Om å gjemme seg bak kamera, for å slippe å være foran...

Jeg liker å ta bilder. Det er noe med å kunne bla frem gamle bilder, og minnes anledningen og stemningen som var, når bildet ble tatt. Jeg liker spesielt godt å ta bilder av andre mennesker, prøve å fange deres beste sider på film.

Etterhvert så innser jeg at jeg faktisk har litt teft for flatterende bilder. Jeg kan si på forhånd om personen på bildet kommer til å bli fornøyd, eller ikke. 

Jeg tenker over vinkler, lyssetting, bakgrunn, hvordan de står/sitter. Hvem står nærmest kamera? Også videre også videre....

Når jeg tar ett dypdykk i blandt mine egne bilder, innser jeg at grunnen til at jeg tenker over disse tingene, er så enkel som den kan bli: Jeg har sett så mange mindre flatterende bilder av meg selv, og brukt masse tid på å finne ut hvordan de få bildene som slapp igjennom sensuren, kunne bli best mulig.

Det er mange som har spurt meg hvordan det kan ha seg at jeg alltid har hatt så fine profilbilder, på blandt annet facebook. "Du er alltid så fotogen!" blir jeg fortalt... 


Men nei, jeg er nok ikke mer fotogen jeg enn andre. Hemmeligheten er at jeg har selvfølgelig tenkt over og studert hvilken siden jeg tar meg best ut fra. 

Jeg holdt kamera/mobil i høyre hånd, armen fullt utstrakt og litt høyere enn hodet mitt. Tar bildet litt nedover, sånn at dobbelthaker ikke viser, og hodet er litt på skrå, så ingen legger merke til at ansiktet mitt er skjeivt. Etter ca 20-30 forsøk, og noen filter senere, er sannsynligvis ett av dem brukendes. Hvis det var en bra hårdag og sminken satt på plass, vel å merke...

Er det å være fotogen? I såfall er jeg det. Men jeg tenker på fotogen som noen som naturlig ser bra ut på bilder. Noen som ikke trenger å tenke over at de blir fotograferte engang.

Når det er sagt, så er det mye lettere å bli fotografert nå for tiden. Jeg ble faktisk sjokkert over hvor gøy det var på fotoshoot for bladet jeg skal være med i. Hadde trodd at jeg ville føle meg dum, og at det ville være en stresset situasjon. 

Men jeg koste meg foran kamera, for første gang i livet mitt. Jeg som har gjemt meg bak kameraet (sånn som på bildene her) så ofte jeg kunne. Selv bryllupsbildene mine syns jeg var fæle å ta, det som burde vært en eventyr-opplevelse (er det ikke det vi alle forventer av den dagen?)

Nå har jeg også fått sett bildene som fotograf Ruben Hestholm tok av meg. Han er en utrolig dyktg fotograf, og jeg har aldri sett så fine bilder av meg selv noensinne! Det var rett og slett sånn at jeg satt og tittet på bildene i beundring, men kunne ikke tro at de var av meg. Så kikka jeg litt nærmere, og den vanlige gamle djevelen på skulderen min sier: "Ser ikke rumpa di litt stor ut der?" 

Vi har alle en sånn stemme som drar oss ned innimellom. Men nå er det nok! Her har jeg ofra blod, svette og tårer i månedsvis... Jeg har vært døden nær, kroppen kollapset, og livet var på bunnpunktet. Derfra har jeg sloss med nebb og klør, fått helsa, kjærligheten og livsgleden tilbake. Så skal jeg ikke få lov til å syntes at jeg så bra ut på ett bilde?

Til helsiken med janteloven! Jeg er dritflink! Jeg har fortjent at livet er bra! Jeg har lov å syntes at jeg er bra! Og jeg ser fanken meg bra ut også! Hah! Hørte du det din gamle, sure møkka djevel? Ha deg vekk! Jeg trenger deg ikke! Du er ikke velkommen i mitt liv!

Så børster jeg av meg støvet, etter gamle demoner (ikke ekte demoner altså! :P) og dumme djevler, som har dratt meg ned. Og jeg er sikker på at livet uten dem, vil være så mye lettere, at det tilogmed viser på baderomsvekta...

PS! Gleder meg til å få vise dere de fine bildene fra fotografen. Så blir det litt motvekt til alle de fæle gamle bildene jeg har posta her ;-)