Så lurer du kanskje på hva jeg skal snakke om, og da blir det naturlig å fortelle at jeg er nestleder i ADHD Norge Rogaland.
Da klarer du nok å gjette at jeg skal snakke om ADHD.
Helt hva jeg skal si, er jeg jammen ikke sikker på (har ikke bestemt meg enda). Jeg har holdt noen taler om temaet før, men kjenner at det er en stund siden, så jeg må nok sette meg ned og skrive noen stikkord en av de nærmeste dagene.
Når jeg forteller folk at jeg er nestleder i nevnte forening, er det mange som ikke tørr spørre meg hvorfor jeg har valgt å være aktiv der. Men jeg husker at PT-Dag var en av dem som ikke var redd for det, han formulerte seg så elegant: "Hvem er det i familien din som har ADHD, siden du er med der?"
Hehe... Hvem? Joda, det klarer jeg å ha fint selv. Kan ikke skylde på noen andre. Og faktisk er jeg ganske fornøyd med mine flotte ekstra-bokstaver. I grunnen har jeg bare tre av dem (ADD), men de funker helt topp!
Jeg fikk denne diagnosen i voksen alder, etter at jeg fylte 29 år (pluss moms...) Men det var bare da legene fant ut at de kunne sette ett navn på det, for utfordringen hadde jeg bært med meg hele livet.
Jeg kan fortelle mye om denne saken. Det var en stor lettelse for meg å få diagnosen, da dette betydde at jeg fikk medisiner som hjalp meg. Jeg var ikke av den heng etter lysekrona-typen i oppveksten, og ikke var jeg skolevrang heller. Jeg passa nok ikke i noen boks der, for jeg var en av skolens flinkeste karaktermessig, og slet ikke med lærevansker slik mange forventer av noen med ADHD.
Men det er jo nettopp der vi ofte feiler. Vi vil så gjerne sette menneskene rundt oss i bokser. Sette dem i system, slik at vi tror vi kjenner dem, vet noe om dem. Forstår dem...
Men alle mennesker er totalt forskjellige, enten de har ADHD, DVD, VHS, BETA, CD, LMFAO eller andre fancy forkortelser. Og det dummeste vi gjør, er å tro at vi vet hvordan noen er, uten at vi faktisk har tatt oss tid til å SE mennesket bak fasaden.
Også tror vi at vi er nødt til å følge mønstrene i samfunnet, som avgjør hvem som er en vinner eller taper. Men er det virkelig sånn? Kan den ene eller andre diagnosen avgjøre hvordan fremtiden min skal være?
Det nekter jeg å gå med på. Hadde jeg ikke nektet, hadde jeg aldri kommet meg videre i livet. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå mine egne veier. Jeg skaffet meg kunnskap, forståelse og kompetanse til å leve med min ADHD, på en slik måte at den har blitt en stor styrke, fremfor noen ulempe.
Jeg er nemlig overbevist om at vi alle kan bruke våre ressurser for å nå dit vi vil. Og selv en diagnose som ADHD kan snus til en ressurs. Så fremt jeg ikke tillater meg å gjemme meg bak den, eller lar den unnskylde og hindre meg i å nå mine mål.
Min ADHD gjør meg nemlig kreativ, ernergisk, fantasifull, livlig og sprudlende.
Eller gjør den? Kanskje den bare er ett navn, mens jeg egentlig er alt dette helt av meg selv?
Det eneste jeg vet sikkert, at den uansett bare er noen konstruerte bokstaver, som noen fant på for å sette galskap i system. For jeg er meg... hver dag, og helt og fullt. Det betyr lite hva det heter, eller om noe heter noe som helst, så lenge jeg ikke lar det stoppe meg i å leve livet mitt slik jeg vil.
Så hvis noen av dere der ute sitter og gjemmer dere bak en diagnose av noe slag, tenk over om du bruker den som en unnskyldning. Ikke la livet gå deg forbi unødig. Det finnes alltid muligheter, grip dem!
Fordi DU er verd det! Og du er aldri alene...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar