Når fugleungen blir sparket ut av redet, er det på tide å fly!

Av og til skjer ting du har ventet på, men alikevel blir man overrasket og litt satt ut, når de plutselig faktisk er der.

Dag har flere ganger sagt til meg, at når den dagen kommer at han ikke føler han har mer å lære meg, så vil han gi meg beskjed.

I går hadde jeg brukt opp min siste PT-time med ham, og jeg har tenkt litt innimellom på hva jeg skulle gjøre videre. 

Kjøpe flere timer? Klare meg selv? 

Jeg har igrunnen mer enn nok kunnskap om trening til å trene på egenhånd, men det er noe med å sykle uten støttehjul. Tenk om jeg faller? Tenk om jeg ikke klarer det? Tenk om jeg ikke er sterk nok? Og da mener jeg viljestyrke, ikke kroppsstyrke...

Tenk om?!?!?!

"Slutt å tenk så mye! Slutt å overanalyser alt!" Sier Dag støtt... Mindre nå enn før, men jammen gikk jeg ikke i fella igjen. 

Så jeg ble sittendes og gruble og analysere i går kveld. Er jeg klar for å stå på egne bein? Ja! Men hvorfor føles det som om jeg har blitt sparket ut av redet da? Som en forskremt liten fugleunge, som er redd for å ikke klare å bre ut vingene og fly, før bakken møter meg ublidt...

Vel, i løpet av natten falt ting på plass. Jeg har kommet så utrolig langt de siste to årene, og bare siden i vår, har jeg utviklet meg, vært modig og sterk som bare det! Jeg har tatt på meg nye utfordringer på strak arm, og ikke latt redsel for noe stoppe meg.

"Du er kanskje halvparten så stor som du var, men så er du liksom blitt minst dobbelt så stor likevel..." sa Dag til meg for litt siden. "På en god måte!" La han til...

Og jeg skjønte faktisk hva han mente. Jeg har kanskje krympet i fysisk størrelse, men har tatt det igjen så det monner i tilstedeværelse, personlighet og livsgnist. Fordi jeg faktisk har det bra. Jeg er lykkelig...

Lang historie kort. I går sa Dag at hvis jeg trengte ham til å pushe meg på trening, så var det greit, han ville gjerne gjøre det. Men når det kom til det tekniske treningsmessig, så var det ikke vits i at han var redusert til en som tellte repitisjoner.

Min første reaksjon var egentlig bare at jeg ble litt forvirret, og selvfølgelig tenkte (dum som jeg er av og til) at; "Nå har han ikke mer tid eller lyst til å trene meg..." 

Etter en liten stund brast det ut av meg; "Jammen det er jo egentlig ett kjempestort komplement! At du mener jeg kan nok selv!?!?!" 

Så fikk jeg en tørr kommentar om jeg ikke hadde skjønt det før, og beskjed om at det var ikke mange mennesker han hadde sagt det til.

Men fortsatt sitter jeg og ikke helt kan fatte, at min mentor mener jeg er klar til å stå på egne bein. Det er spennende og dritskummelt på en gang. Tenk om jeg feiler? Tenk om jeg faller av lasset? Tenk om jeg... Tenk om... Tenk...

Gi nå fanken i å tenke Renate!!! 

Det er på tide å gjøre.