Istedenfor fant jeg en boks med gamle bilder, og da jeg tittet oppi der, visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine!
På toppen lå dette fantastiske bildet... Av MEG!!!
Jeg hadde nesten glemt at jeg faktisk hadde ett aldri så lite ungdomsopprør, og meldte meg inn i marinen.
Så kan du lure på hvorfor det var ett opprør å lære å beskytte vår vakre nasjon?
Vel, jeg vokste opp i en kristen menighet, hvor de aller fleste mannfolka valgte å avtjene to års siviltjeneste, istedenfor militær førstegangstjeneste.
Så ingen i min nære familie eller omgangskrets, hadde vært i militæret.
Perfekt!!!
Hvorfor finne på noe tull som kan gi konsekvenser for resten av livet, når man egentlig bare føler for å protestere litt?
Og hvor fantasiløst er det ikke å snike seg ut, drikke, kle seg upassende osv?!?!?
Jeg tenkte lengre enn som så!
Jeg meldte meg frivillig til førstegangstjeneste, ble kalt inn på sesjon, og vips var jeg på plass i Madlaleiren, også kjent som Harald Hårfagre.
Der gikk jeg under betegnelsen "45410 Thunem".
Dette stod for 4:fjerde kompani, 5:femte etasje, 4:rom fire, 10:seng nr ti, pluss etternavnet mitt.
Jeg var temmelig fornøyd med mitt utradisjonelle valg, og allerede under første permisjonen vi fikk fra leiren, sørget jeg for å stille opp i full uniform i kirken til gudstjeneste.
Litt barnslig... men synet av de sjokkerte gamle damene som så ut som om de holdt på å besvime når jeg kom inn døra, var verd det.
Det var verd timesvis med marsjering, støvlepuss, kryping i sørpe og brøling....
(Kanskje det er derfor jeg elsker mine og PT-Dags "helvetesdager"???)
Jeg var faktisk flink i militæret, og jeg trivdes svært godt med å være kompis med gutta. Jeg tilbragte mest tid med dem, men var på forhånd redd for å bli sett på som en "feltmadrass" (dessverre er det litt stigma med jenter i militæret fortsatt, og verre var det den gang...)
For å unngå dette, løy jeg på meg en forlovelse som ikke eksisterte. Jeg hadde riktignok en "kjæreste" ifra USA på den tiden, som støtt sendte brev, men det var langt ifra noe alvorlig. Men det var nok til at jeg ble sett på som opptatt, og da fikk jeg innpass og var kompis istedenfor "jente".
Det jeg ikke hadde regnet med var at jeg ble innkalt til ekstra avhør på grunn av min såkalte "forlovede". Det ble nemlig poengtert i sikkerhetsklareringen min at jeg hadde kontakter/omgang med personell i den amerikanske marinen (han var i marinen han også, som dere sikkert skjønte).
Jeg vet ikke om det var derfor jeg ikke fikk den tjenesten jeg hadde bedt om, eller om den forklaringen jeg fikk var sann.
Jeg ville altså tjenestegjøre i en ubåt.
Hvorfor?
I ettertid har jeg lurt på hva som stakk meg, da jeg ville bo i en ubåt. Nå får jeg klaustrofobi bare ved tanken, men den gang så jeg for meg at det måtte være den kuleste og minst "jentete" tjenesten.
Dessverre fikk jeg ikke lov. Vi måtte være flere jenter, slik at de kunne fylle opp en lugar, sa de...
Dermed ble jeg tilbudt tjeneste som radar-sonar operatør på Kystvaktskipet KNM Senja oppi nord-norge ett sted...
På det tidspunktet hadde jeg vært i militæret i tre måneder, og tilfredstillelsen av å sjokkere familie, venner og menighet hadde lagt seg.
Ergo, Renate hoppet av. Reiste til USA, og vurderte å bosette meg der. Helt til mamma lokket meg hjem, for å fullføre videregående på en internatskole jeg ikke trodde hun ville klare å få meg inn på.
Jeg lovet nemlig at hvis jeg fikk plass, noe som var høyst usannsynlig siden skolen allerede hadde startet, samt jeg forlangte enerom, så skulle jeg bruke returbilletten min hjem til Norge.
Aldri undervurder en desperat mamma.
Aldri...
Jeg fikk plass. Jeg fikk enerom. Jeg holdt ord.
Og det er jeg igrunnen veldig glad for! (Takk mamma <3)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar