Menneskets beste venn, vet ikke at han er en hund...

I dag har jeg og Truls en liten streikedag sammen. Det siste året har det vært en sjelden luksus for meg, å kunne tilbringe en dag hjemme  alene, uten å måtte studere eller jobbe. 

Det vil si, jeg er jo ikke alene, og jobbe må jeg. Men jobben består av husarbeidet som har hopet seg opp, og bare det å komme ajour før helgen, er litt luksus for tiden.




Når det gjelder selskapet mitt, eller "streikevakten" som vi kaller ham, så er hans fulle navn "Livangens Truls". Han har pels som han sørger for å etterlate i og på alle husets flater, inkludert møbler og klær. Han røyter hele året, er dorg-lat, og er en Dansk-svensk gårdshund.

Men ikke la ham høre deg si at han er en hund, for det tror han overhodet ikke noe på. Han spiser alt, untatt hundemat. Har egen luke i kjellerdøren så han kan vokte på hele gata fra hagen vår. Hele eiendommen er inngjerdet, så han løper fritt. 


Og han elsker å sove. På det aller mykeste stedet han kan finne. Gjerne oppå meg, eller andre passende ofre, som er dugendes til å være madrass.

Da vi fikk ham for 6 år siden, hadde jeg ikke hatt hund før, og kravet jeg satte for at vi skulle få ham, var at han skulle aldri opp i sofaen eller sengen.

Innen to uker sov han ikke bare i senga med oss, men også under dyna i tillegg. Det er kaldt på nettene måtte vi forstå.





Da jeg så ble syk og sengeliggendes, var likevel den lille hårballen fantastisk å ha! Jeg lå i kjelleren vår alene hele dagene, og Truls vek ikke fra min side. Han passet på meg, og var til enorm trøst. Han gikk sjelden for å spise eller drikke engang, før noen var kommet hjem og han visste jeg ikke var alene.



De kloke, brune hundeøynene snakket sitt eget språk, og det tok ikke lenge å lære. Hvis han merket at jeg var i form til det, hentet han en leke eller noe annet tøys og fikk meg til å engasjere meg i det sjarmtrollet han er. Men hvis jeg var skikkelig dårlig, limte han hele kroppslengden sin inntil sia mi, og nektet å flytte seg en milimeter.

Den tiden da jeg oppdaget at Truls begynte å gå litt i fra meg, var også vendepunktet for at jeg begynte å bli bedre. Det var nesten som om han merket at jeg ikke trengte ham like mye, og han kunne tillate seg å vokte meg litt mindre. 

Før vi fikk Truls, syntes jeg hunder luktet vondt. Men etter alt vi har vært igjennom sammen, er dert snudd helt på hodet. Faktisk er det sånn at hvis jeg er ekstra vond en dag (sånn som i dag), så kan jeg legge Truls i armkroken min (han finner seg i ALT!) og begrave nesen i den varme, gode, lille skrotten. Snuse inn Trulse-lukten, og kjenne at jeg slapper av og at smertene avtar en smule.



Selv når jeg skriver dette, ligger den lille tassen klistret inntil meg, snorker og grynter litt, og er tydelig fornøyd med at husmor endelig er hjemme og har tid til litt kos.