Jentetur til London, med mamma og "gamlå"

Den siste uken har jeg vært så travel, at jeg rett og slett ikke har hatt tid til å blogge engang! Men for ett luksusproblem det er, når opplevelsene står i kø...

Jeg har nemlig vært på jentetur til London, sammen med mamma og søsteren min Viviann! Fem dager med shopping, sightseeing (kremt... butikker går vel under det?) og selvfølgelig en musikal. Ingen London tur er vel komplett uten en musikal, og denne gang ble det "Wicked" som vant vårt nærvær.

Vi var heldige og fikk med oss Halloween i metropolen, og dermed en jevn trafikk av Draculaer, superhelter og andre djevler på undergrunnen og i bybildet ellers. Ganske så festlig faktisk, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt ett kult kostyme og vandret gatelangs i, bare for å ha gjort det liksom...

Men det viktigste med turen var faktisk muligheten for oss tre jenter å tilbringe litt tid sammen, uten jobber, barn, menn og annet "mas"... Vi er utrolig forskjellige alle tre, men har likevel våre likheter, og forstår hverandre så godt, når vi tross alt har delt både gener og hjem. 

Jeg og søsteren min er vel så forskjellige som søstre kan bli. Både av utseende, interresser og oppførsel. Men likevel er det ett helt spesielt bånd imellom oss. Vi aksepterer hverandre akkuratt som vi er, selv om vi begge kan se at den andre har sider og egenskaper, vi overhodet ikke ville vært i nærheten av selv. Og akkuratt denne tåleransen og aksepten, gjør at vi har det kjempemorsomt sammen! Dessuten kan vi sutre til hverandre over hvor håpløse foreldre vi har, og den andre forstår utmerket...(gla i dokk fordetom mamma og pappa... hihi)

Vi har alltid hatt en stor plass til humor i livet vårt, og det har reddet familien min igjennom mange tøffe tider. Vår evne til å le, klemme og prate åpent om ting, betyr enormt mye for meg.

Jeg og mamma er nok litt likere på noen områder, men så veldig forskjellige på andre. Jeg blir stolt når noen sier at jeg ligner på mamma, for hun er og har alltid vært en flott dame. Men tufs som hun er, så sliter hun med å se det selv. Så mamma; Skjerp deg! 

Det ble mye latter og hysteriske fnisesammenbrudd, både på undergrunnen og på rommet som vi delte alle tre. Jeg skulle så gjerne gjennfortalt de største latterkulene, men det er nok sånn du må ha vært der for å forstå... 

I tillegg opplevde jeg for første gang på mange år, å kunne traske gatelangs i timesvis, uten å nærmest knekke sammen av smerter og ubehag. Jeg løp opp trappene fra undergrunnen i to steg av gangen, og det føltes nesten som å fly. Jeg kunne bære mine egne handleposer, og virkelig være tilstede i nuet. 

Nå kan jeg ikke skryte på meg at alt var perfekt, at jeg aldri hadde vondt, eller at jeg sov på rosa skyer. For senga var det verste knekkebrødet jeg har ligget på, beina fikk blemmer, og armene ble lange. Men det var alikevel "normalt". Jeg var der, helt og fullt. Jeg levde, opplevde, tålte og åndet inn sanseinntrykk. Slik som livet skal være.

Så tusen takk kjære storesøster og mamma, for en fantastisk opplevelse. Ett minne for livet er skapt, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er velsignet heldig, som har to så flotte, snille, omtenksomme, handlekraftige, morsomme, sprøe, gavmilde, tålmodige og kjærlige damer som dere i livet mitt! 

Eg e masse gla i dokk, og stolt av dokk begge to!!! <3