Rekrutt 45410 Thunem til tjeneste!

I kveld skulle jeg inn i kottet mitt for å finne frem litt julepynt, siden det tross alt er første søndag i advent.

Istedenfor fant jeg en boks med gamle bilder, og da jeg tittet oppi der, visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine!

På toppen lå dette fantastiske bildet... Av MEG!!! 

Jeg hadde nesten glemt at jeg faktisk hadde ett aldri så lite ungdomsopprør, og meldte meg inn i marinen.

Så kan du lure på hvorfor det var ett opprør å lære å beskytte vår vakre nasjon?

Vel, jeg vokste opp i en kristen menighet, hvor de aller fleste mannfolka valgte å avtjene to års siviltjeneste, istedenfor militær førstegangstjeneste. 

Så ingen i min nære familie eller omgangskrets, hadde vært i militæret. 

Perfekt!!!

Hvorfor finne på noe tull som kan gi konsekvenser for resten av livet, når man egentlig bare føler for å protestere litt?

Og hvor fantasiløst er det ikke å snike seg ut, drikke, kle seg upassende osv?!?!? 

Jeg tenkte lengre enn som så! 

Jeg meldte meg frivillig til førstegangstjeneste, ble kalt inn på sesjon, og vips var jeg på plass i Madlaleiren, også kjent som Harald Hårfagre.

Der gikk jeg under betegnelsen "45410 Thunem".

Dette stod for 4:fjerde kompani, 5:femte etasje, 4:rom fire, 10:seng nr ti,  pluss etternavnet mitt.

Jeg var temmelig fornøyd med mitt utradisjonelle valg, og allerede under første permisjonen vi fikk fra leiren, sørget jeg for å stille opp i full uniform i kirken til gudstjeneste.

Litt barnslig... men synet av de sjokkerte gamle damene som så ut som om de holdt på å besvime når jeg kom inn døra, var verd det.

Det var verd timesvis med marsjering, støvlepuss, kryping i sørpe og brøling....

(Kanskje det er derfor jeg elsker mine og PT-Dags "helvetesdager"???)

Jeg var faktisk flink i militæret, og jeg trivdes svært godt med å være kompis med gutta. Jeg tilbragte mest tid med dem, men var på forhånd redd for å bli sett på som en "feltmadrass" (dessverre er det litt stigma med jenter i militæret fortsatt, og verre var det den gang...)

For å unngå dette, løy jeg på meg en forlovelse som ikke eksisterte. Jeg hadde riktignok en "kjæreste" ifra USA på den tiden, som støtt sendte brev, men det var langt ifra noe alvorlig. Men det var nok til at jeg ble sett på som opptatt, og da fikk jeg innpass og var kompis istedenfor "jente".

Det jeg ikke hadde regnet med var at jeg ble innkalt til ekstra avhør på grunn av min såkalte "forlovede". Det ble nemlig poengtert i sikkerhetsklareringen min at jeg hadde kontakter/omgang med personell i den amerikanske marinen (han var i marinen han også, som dere sikkert skjønte).

Jeg vet ikke om det var derfor jeg ikke fikk den tjenesten jeg hadde bedt om, eller om den forklaringen jeg fikk var sann.

Jeg ville altså tjenestegjøre i en ubåt.

Hvorfor?

I ettertid har jeg lurt på hva som stakk meg, da jeg ville bo i en ubåt. Nå får jeg klaustrofobi bare ved tanken, men den gang så jeg for meg at det måtte være den kuleste og minst "jentete" tjenesten.

Dessverre fikk jeg ikke lov. Vi måtte være flere jenter, slik at de kunne fylle opp en lugar, sa de... 

Dermed ble jeg tilbudt tjeneste som radar-sonar operatør på Kystvaktskipet KNM Senja oppi nord-norge ett sted...

På det tidspunktet hadde jeg vært i militæret i tre måneder, og tilfredstillelsen av å sjokkere familie, venner og menighet hadde lagt seg. 

Ergo, Renate hoppet av. Reiste til USA, og vurderte å bosette meg der. Helt til mamma lokket meg hjem, for å fullføre videregående på en internatskole jeg ikke trodde hun ville klare å få meg inn på.

Jeg lovet nemlig at hvis jeg fikk plass, noe som var høyst usannsynlig siden skolen allerede hadde startet, samt jeg forlangte enerom, så skulle jeg bruke returbilletten min hjem til Norge.

Aldri undervurder en desperat mamma.

Aldri...

Jeg fikk plass. Jeg fikk enerom. Jeg holdt ord.

Og det er jeg igrunnen veldig glad for! (Takk mamma <3)

Komfortsonen min er herved utvidet!

Det har vært en fantastisk kjekk dag til nå, og enda er den ikke over. Jeg har gjennomført min første ordentlige gruppetrening på Elixia Sandnes, etterfulgt av foredrag om fettforbrenning/vektnedgang.

På gruppe treningen hadde jeg min gode kollega Regimantas som makker, og jeg syns vi løste oppgaven godt sammen.

Det var faktisk utrolig gøy å ha sirkeltrening i Synrgy apparatet, og jeg oppdaget at jeg faktisk er ganske god, på å rope og skrike for å bli hørt over musikken, som dundret ekstra høyt på grunn av den innendørs løpe timen  som også foregikk i dag. 

Det var tydelig at de som var med, ble slitne og fornøyde med dagens økt. Og det var en imponerende innsats de la ned i treningen, så jeg håper noen av dem leser dette og gir seg selv en stor klapp på skulderen! Godt jobba!!!!

Flere kom også etterpå og spurte om dette skulle være ett fast innslag på Elixia sin timeplan. Til det kunne jeg bare svare at det avgjør sjefene våre, men jeg er glatt med flere ganger jeg... ;-)

Etterpå var det tid for foredrag, og jeg skulle i ilden etter en flott dame fra Sandnes Kiropraktor, som er mental trener/coach. Hun hadde så mye bra å komme med, og det ble en super oppvarming for meg og mine premiere nerver.

Det var en flott gjeng i salen, og foredraget mitt gikk kjempefint. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg hadde mange kjente fjes som var det for å støtte opp om meg, og høre på meg. Jeg satte stor pris på at hver og en av dere kom!

Og til dere som ikke var der: U missed out big time! hihi

Fra Ortopediteknikk til Christian Louboutin ❤️

Jeg kan være tøffere enn toget, er ikke redd for å bli skitten, brekke negler, ta i ett tak eller svette så sminken renner av. Jeg elsker å jobbe i mannsdominerte miljø, både i trenings og byggebransjen. 

Jeg konkurerer med dødsforakt i blikket, samme hva det gjelder, og nekter å godta at mannfolk skal vinne over meg fysisk/treningsmessig, bare fordi de er menn! 

Jeg har vokst opp med kunnskap om epoxy, to komponents lim, to-fir, sveisetråd og annet snadder...

Jeg har bygget hus, klatret i trær, blitt heist opp i trappehus for å male (som seks åring) og er stort sett en "potet" som kan brukes til det meste. 

Men en aldri så liten kvinnelig svakhet har jeg alltid hatt med meg... Jeg elsker høyhælte sko!!!

Ikke alltid den mest populære lidenskapen blandt gutta, når du allerede er 178 cm på strømpelesten. 

Dessverre ble alle mine pene sko pakket bort for 4-5 år siden, da problemene jeg hadde med beina mine ble for store. 

Operasjon nummer tre og fire i føttene fulgte med ett års mellomrom. Jeg måtte fjerne noen nervesvulster som trykket innimellom småbeina i forfoten. 

I forkant av dette fikk jeg for 5 år siden innvilget støtte fra Nav til sko og spesialstøpte såler ifra Sandnes Ortopediteknikk....

Jeg hater fotformsko. 

Men jeg hadde i ingen valg, ihvertfall ikke da vekta krøp langt over 100 kg. 

Jeg trodde aldri mere jeg ville kunne føle meg vakker eller feminin i høyhæla sko igjen. 

Men i over 10 år har jeg drømt om at jeg en dag skulle få råd til og ha helse til å kunne ta på meg ett par sorte stilletthæler i fra Christian Louboutin. 

Har du aldri hørt om dem? Vel, ikke så rart. De selges nesten ikke i Norge, men er filmstjernenes førstevalg på den røde løperen. 

Og de kjennetegnes av den knallrøde sålen... Mer sexy kan ikke en sko bli! (Jeg vet... Jeg vet... For spesielt interreserte...) 

Hele tiden mens jeg har trent og sloss for å få livet mitt og helsen tilbake, så har jeg drømt om ett par slike sko. 

For meg symboliserte de seier. Helse. Økonomi (ingen blir rike av å være ufør). Ett stort skritt ut av elendigheten, og inn i det livet jeg har ofret og arbeidet så mye for å skape. 

Så da jeg reiste til London for noen uker siden, troppet jeg opp på Harrods, og lete høyt og lavt i den såkalte "Shoe heaven", for å finne rett avdeling. 

Og der inne, i butikken med rødt flossteppe på gulvet, så det ikke skulle bli riper i de røde sålene, stod drømmeparet mitt!

Redselen var der for at de ikke skulle passe, jeg har nemlig store, stygge og opererte føtter. 

Ikke verdens undergang, jeg var forberedt på å avslutte drømmen der og da. Teit og materialistisk og forfengelig som den var.

Men de passa...

Jeg gråt en skvett i butikken, ikke på grunn av skoene i seg selv, men på grunn av at de var de beviselige resultatet av alt jeg har jobbet for. 

Det var som å stå på pallen, og motta førstepremien i full visshet om at den var ærlig fortjent. Lønnen og beviset for strevet.

Første lønninga jeg fikk fra Elixia gikk med til ett par sko. 

Jeg må være gal! Men jeg elsker det!

Jeg gleder meg til å bruke dem på mannen min sin 40 års dag neste helg.

Og i mellomtiden "sitter jeg dem inn" på sengekanten, fortsatt med tårer i øynene over hva de representerer for meg. 

Jeg er heldig! 

Rister du på hodet, fnyser av gærne kvinnfolk? Irriterer deg over idiotien? Værsego... Men hold det for deg selv!!!

"I love to love!"

Vil du være den beste utgaven av deg selv? Livet er her og nå! Heng med!

I morgen har jeg min debut på Elixia Sandnes, både som gruppe instruktør og foreleser. Og jeg må vel med hånden på hjertet kunne si, at hadde noen fortalt meg for ett år siden, at jeg skulle sitte her en fredagskveld, og forberede meg til noe slikt, så hadde jeg trodd de hadde klikka.

Men nå er det faktisk sånn, at jeg har fått oppleve den ene utfordringen etter den andre, hele livet igjennom. Forskjellen er at utfordringene som har møtt meg de siste to åra, har alle gjort livet mitt bedre.

Det tror jeg gjelder for denne helgens innhold også, men det er ikke helt fritt for at jeg kjenner jeg er pittelitt nervøs...

Jeg skal snakke om fettforbrenning og vektnedgang imorgen. Det må være lov å påstå at jeg har temmelig god erfaring med dette selv, og med PT utdannelsen og praksisen i ryggen i tillegg, burde jeg være mer enn i stand til å formidle og engasjere litt om temaet.

Jeg er stolt av å få lov til å stå frem som en fagperson i denne sammenheng, og håper så inderlig at jeg kan nå inn til noen som kan ha utbytte av å høre på meg.

Midt oppi det hele, har jeg en episode som hendte her i uken i bakhodet. Jeg satt i resepsjonen på Elixia Sandnes, mens jeg registrerte inn avtalene mine for neste uke på pcen. Da kom det inn en mann som ville si opp medlemskapet sitt i Elixia.

Min kollega som pleier å være i respesjonen, og kan systemet der bedre enn meg, tok seg av det praktiske. Men jeg kunne ikke unngå å høre alle unnskyldningene mannen hadde for å ikke trene hos oss.

"Jeg har ikke motivasjon for tiden..." kom først. "Da trenger du en PT!" svarte jeg...

"Jeg foretrekker å gå tur i skog og mark, fremfor å være inne på gymmen, dessuten er jeg i temmelig god fysisk form uannsett. Og jeg var veldig aktiv i ungdommen..." var det neste som kom...

Da svarte jeg ikke mere. Jeg ønsker ikke å såre noen, henge noen ut, eller å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Men kom ann!?!?! Seriøst? Gidder du stå der med pondus, "man-boobs", svetteringer under armene, kontorjobb og fotball-på-tv-hobbyen din og påstå at du tar vare på deg selv?

Selvbedrag kommer man ingen vei med. Det er en ærlig sak å slutte på gymmen, det er lov å finne andre aktiviteter som lokker mere. Men ikke gjem deg bak en fysikk eller kropp som eksisterte for 20 år siden. 

Helse er ferskvare.

Både muskler, kondisjon, imunforsvar, psyke og alle andre prosesser som foregår i kroppen er ferskvare. 

Det er her og nå som teller. Det er her du lever. Nå!

Vil du være den beste utgaven av deg selv? 

Gjør noe med det. 

Slutt å gjemme deg bak fortia. 

Ingen unskyldninger...





 

Når fugleungen blir sparket ut av redet, er det på tide å fly!

Av og til skjer ting du har ventet på, men alikevel blir man overrasket og litt satt ut, når de plutselig faktisk er der.

Dag har flere ganger sagt til meg, at når den dagen kommer at han ikke føler han har mer å lære meg, så vil han gi meg beskjed.

I går hadde jeg brukt opp min siste PT-time med ham, og jeg har tenkt litt innimellom på hva jeg skulle gjøre videre. 

Kjøpe flere timer? Klare meg selv? 

Jeg har igrunnen mer enn nok kunnskap om trening til å trene på egenhånd, men det er noe med å sykle uten støttehjul. Tenk om jeg faller? Tenk om jeg ikke klarer det? Tenk om jeg ikke er sterk nok? Og da mener jeg viljestyrke, ikke kroppsstyrke...

Tenk om?!?!?!

"Slutt å tenk så mye! Slutt å overanalyser alt!" Sier Dag støtt... Mindre nå enn før, men jammen gikk jeg ikke i fella igjen. 

Så jeg ble sittendes og gruble og analysere i går kveld. Er jeg klar for å stå på egne bein? Ja! Men hvorfor føles det som om jeg har blitt sparket ut av redet da? Som en forskremt liten fugleunge, som er redd for å ikke klare å bre ut vingene og fly, før bakken møter meg ublidt...

Vel, i løpet av natten falt ting på plass. Jeg har kommet så utrolig langt de siste to årene, og bare siden i vår, har jeg utviklet meg, vært modig og sterk som bare det! Jeg har tatt på meg nye utfordringer på strak arm, og ikke latt redsel for noe stoppe meg.

"Du er kanskje halvparten så stor som du var, men så er du liksom blitt minst dobbelt så stor likevel..." sa Dag til meg for litt siden. "På en god måte!" La han til...

Og jeg skjønte faktisk hva han mente. Jeg har kanskje krympet i fysisk størrelse, men har tatt det igjen så det monner i tilstedeværelse, personlighet og livsgnist. Fordi jeg faktisk har det bra. Jeg er lykkelig...

Lang historie kort. I går sa Dag at hvis jeg trengte ham til å pushe meg på trening, så var det greit, han ville gjerne gjøre det. Men når det kom til det tekniske treningsmessig, så var det ikke vits i at han var redusert til en som tellte repitisjoner.

Min første reaksjon var egentlig bare at jeg ble litt forvirret, og selvfølgelig tenkte (dum som jeg er av og til) at; "Nå har han ikke mer tid eller lyst til å trene meg..." 

Etter en liten stund brast det ut av meg; "Jammen det er jo egentlig ett kjempestort komplement! At du mener jeg kan nok selv!?!?!" 

Så fikk jeg en tørr kommentar om jeg ikke hadde skjønt det før, og beskjed om at det var ikke mange mennesker han hadde sagt det til.

Men fortsatt sitter jeg og ikke helt kan fatte, at min mentor mener jeg er klar til å stå på egne bein. Det er spennende og dritskummelt på en gang. Tenk om jeg feiler? Tenk om jeg faller av lasset? Tenk om jeg... Tenk om... Tenk...

Gi nå fanken i å tenke Renate!!! 

Det er på tide å gjøre.

Planlegging og forberedelser må til...

Her sitter jeg en søndags ettermiddag, mens regnet høljer ned ute, og prøver å forberede meg til morgendagen og uken som kommer. Det blir en travel uke, og en pangstart med en mandag som er fullbooket (7 PT-timer på rekke og rad!). Da gjelder det å ha tenkt ut på forhånd hva vi skal gjøre, og ha alternativer klare  i tilfelle de trengs. 

I tillegg skal det være åpent hus på Elixia Sandnes til helgen, og det blir flere forskjellige aktiviteter. Siden jeg og tre av mine herlige PT-kollegaer har gjennomført ett kurs i "Transformer" (en slags heftig sirkeltrening), så skal vi ha en demonstrasjons time på lørdagsmorgen. Og etterpå skal jeg ha ett foredrag om fettforbrenning, som er åpent for alle som vil høre på.

Så nå prøver jeg å finne ut hvordan jeg skal vinkle dette foredraget. Det er så ufattelig mye jeg kunne sagt, men jeg har ikke mer enn en halvtime til rådighet, så jeg må nok velge mine ord med omhu. 

2 år imellom disse bildene av meg...

Og når vi først snakker om fettforbrenning, så har jeg jo litt erfaring med det... Når man går ned i vekt over tid, og blir vant med å se seg selv i speiltet, så er det ikke alltid en selv ser hvor stor forandringen er. Men for noen dager siden skulle jeg bestille time hos frisøren, og av en eller annen grunn, så kom det da opp på facebook ett bilde av meg selv. Overskriften sa at dette bildet hadde jeg tagga meg selv inn i for nøyaktig to år siden, hos samme frisør.

Da jeg så dette bildet ble jeg forundret. For jeg husket når jeg tok det. Jeg prøvde å være rask, for jeg syns det var flaut å ta en selfie, men jeg måtte ha minst 15 forsøk, før jeg ble noenlunde fornøyd med det jeg brukte.

At selv ansiktet mitt kunne endres så mye, når jeg gikk ned i vekt, hadde jeg ikke trodd. Men beviset er åpenbart. Så derfor tar jeg det med meg i tankene mine, til inspirasjon både for å fortsette å trene og leve sunt, men også når jeg nå skal prøve å formidle videre den kunnskapen og erfaringen jeg har fått.

Nye utfordringer tas på strak arm! Basta!

En av mine strategier for å stadig komme videre i mitt "nye liv", er at jeg har lovet meg selv å strekke meg. Ta på meg nye utfordringer, og ikke være redd for å bevege meg utenfor min egen komfortsone.

På boka jeg noterer ned treningsoppleggene til kundene mine står det "Always do what you are afraid to do". 

Notatboken er min faste følgesvenn

Dette er ikke fordi jeg skal gjøre altslags galskap, risikere liv og lemmer eller krysse alle grenser. Men det er en påminnelse om at hvis det er noe jeg møter på, som jeg egentlig kunne tenkt meg å gjøre, så skal det ikke være redselen for å dumme meg ut, gjøre feil eller mislykkes som stanser meg. Heller ikke redselen for andres mening eller  janteloven skal få lov til å være en begrensende faktor.

Og i går spurte Nina, min herlige sjef på Elixia Sandnes, meg om jeg ville holde ett foredrag neste lørdag, i anledning at det er åpent hus den helgen. 

Foredraget skal handle om fettforbrenning, og helt hvordan det skal vinkles må jeg jo finne utav. Men at jeg har masse å si om saken, både fra en personlig og en faglig vinkel er det ingen tvil om.

For ett år siden hadde det overhodet ikke vært aktuellt for meg å i det hele tatt vurdere å si ja til noe slik. Men jeg er glad for at jeg har utviklet meg såpass, at det ikke kostet meg all verden å si: "Okay! Jeg hopper i det!" denne gangen...

Misforstå meg ikke. Det blir en utfordring, det er nytt å prate om det i en større forsamling, men hvorfor ikke? 

Så da blir min debut i denne sammenheng, neste lørdag på Elixia Sandnes. Jeg håper det kommer riktig mange mennesker for å høre på, når jeg først skal hoppe i det. Det blir kl 11.30, og jeg håper mange av dere benytter anledningen til å komme og høre på. 

Åpent hus betyr forøvrig at de som ikke er medlemmer også får komme, så selv om du ikke trener på Elixia, har du sjansen til å få det med deg.

See you???


Her er forøvrig programmet for neste helg:

Fredag

11:30 Trening forlenger livet med Ine Hetland

Lørdag

09:10 Syngry med PTer Ben David Regimantas Renate

10:45 avspenning etter styrke og core

11:05 Cecilie Lone – Nå dine mål med Mental Trening – hvordan få en elefant inn i kjøleskapet:

Et foredrag om å ta gode valg, stille de riktige spørsmålene og skape varig endring.

Lyst til å høre hvordan du kan bli din beste versjon?

Cecilie Lone er en dyktig coach/ mental trener i Eureka, og mange års erfaring i treningsbransjen. Bli med og la deg inspirere av henne!

11:30 Renate Thunem – Fettforbrenning Foredrag

12:00 Cardio Step intervall med Nina

Stand fra Servit under foredrag med mat

Den avsluttende timen, jeg ikke ville skulle komme...

I begynnelsen av uka hadde jeg kommet til en dag jeg egentlig hadde gruet meg litt til...

Jeg har nemlig trent ei herlig jente i noen måneder nå, mens jeg har prøvd å lære henne så mange øvelser og gi henne kunnskap nok, til at hun kunne fortsette treningen på egenhånd.

Og nå var dagen for vår siste time sammen kommet, noe jeg syns var veldig trist.

Det er noe med det at når man får muligheten til å gi noen hundre prosent fokus, den tiden de trener med deg, så blir du bedre kjent enn med folk flest. Og jeg vet ikke om det gjelder for alle PT'er, men jeg blir rett og slett litt glad i kundene mine.

Da timen var over, pratet vi litt om hvordan hun skulle jobbe med treningen fremover. Jeg fant frem en treningsdagbok som jeg håper hun bruker, og sa at jeg vil veldig gjerne se henne masse på Elixia fremover! 

Den største gleden med å trene noen, er å se at de blir selvstendige og fortsetter på egenhånd. Nesten litt som å se fugleunger folde ut vingene og fly, etterhvert som de er klare. 

Så sier denne skjønne jenta, at jeg må vente litt, for hun har noe til meg. Hun løper ned til garderoben, og kommer opp igjen med en bukett roser i hånda.

Buketten var til meg!!!

Og jeg kjente tårene presse på, så rørt ble jeg... Klemmer ble delt ut, og jeg smilte fra øre til øre resten av dagen.

Selv nå når jeg skriver om det, blir jeg så rørt at det svir litt i øyekroken... Sentimental jeg? Tja... jeg er vel det da, men når jeg  får lov til å bli så glad, så er det jammen verd det!

Så tusen takk kjære Klara! For blomstene, for timene vi har hatt sammen og mest av alt for at jeg fikk treffe en så herlig jente som deg! Du har en utstråling, og ett vesen som glitrer. Glem aldri at du alene bestemmer hvor langt du vil nå, på alle områder i livet!

Jeg gleder meg til å følge deg videre fra sidelinjen... 

Gleden når resultatene begynner å vise hos kundene mine!

Denne morgenen sitter jeg her hjemme og skriver ned øvelsene kundene mine skal få prøve seg på senere i dag.

Jeg pleier å skrive det inn i boken min, og siden jeg er litt svimete innimellom, tar jeg ett bilde av det jeg har skrevet, med mobilen min. Da kan jeg enkelt ta en liten sjekk hvis jeg glemmer hva jeg planla, uten at jeg må dra på selve boken.

I løpet av denne uken, har jeg hatt alle mine faste kunder innom, og til min store glede er det virkelig synlig fremgang å merke hos flere av dem! De har blitt sterkere, har mer kroppskontroll, og nærmest stråler av mestring! Flere av dem ønsker å gå litt ned i vekt, i forskjellig grad, og det er jo ett område jeg har en smule erfaring på selv, så det er nok ikke unaturlig at vi lett kan jobbe sammen om det, selv om jeg gjerne hjelper folk med helt andre mål også.


Det kuleste er når jeg faktisk kan se forskjell på dem! Jeg får jo god tid til å studere dem inngående, når jeg skal følge med på hvordan de utfører øvelsene, og denne uken har jeg rett og slett blitt facinert over den begynnende forvandlingen på flere av dem. Ansikter som endrer fasong, mager som trekkes inn, romper som er på vei opp for å trosse tyngdekraften... Det er så ufattelig kult! Jeg digger det! Og når jeg ser det, blir jeg så stolt over innsatsen deres, at jeg nærmest står og hopper, gliser som en tulling, og må sjekke bildet på telefonen min tre ganger oftere enn vanlig, fordi jeg glemmer hva vi skulle gjøre...

Finnes det noe mer facinerende enn å se mennesker forandre seg, både fysisk og psykisk, mens de jobber hardt for å komme dit de vil være? Nå skal "slankekrigen" komme med en norsk utgave på tv fremover, og jeg tviler ikke på at dette kommer til å trekke mange seere. Vi liker å se ekstreme forandringer, det gir oss håp og beviser at det er mulig å forandre seg. Noen blir så inspirerte av slike programmer at de selv ønsker å gjøre noe, andre distanserer seg og tenker at "det kunne aldri jeg klart".

Faktum er at disse programmene er temmelig ekstremt lagt opp. De viser hva som er mulig, når man får den oppfølging og det støtteaparatet som må til. Men om det er en sunn og varig måte å gjøre det på, er jeg mer usikker på. 

Hva når kameraene er skrudd av? Når hverdagen kommer, maten skal lages selv, og livet krever sitt? Det er nok da det blir en annen utfordring: å holde vekta, holde seg på stien...

Jeg har stor tro på å lære mine kunder at det er livet som må endres for alltid, hvis de skal få varige resultater. De har ett supert utgangspunkt, når de har en Personlig Trener med på laget, det er vanskelig å gjøre store endringer alene. Men arbeidet må de fortsatt gjøre selv. Jeg kan ta imot dem, gi dem øvelser, prøve å motivere, bry meg, kontrollere og følge opp. Men jeg har ingen kontroll over hva som spises, eller hvilke egentreninger som droppes. Så hvor godt vi lykkes sammen, avhenger av at vi er ærlige mot hverandre og at kundene er innstillt på å jobbe for å nå sine mål.

Og nettopp derfor er det en fantastisk følelse å se att allerede nå, begynner innsatsen og investeringen kundene mine har gjort, å vise!!! Jeg er så ufattelig heldig som får jobbe med dere, og jeg er virkelig stolt over det dere er i ferd med å få til!!!

Wiiii! Nå må jeg hoppe i dusjen, snart jobb!

Menneskets beste venn, vet ikke at han er en hund...

I dag har jeg og Truls en liten streikedag sammen. Det siste året har det vært en sjelden luksus for meg, å kunne tilbringe en dag hjemme  alene, uten å måtte studere eller jobbe. 

Det vil si, jeg er jo ikke alene, og jobbe må jeg. Men jobben består av husarbeidet som har hopet seg opp, og bare det å komme ajour før helgen, er litt luksus for tiden.




Når det gjelder selskapet mitt, eller "streikevakten" som vi kaller ham, så er hans fulle navn "Livangens Truls". Han har pels som han sørger for å etterlate i og på alle husets flater, inkludert møbler og klær. Han røyter hele året, er dorg-lat, og er en Dansk-svensk gårdshund.

Men ikke la ham høre deg si at han er en hund, for det tror han overhodet ikke noe på. Han spiser alt, untatt hundemat. Har egen luke i kjellerdøren så han kan vokte på hele gata fra hagen vår. Hele eiendommen er inngjerdet, så han løper fritt. 


Og han elsker å sove. På det aller mykeste stedet han kan finne. Gjerne oppå meg, eller andre passende ofre, som er dugendes til å være madrass.

Da vi fikk ham for 6 år siden, hadde jeg ikke hatt hund før, og kravet jeg satte for at vi skulle få ham, var at han skulle aldri opp i sofaen eller sengen.

Innen to uker sov han ikke bare i senga med oss, men også under dyna i tillegg. Det er kaldt på nettene måtte vi forstå.





Da jeg så ble syk og sengeliggendes, var likevel den lille hårballen fantastisk å ha! Jeg lå i kjelleren vår alene hele dagene, og Truls vek ikke fra min side. Han passet på meg, og var til enorm trøst. Han gikk sjelden for å spise eller drikke engang, før noen var kommet hjem og han visste jeg ikke var alene.



De kloke, brune hundeøynene snakket sitt eget språk, og det tok ikke lenge å lære. Hvis han merket at jeg var i form til det, hentet han en leke eller noe annet tøys og fikk meg til å engasjere meg i det sjarmtrollet han er. Men hvis jeg var skikkelig dårlig, limte han hele kroppslengden sin inntil sia mi, og nektet å flytte seg en milimeter.

Den tiden da jeg oppdaget at Truls begynte å gå litt i fra meg, var også vendepunktet for at jeg begynte å bli bedre. Det var nesten som om han merket at jeg ikke trengte ham like mye, og han kunne tillate seg å vokte meg litt mindre. 

Før vi fikk Truls, syntes jeg hunder luktet vondt. Men etter alt vi har vært igjennom sammen, er dert snudd helt på hodet. Faktisk er det sånn at hvis jeg er ekstra vond en dag (sånn som i dag), så kan jeg legge Truls i armkroken min (han finner seg i ALT!) og begrave nesen i den varme, gode, lille skrotten. Snuse inn Trulse-lukten, og kjenne at jeg slapper av og at smertene avtar en smule.



Selv når jeg skriver dette, ligger den lille tassen klistret inntil meg, snorker og grynter litt, og er tydelig fornøyd med at husmor endelig er hjemme og har tid til litt kos.

Jeg sa NEI!!!!

I morgen tidlig er det nok en gang tid for frokostmøte med BNI Sandnes, nede på Gamlaværket. Det betyr at jeg må opp lenge før fugglene fiser, og at jeg burde sovet for lenge siden...

Men det er lange dager for tiden, og jeg kjenner at jeg lengter etter en helg, eller i det minste en dag, uten at kalenderen min er tapetsert med avtaler, møter og andre plikter.

I dag forlot jeg huset før klokken åtte i morges, og kom ikke hjem før halv ti i kveld. Jeg innser at jeg må prioritere hvilke oppgaver jeg skal fylle tiden min med fremover. Og i kveld gjorde jeg ett første skritt, med å informere styret i ADHD Rogaland at jeg stiller til gjennvalg neste år, men ikke som hverken nestleder eller kasserer (jeg har vært begge deler i år). Jeg nøyer meg med en styremedlemsplass, eller gjerne varamedlem, så kan jeg forhåpentligvis heller være litt til nytte, uten å føle at det blir for mye...

I tillegg er jeg selvfølgelig nestleder i FAU på skolen til ungene... Der skulle vi hatt møte i går, men det ble utsatt til neste uke. Jeg kommer til å hive inn håndkleet helt i styret der. Etter ørten år, har jeg bidratt nok, så dere er herved advart folkens: Begynn å lete etter andre enn meg... ;-)

Planen er at i løpet av våren, skal jeg ha redusert mine styreverv såpass at jeg kan fokusere mest der jeg syns det er viktigst. Det er ikke det at de verv jeg har og har hatt ikke er viktige, men jeg må prioritere det som er viktigst for meg nå fremover: Nemlig jobben som Personlig Trener, samt jobben min og vervene (blandt annet som leder i BNI Sandnes) som følger med RMB Malerservice AS. 

Jeg begynner å få en del faste PT-kunder og timer, og i tillegg er det en del planlegging og ekstraarbeid som følger med jobben på Elixia. Jeg skal ha treningsplaner klar, følge opp resultater og ikke minst få tiden til å strekke til egentrening!

Jeg elsker å jobbe som PT! Jeg føler meg virkelig velsignet som kan veksle tiden min mellom treningstøy og svette skrotter, og å administrere vårt eget malerfirma. Begge deler gir meg så mye, og er akkuratt så fantastisk deilig varierende som jeg ønsker.

Men begge jobbene krever sitt. Du skal være mentalt 100% tilstede for PT-kunder, alt annet og eget må legges bort. Dette er noe av det jeg liker med jobben, å få lov til å fokusere fullt og helt på den personen som trenger min hjelp for å nå sine mål og behov. Men jeg kjenner at når kveldene omsider kommer, er jeg nok litt trøttere enn jeg burde være for tiden.

Så derfor må jeg ta grep. Jeg vil ikke slite meg ut på det jeg elsker, så da må jeg kutte ut de andre tingene som jeg ikke prioriterer fullt så høyt. Jeg holder på å lære meg å si "Nei!"

Det er nok på tide... 

Og jada. 

Både PT-Dag og Bjørn har mast på meg om det lenge. 

Så jeg gir dere den gutter: Dere har rett... 

NEIIIIIIIII... Nei! Nei! NEI... (bare øver litt...)

#MedUansett!!!

Da var årets fotballsesong over, og Sandnes Ulf gikk ut av tippeligaen med nok ett surt tap på overtid... 

Jeg skal ikke skryte på meg at min fotballinteresse har vært så veldig stor tidligere, men etter at vi i år bestemte oss for at firmaet vårt RMB Malerservice AS, skulle være med som sponsor for de lyseblå heltene fra hjembyen vår, så har jeg virkelig endret holdning.

Fotballkamper er litt som konserter, etter min mening. Du trenger ikke å sitte hjemme i stua og digge musikken, men hvis du går på en konsert med en eller annen artist/gruppe, så er det noe magisk med stemmningen og live-feelingen! 

Jeg har selv opplevd det flere ganger på konserter, at jeg ikke var så gira på å gå, for jeg var ikke noen stor fan av musikken. Men så ble det en kjempeopplevelse likevel!

Og akkuratt sånn har jeg opplevd det med fotballkamper. Jeg har jo vært på tv-nivå, og da er det litt kjedelig, spesielt hvis du ikke har funnet "laget ditt" på forhånd. 

Men å være tilstede på selve kampene, har vist seg å være en kjempepositiv opplevelse. Det er rett og slett gøy! 

I tillegg har jo min sportslige interesse skutt fart, i takt med at jeg selv har begynt å trene, samt jobbe som trener. Jeg oppdager stadig nye sider av denne nye verden jeg har tredd inn i, og jeg elsker det!

Støtt tar jeg meg i å studere fotballspillerene når de løper, og facineres av hvor forskjellig løpeteknikk de har. Når de dribbler og finter og hva enn alt heter, så tenker jeg: "Pass på ankelen nå!" eller "Der var det flaks at kneet holdt..." osv... 

Så selv om Sandnes Ulf nå har rykket ned, og må spille i 1 divisjon til neste år, så kommer vi til å fortsette å sponse dem. Jeg syns det er viktig å gi noe tilbake til byen vår, og når jeg selv har opplevd å få livet og helsen tilbake på grunn av trening, så føles det svært riktig å sponse noe som utspringer fra fysisk aktivitet og trening.

Min mann Bjørn er daglig leder i firmaet vårt, og her i uken så hadde han møte med Sandnes Ulf, om sponsormiddler for neste år osv. For tiden er det hektisk aktivitet, for å finne ut om Tom Nordlie kommer til å fortsette som trener. 

Og i møtet presterte Bjørn å tilby Sandnes Ulf, at hvis de fikk ham til å bli, så skulle Tom Nordlie få gratis PT-timer av meg... 

Jeg har jo fått med meg at Tom Nordlie også har gått mye ned i vekt, men han har ved flere anledninger nevnt at han sliter med motivasjonen, så det blir mye trening av andre, og lite trening selv.

Så kjære Tom Nordlie: Jeg vet ikke om de turde si deg at du kan få trene med meg om du blir, men da sier jeg det rett ut selv: Få laget vårt opp i tippeligaen igjen, så skal jeg med glede gi deg så mange Personlig Trener-timer som du skulle trenge!

Endelig egne kontorlokaler for firmaet vårt :-D

Det er spennende tider for oss i malerbransjen. Endelig har firmaet vårt fått eget kontor og lagerlokaler! 

Da vi RMB Malerservice AS var i den spede begynnelse, startet vi driften hjemme ifra vårt eget hus. Garasjen vår, boden og gårdsrommet var fyllt av verktøy, maling og tilhengere. Mens gjesterommet vårt måtte ofres, og omgjøres til hjemmekontor.

Det funket forøvrig bra å starte på denne måten. Vi holdt utgiftene nede, og siden vi ikke helt visste hvordan dette ville utvikle seg videre, verken med firma eller helse/evnen vår til å arbeide, var det den beste løsningen.

Etter noen år hadde vi imidlertid vokst ifra garasjen og boden, så vi måtte leie oss ett lager. Men ingen av oss hadde lyst å sitte alene midt ibland malingsspann og verktøy, for å jobbe, så kontorbiten forble hjemme.

Det siste året har vi merket at vi egentlig hadde vokst ifra hjemmekontoret også. Det var vanskelig med tanke på papirer og annet dill vi trengte å ha tilgjengelig, men også evnen og viljen til å sitte der i rotet som kommer, når plassen er for liten.

Så i dag har både jeg og Bjørn, sammen med ungene, tilbragt mesteparten av dagen med å komme i orden på den nye adressen. Her har vi masse plass å boltre oss på, så romslig er det at Bjørn har fått lov til å skaffe seg biljard bordet han alltid har ønsket seg, pluss noen andre "småting" for gutter som aldri blir voksne. 

Jeg syns igrunnen det var superlurt med biljard på kontoret, istedenfor playstation eller andre usosiale spill, som mange har. Skal tiden først sløses bort på annet enn jobb, så skal den sløses bort sammen med andre! ;-)

Nå gleder jeg meg til imorgen, for lokalene ble så fine, at den lille invielsesfesten vi skal ha, kommer til å bli topp! 

Og på toppen av det hele skal vi inkludere en aldri så liten forsinket bursdagsfest for Habibi-Helen! En god vennine kan aldri feires for mye, og jeg har planlagt en kul presang/overraskelse til henne! Jeg vet hun kommer til å elske den, jeg må bare få litt hjelp av datteren min Julie, til å få de siste detaljene på plass...

Så Helen... Nå kan du lure nå! hihi...