Jeg har nemlig trent ei herlig jente i noen måneder nå, mens jeg har prøvd å lære henne så mange øvelser og gi henne kunnskap nok, til at hun kunne fortsette treningen på egenhånd.
Og nå var dagen for vår siste time sammen kommet, noe jeg syns var veldig trist.
Det er noe med det at når man får muligheten til å gi noen hundre prosent fokus, den tiden de trener med deg, så blir du bedre kjent enn med folk flest. Og jeg vet ikke om det gjelder for alle PT'er, men jeg blir rett og slett litt glad i kundene mine.
Da timen var over, pratet vi litt om hvordan hun skulle jobbe med treningen fremover. Jeg fant frem en treningsdagbok som jeg håper hun bruker, og sa at jeg vil veldig gjerne se henne masse på Elixia fremover!
Den største gleden med å trene noen, er å se at de blir selvstendige og fortsetter på egenhånd. Nesten litt som å se fugleunger folde ut vingene og fly, etterhvert som de er klare.
Så sier denne skjønne jenta, at jeg må vente litt, for hun har noe til meg. Hun løper ned til garderoben, og kommer opp igjen med en bukett roser i hånda.
Buketten var til meg!!!
Og jeg kjente tårene presse på, så rørt ble jeg... Klemmer ble delt ut, og jeg smilte fra øre til øre resten av dagen.
Selv nå når jeg skriver om det, blir jeg så rørt at det svir litt i øyekroken... Sentimental jeg? Tja... jeg er vel det da, men når jeg får lov til å bli så glad, så er det jammen verd det!
Så tusen takk kjære Klara! For blomstene, for timene vi har hatt sammen og mest av alt for at jeg fikk treffe en så herlig jente som deg! Du har en utstråling, og ett vesen som glitrer. Glem aldri at du alene bestemmer hvor langt du vil nå, på alle områder i livet!
Jeg gleder meg til å følge deg videre fra sidelinjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar