen.

Naboene stakkars satte sikkert kaffien i halsen, og vurderte å ringe noen med hvite frakker som kunne henta oss. Men det var noe herlig befriende med å bare være litt sprø, blåse i hva andre syntes, og slippe seg løs.

Etterhvert som livets alvor innhenta meg, sluttet jeg å danse i regnet. Jeg sluttet vel å danse punktum. Både billedlig og bokstavlig talt. Da jeg fant disse ordene på nettet, traff de meg derfor på flere måter. Jeg ble oppmerksom på hvor langt bort i fra min spontane og bekymringsløse natur jeg hadde beveget meg, og at jeg faktisk satt og ventet på at livets storm skulle blåse seg ferdig. 

Så jeg bestemte meg for at tiden var inne for å snu. Jeg ville ikke lengre sitte og vente på at stormen skulle få herje seg ferdig, jeg ville leve og nyte livet underveis. Reisen min var begynt, og ordene på veggen hjalp meg å holde fokus.

Når det er sagt, så regner det kattunger ute akkuratt nå, men jeg har ikke tenkt å kle av meg og løpe ut for å skremme nabolaget fordetom! Får skylde på at det ikke er rette temperaturen... :P

Å danse i regnet handler egentlig om å tilpasse seg livet og utnytte de muligheter som dukker opp underveis. Om å leve i hverdagen, hver dag, og ikke kaste bort tiden på å vente på alle de dagene og høydepuktene som vi tror er viktige eller riktige. 

Vi lever her... Vi lever nå... Det er alt vi har, alt vi vet... Ikke la det gå deg forbi, mens du venter på noe som kanskje ikke kommer.

Hysj! Jeg "synda" visst litt på en helt vanlig torsdagskveld....

Nammmmm......

I dag gikk jeg tidlig hjem fra jobben på Elixia... Jeg burde nok ringt de tre nye kundene jeg fikk på lista mi, men kjente at å ringe fremmede mennesker, når jeg egentlig ikke følte meg helt på topp, ble litt for mye.

Det er liksom ikke vits i å ringe noen, når du ikke får vist (eller "hørt") deg fra din beste side. Hvem gidder å trene med ei trøtt dame som lengter hjem til senga og pysjamasen liksom?!?!?

Så jeg lot det ligge, og stakk hjem. "Ny dag i morgen!" tenkte jeg, og det er det ingen tvil om at det er. 

Nå var det faktisk en kjekk dag på jobb, jeg kjenner bare at jeg er litt sliten innimellom. Det blir mye gåing, mye lyd, mennesker og nye inntrykk. Og når jeg kommer hjem er jeg skikkelig trøtt, men det blir likevel litt lite søvn, for jeg er liksom overtrøtt innen jeg skal sove. 

Men nok om det. Idag ble det en kontrastfyllt dag. Først var jeg med på Bjørns trening, og idet han skulle reise for å hente ungene på skolen, roper han at jeg har fått parkeringsbot-igjen!!! Argh!!! Den teite kommunen er så treige på å sende parkeringskort, og dama som patruljerer plassen utenfor Elixia, er så ivrig i tjenesten at jeg tror hun har ett horn i siden til stedet! Jeg har aldri opplevd makan til parkeringsregime noe annet sted noensinne!

Blomster fra Bjørn, levert på jobb! <3

Så jeg går ut og henter boten, mens jeg tramper og kjefter litt. Jeg setter meg i sofagruppen ute i resepsjonsområdet, og straks kommer det inn en mann med en stor, flott innpakket blomsterbukett. Jeg sier ifra til de andre at noen må snakke med mannen, mens jeg lurer på hvem den heldige sjelen som får blomster er. 

Så spør mannen etter "Renate", og jeg nærmest brøler: "Hæh!?!?" 

Jeg glemte boten umiddelbart! Jeg hadde fått blomster!!! Hvem var de fra? Mistanken min ble fort bekreftet, da jeg leste kortet og det stod helt enkelt: "Masse gla i deg"

De var fra Bjørn, som akkuratt hadde reist derfra! Helt tilfeldig var det at de kom rett etterpå, for han hadde bestillt dem i dag morges. 

Klarte å få parkeringsbot nummer 2 i dag...

Så hang jeg opp en "liten" huskelapp (hihi) på døren på bakrommet, så vi får ordnet boten, og kunne glede meg til å komme hjem og putte den flotte buketten min i vasen...


Vel hjemme hadde noen i familien min laget middag (sønnen min vil ikke at det skal komme ut at han er flink på kjøkkenet, så det var selvfølgelig ikke ham...) 




Jeg slengte meg på sofaen, og lengtet etter en sjokolade... Min store svakhet... Og for en gangs skyld, valgte jeg å blåse i både kalorier, trening, klesvask og alt annet som vanligvis henger over meg. 

Japp'en var farlig god! Det samme var jordbær-smågodtet...
Og imorgen er det heldigvis en helt ny dag...

 (men pokker, jeg har jo brukt opp lørdagsgodtkvoten!?!?!?)

Ventetiden er over, og sensuren kom!

"Kurt" heter skjelettet, mens han andre er "Skinny"

Da var dagen kommet, og den etterlengtede/fryktede mailen i fra AFPT (Akademiet for Personlig Trening) skulle komme. Jeg valsa rundt i egne tanker inne på Elixia, da jeg tilfeldigvis så på facebook at ei jente fra kurset i sommer, la ut en gledesstrålende melding om at hun hadde bestått. 

Jeg bråsnudde og løp inn på bakrommet, røska opp ipaden min og trykket på mailen... Aldri har padda brukt så lang tid på å laste inn! Ti tusen tanker og følelser raste igjennom hodet mitt, mens jeg venta...

Jeg følte jo at det gikk veldig bra på teorieksamen, men frykten for å stryke har likevel ligget der disse ukene.

Idag trente jeg meg selv til kvalmen tok meg...

Da vedlegget omsider åpnet seg, kunne jeg hyle "Jippi!!!!" JEG BESTO!!! 

Jeg kan omsider fjerne plakatene mine av "Kurt" og "Skinny", som har vært med meg siden jul. De har hengt på klesskapet mitt på soverommet, og min stakkars mann fikk sikkert sjokk den dagen han våkna og stirret rett på dem... hihi... De har forresten vært til god hjelp, men nå kjenner jeg at de kan få lov til å flytte ut fra soverommet. Kanskje inn på vaskerommet? (Så slipper jeg å se dem så ofte)

Da gleden og lettelsen hadde lagt seg, var det på tide å trene meg selv innimellom kundene. Dag hadde sagt at jeg ikke fikk lov å trene olympiske løft før tirsdag, og selv om jeg ikke syns det var noe stas, er jeg flink pike og gjør som jeg får beskjed om på trening. Noe som faktisk er en av de viktigste nøklene til resultater og fremgang på det området.

Siden jeg ikke fikk gjøre det kjekkeste jeg vet, sikta jeg likegodt inn på andre enden av skalen. Jeg fant frem noen av de verste øvelsene jeg vet, som forøvrig er fæle nettopp fordi det er gode øvelser som jeg trenger. 

Gående utfall setter sine spor! Tungt!!!

Etter 4 runder med gående utfall med vekter (angra meg ihjel underveis for at jeg hadde bestemt meg for 4 runder), var jeg ganske så mo i beina. Jeg var inne i salen hvor de pleier å ha gruppetimer, og hadde musikkanlegget på full guffe. ACDC funka perfekt for å kamuflere mine temmelig ukvinnelige brøl, som kom fra magen de siste skrittene...

Så fulgte jeg på med Turkish-get-up, med 16 kilos kettlebell. Jeg er klar over at de fleste av dere ikke vet hva det er, men tro meg, den er tuuuung! Skal få tatt noen bilder av øvelser etterhvert som jeg slutter å føle meg dum for å dra opp mobilkamera... ;-)

Jeg var nok ikke på mitt vakreste etter denne økta, men hvis ikke du ser litt dradd ut, har du ikke tatt i skikkelig!