Det ble en lang men givende dag idag. Jeg besvimer snart av trøtthet, men måtte ta meg tid til å dele litt tanker etter denne spesielle dagens opplevelser.
Besøket hos Randaberg VGS gikk kjempefint, men det var sterke inntrykk og ikke fritt for at jeg kjente tårene presse på, da vi fikk høre historier om både mobbing, brannskader, selvmord og dødsfall på gunn av dop...
Jeg var nest sist ut, og fikk derfor god tid til å kjenne på at jeg skulle snakke til 450 ungdommer og lærere, om ett så viktig tema som selvtillit. Men med de rimelig tunge historiene som kom før min, så var jeg glad for at det ble lagt inn en flott sangopptreden, rett før det var min tur. Da rakk vi liksom nullstille oss litt, for jeg skulle prøve å etterlate en litt mer oppløftende og positiv stemmning i salen, gi litt håp og inspirasjon til å være stolt av seg selv, og se alle menneskers verdi.
Ikke lett å forklare eller ordlegge seg i kveld. For selv om jeg har blitt ganske fortrolig med å står forann store menneskemengder og prate, så har jeg en tendens til å glemme alt jeg har sagt idet jeg går ned ifra scenen.
Og det var da jeg kjente at jeg skulle ønske Habibi-Helen var med meg. Så kunne hun gjenfortalt meg hva jeg hadde sagt etterpå... :P
Det er ingen tvil om at vennskap er gull verd for både psykisk og fysisk helse. Jeg har ikke på noen måte hatt noe lett A4 liv, og det finnes tusen grunner til at jeg kunne ha gitt opp, unnskyldt meg med at det ikke er min feil at livet mitt er tungt. Men heldigvis har dette aldri vært i min natur, med hjelp og støtte fra gode venner (familie kan også være venner, og dere vet hvem av dere som er i den kategorien også) har jeg sloss meg igjennom slag etter slag.
Så livet mitt er velsignet godt. Ikke fordi det er en selvfølge, men fordi jeg har vært villig til å jobbe hardt for å komme hit. Og jobben er ikke på noen måte over, den må jeg nok holde fokus på for resten av livet. Jeg må velge å se positivt på ting. Se løsninger fremfor problemer. Og legge tingene bak meg etterhvert som jeg går videre...
Etter arrangementet i dag kom flere undgommer bort til meg og ville prate. Flere kjente seg igjen i deler av min personlige historie, og noen av dem ville bare gi meg skryt, for hvordan jeg hadde kommet meg igjenom tingene jeg fortalte om.
Da jeg reiste derfra, kjente jeg at jeg nok en gang er velsignet heldig, som fikk lov til å møte alle disse flotte menneskene. Jeg vet ikke om noen av dere som tappa meg på skulderen, klemte meg, viska fra benkeraden bak meg, eller som stoppa igjen og snakket med meg, noensinne leser dette. Men hvis dere gjør det, så vil jeg bare at dere skal vite at dere alle har berørt hjertet mitt. Jeg tar med meg opplevelsen av møtet med dere, og legger det i skuffen min for godhet blandt mennesker....
Takk... For håp... Tro... Glede i sorg og nestekjærlighet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar